Kommentar

Storbritannia på vei ut av EU. Det lønner seg å lytte til folket | Per Edgar Kokkvold

  • Per Edgar Kokkvold
    Per Edgar Kokkvold
    Spaltist

Politikk er det muliges kunst – og godt er det.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Foto: Morten Uglum

Det er 150 år siden Otto von Bismarck uttalte at politikk er det muliges kunst. At det fortsatt er slik, gjør at det i dag knapt er noen EU-strid i Norge.

Motstanden mot norsk EU-medlemskap er massiv. I lange perioder har det vært flertall mot EU i alle partier. Derfor er det ingen EU-tilhengere som for alvor ønsker en ny folkeavstemning nå, selv om et klart flertall på Stortinget fortsatt er tilhengere av norsk medlemskap, i hvert fall i prinsippet.

Derfor har de også sluttet å si at Europa har endret seg, og at vi nå trenger en ny folkeavstemning, fordi alle dem som er født etter folkeavstemningen i 1994, også må få lov til å si sin mening.

Av samme realpolitiske grunn har et stort flertall av britiske parlamentarikere – 498 mot 114 – stemt for å utløse artikkel 50, den såkalte skilsmissebegjæringen, som etter hvert skal bringe Storbritannia ut av Den europeiske union. Dette til tross for at det i Underhuset er bortimot 498 EU-tilhenger og 114 EU-motstandere.

I respekt for folkeviljen

Skilsmissebegjæringen skal etter planen leveres EU innen utgangen av mars. Den 23. juni i fjor, ved en folkeavstemning som det britiske parlament selv vedtok å holde, sa britene nei til fortsatt britisk EU-medlemskap. 51,9 prosent stemte nei til EU, 48,9 prosent ja.

Store deler av den EU-vennlige, britiske eliten, som er vant til å få det som den vil, mener fortsatt at folket har stemt «feil».

Likevel vil skilsmisseprosessen nå gå sin skjeve gang, ikke først og fremt fordi EU-tilhengerne er gode demokrater som selvfølgelig respekterer folkets dom, men fordi de har hensyn å ta til velgerne, som ikke vil tolerere at de folkevalgte gjør som de lyster.

Jeremy Corbyn, den britiske Labour-lederen, har pålagt sin underhusgruppe å respektere folkets nei.

En femtedel av Labours gruppe – 47 av 229 – har trosset partipisken og stemt mot skilsmisseerklæringen. Enda flere vil ventelig gjøre det i de avstemninger som gjenstår før saken er ferdigbehandlet i Parlamentet. Men også disse opprørerne hevder riktignok at de gjør det i respekt for sine velgere, dvs. velgerne i deres egne valgkretser.

En enslig opprører

Det sier mye om statsminister Theresa Mays styrke i øyeblikket at bare én av det konservative partis 329 underhusrepresentanter, Kenneth Clarke, nektet å stemme for skilsmisseerklæringen.

Clarke (77) har sittet i Underhuset i snart femti år, og hatt viktige poster både i Margaret Thatchers, John Majors og David Camerons regjeringer. Den liberale, uredde og progressive Clarke – hvis selvbiografi av fjoråret, «Kind of Blue», kan anbefales til alle politisk interesserte – er på mange vis den mest sympatiske av alle britiske toryer.

Men det er likevel godt at ikke alle EU-tilhengere er som Kenneth Clarke – og som EU-elitene i Brussel, som i mange år bare har hørt på dem som applauderer det de har holdt på med, og ikke har brydd seg om hva dansker, svensker, irer, nederlendere eller franskmenn i folkeavstemninger har ment om fellesvaluta, traktater og EU-grunnlov. Men dermed har de også bidratt avgjørende til den mistillit som nå rammer Europaunionen.

Mail: kokkvold@online.no Twitter: @kokkvold

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. EU
  2. Folkeavstemning
  3. Storbritannia

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Slik Theresa May har stilt seg, fortjener hun kanskje ikke å lykkes med sin brexit-plan. Men landet hennes gjør det

  2. KOMMENTAR

    EU-striden som aldri tar slutt | Per Edgar Kokkvold

  3. KOMMENTAR

    Kan man ha stor respekt for en elendig statsminister?

  4. KOMMENTAR

    Hva er det med EU-spørsmålet som får frem det verste hos politikere og opinionsledere?

  5. KOMMENTAR

    Brexit begynner å gjøre vondt | Per Edgar Kokkvold

  6. KOMMENTAR

    En omkamp om brexit ville gitt en enda mer splittet nasjon og en sterkt voksende høyrepopulisme