Kommentar

Monica Mæland og Siv Jensen må ta opp arven etter Fridtjof Nansen, Trygve Lie og Jens Evensen

  • Einar Lie

Å bruke rikdommen til å etablere og etterleve felles prinsipper for eierskap og selskapsstyring, vil være den kapitalistiske versjonen av ønsket om å bidra til ordnede, felles regler i en vanskelig verden. Monica Mæland (f.v.), Erna Solberg og Siv Jensen må nå ta opp arven etter Fridtjof Nansen, Trygve Lie og Jens Evensen, skriver Einar Lie. Foto: fredrik varfjell/ntb scanpix

Det skriver økonomiprofessor Einar Lie.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Snart skal Stortinget diskutere Regjeringens eierskapsmelding. Konsensus omkring statens eierskap er i dag dominerende, selv i en situasjon der Norge har et ekstremt stort statseie sammenlignet med de fleste land i den vestlige verden.

I en bok om statlig rikdom som Egil Myklebust, Harald Norvik og jeg nettopp har utgitt, peker vi på at den statlige politikken for å bevare eierposisjoner i en lang rekke store selskaper, i dag knapt er omstridt.

Hovedkontorer i Norge

Den uttalte motivasjonen bak statens eierskap er å holde selskapenes hovedkontor i Norge.

Foto: trygve indrelid

Ønsket om å sikre kontroll på norske hender har en historisk forankring i en frykt for å bli kontrollert av større og sterkere enheter, enten disse er politiske eller økonomiske. Et ønske om formell og reell uavhengighet har vært et tilbakevendende tema i norsk historie.

Dette ligger nok blant annet i den lange forhistorien som lydrike under Danmark, en kortere i en løs union under den svenske kongen, og vår indre geografi og topografi som gjorde at også Oslo for mange var langt borte.

Frykt for store multinasjonale selskap

I politikken manet motstanden mot EF i 1972 stadig frem frykten for fjernstyring fra Brussel, eller enda verre, fra store multinasjonale selskap. Vi finner fortsatt elementer av dette i norsk EU-skepsis.

Vi er i dag i en annen situasjon enn den som har skapt vår frykt for å bli styrt utenfra, men uten at ønsket om nasjonal kontroll er blitt mindre.

De selskapene staten har store eierandeler i, som Telenor, Yara, Statoil, Hydro, Statkraft og Kongsberg Gruppen har alle ekspandert mye kraftigere i utlandet enn hjemme de siste ti-femten årene.

I tillegg kommer private selskaper som uten statlig kapital har gjort akkurat det samme som Norske Skog, Orkla, Schibsted og mange andre. Det er utvilsomt en ubalanse i norsk favør over norske selskapers oppkjøp ute, og utenlandske selskapers oppkjøp hos oss. I tillegg ligger det et sterkt økende eierskap til bedrifter og etter hvert fast eiendom i oljefondet.

Lønn til å lede av

Men også forhold knyttet til norske lønns— og kostnadsforhold trekker i retning av å holde viktige sentra for internasjonal næringsutvikling i Norge.

Økonomisk sett må man ha en produktivitet som omtrent svarer til lønnskostnadene for å drive en virksomhet i konkurranse. De norske industriarbeiderlønninger er i dag verdens høyeste, lønnen til ingeniører og flinke økonomer er god, men ikke dramatisk høy, og lederlønninger er lavere enn i de fleste andre rike land.

På bakgrunn av dette er det stadig vanskeligere å drive produksjonsvirksomhet med en så høy produktivitet at det kan forsvare de høye arbeidslønningene.

Bedriftene som har staten som stor eier, eksemplifiserer dette. Veksten i produksjonsvirksomheten har i hovedsak kommet i land med mye lavere kostnadsnivå enn det norske. Men vi beholder mange høyproduktive oppgaver i Norge, sammen med den operative og eiermessige kontrollen.

Vi satser på, og er avhengige av, å bli gode på å drive selskaper som nyter godt av at mange andre, normalt med langt lavere lønninger, arbeider hardt for å bidra til vår velferd.

Samtidig arbeider også politikken for å holde på funksjoner rundt hovedkontorene. Her er lønningene mer konkurransedyktige og den formelle verdiskapningen pr. ansatt større, slik at aktiviteten fortsatt lenge vil kunne drives innenfor en ekstrem høykostnadsøkonomi.

Et rikt land i verden

I Madrid ble det sagt under Spanias koloniale gullalder at «hele verden arbeider for oss». Den gang rikdommene flommet inn etter erobringen av land på andre siden av havet, hadde landet en ekstremt høy innførsel av varer som til spanjolenes velbehag var produsert av andre.

I Norge opptrer vi i dag mindre grovkornet enn i gamle Spania: Vi forsøker å holde oss i arbeid, men konsentrerer oss mer og mer om aktiviteter som ligger til økonomiens kontrollrom. Likevel må de som driver billigere ta seg av mye av vareproduksjonen.

Nå kan det hende at vår evne til å bruke oljepenger vil bli større, og vår evne til å sysselsette en voksende arbeidsstokk i vårt høyproduktive arbeidsliv blir mindre enn mange tror i dag.

Men hvis vi ikke stiller oss helt galt, vil vi i stadig større grad inngå i en global arbeidsdeling der vi vil sitte med kapitalinntektene og oppgavene som har høyest produktivitet og størst potensiell avkastning.

På sikt kan dette skape utfordringer. Dels fordi statlig eierskap i mange land blir sett på med en viss skepsis, ved at politiske og kommersielle interesser ofte sammenblandes. Dels fordi vi som lite land har mye mindre vekt å legge inn i interessekonflikter enn større land.

Samtidig vil vi som lite, demokratisk land kunne dra nytte av situasjonen ved å ta vare på og videreutvikle et ry som ryddig investor med klare rolleinndelinger mellom politikk og forretning.

Fra Nansen til Mæland

Skal vi greie oss som internasjonalt anerkjente investor og eier av store bedrifter, må staten derfor både kunne operere innenfor faste spilleregler, og ha interesse for å gjøre disse gjeldende på tvers av landegrenser.

Og ingenting er så norsk som det. Nordmenn har gjennom flere generasjoner vært helt i spissen i internasjonalt arbeid for fred og for at vi skal underordne oss felles prinsipper på en lang rekke områder.

Dette er videreført av et utrettelig arbeid i internasjonale organisasjoner og rundt større konflikter.

Det går et vell av kryssende linjer fra Fridtjof Nansen, Folkeforbundets Christian Lange, FNs Trygve Lie, havrettsminister Jens Evensen, Osloavtalen, Erik Solheims arbeid for fred på Sri Lanka og mye annet.

Å bruke rikdommen til å etablere og etterleve felles prinsipper for eierskap og selskapsstyring, vil være den kapitalistiske versjonen av ønsket om å bidra til ordnede, felles regler i en vanskelig verden.

Vi har ikke valgt å bli rike

Det norske samfunn, med sin egalitære godhet, ville nok ikke fritt ha valgt en slik arena for et videre internasjonalt engasjement. Men vi har egentlig ikke valgt å bli rike.

Vi er ganske flinke til å utnytte teknologiske og industrielle muligheter, har funnet olje og greid å spare mye av inntektene. Dermed måtte det gå som det har gått.

Men vi bør fra tid til annen tenke på at vår likhet og rikdom kanskje kan ta seg bedre ut innenfra enn utenfra, globalt sett.

Twitter: @lie_einar

Les også:

Ola Storeng:

Les også

«Næringsministere styrer ikke selskaper. Det er antagelig derfor mange av dem har greid seg så godt.»

Aftenposten mener:

Les også

Staten bør forbli stor eier i næringslivet

Tore Ulstein:

  1. Les også

    Hvorfor må bare norske eiere, ikke utenlandske, betale skatt på verdiene i bedriftene? 

Les mer om

  1. Kultur
  2. Statlig eierskap

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    SVs nye næringspolitikk er ikke god. Men den treffer tidsånden.

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Den norske modellen må stå sterkt | Frank Lynum

  3. DEBATT
    Publisert:

    Stressless’en blir kinesisk

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    SAS var engang det mest skinnende eksempel på vellykket skandinavisk samarbeid. Hva skjedde?

  5. KOMMENTAR
    Publisert:

    Mennesker trenger milliarder | Kristin Clemet

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Kronikk av Siv Jensen: «Skattlegging av multinasjonale selskaper – sover vi i timen?»