Kommentar

Uroen etter Benjamin | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

15 år gamle Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia i 2001 av nynazister. Bildet viser 10-årsmarkeringen. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix

Er litt rasisme noe å være redd for? Trekker vi på skuldrene der vi før ville blitt opprørte? Da skjønner vi ikke rasismens kraft.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I dag bisettes Marit Hermansen fra HL-senteret på Bygdøy. Den 63 år gamle læreren fikk livet snudd på hodet av en skjebnetung blanding av rasisme og tilfeldigheter. En januardag i 2001 drepte nynazister hennes 15 år gamle sønn Benjamin. Et rasistisk motivert knivdrap på Holmlia som ikke bare rystet, men som også mobiliserte en hel nasjon.

For langt de fleste av oss er minnene om denne tragedien falmet. Det samme er alle de velmente forsikringene om at rasismen aldri skulle få noe som helst rom her hos oss.

For denne insisterende viljen til det daglige oppgjør er der ikke lenger.

Harald Stanghelle er kommentator og tidligere redaktør i Aftenposten. Foto: Tor G. Stenersen

Pendelen svinger

Kanskje skyldes dette at vi lever i en tid da brutale karakteristikker og røffe skjellsord er blitt en del av hverdagsdebatten. Ordet «hatprat» er gått inn i dagligtalen. Og vi overhører mer enn vi opprøres.

Det er ikke sikkert det er akkurat slik, men det er fullt mulig å argumentere for at vi har senket kravene til det akseptable. Grensene er mer flytende.

Holdninger som for få år siden knapt ville funnet veien til det åpne samfunnsrommet, møtes nå med et resignert skuldertrekk.

Det kan også argumenteres for at noe av denne forandringen har vært nødvendig. At det i perioder i en nær fortid var altfor lett å utdefinere legitime meninger som rasisme, ikke minst på innvandringskritikkens område.

Men pendelen svinger. Og nesten umerkelig har den kommet over på motsatt side.

I den velsignede åpenhetens navn har vi sett grenser flyttet seg i retning av å gi plass også til det slikt som nå vokser frem som en trussel mot et åpent samfunn, ofte i form av antisemittisme og rasisme, som i sin høyrøstede form skremmer andre fra å delta.

Tar vare på fordommer

Selvsagt har vi også her i landet en rem av den rasistiske huden. Vi har våre fordommer, og vi sørger for å ta vare på dem.

Men vi liker ikke å se denne delen av virkeligheten inn i øynene. Det passer bedre å bortforklare den.

«Kan vi tillate oss å trekke på skuldrene av at hver fjerde nordmann har rasistiske holdninger?», spør Ervin Kohn i en kronikk i Dagbladet.

Kohn – som kjenner dette både fra sitt arbeid i Antirasistisk Senter og som profilert norsk jøde – viser til rapporten «Vi vil ikke leke med deg fordi du er brun» fra 2013:

«Enkelthistoriene var ofte rystende og vonde. Det var snakk om eksplisitt og grov rasisme, der både hudfarge og andre egenskaper som skiller seg ut fra majoritetsnormen, ble gjenstand for sjikane og aggresjon.»

Han viser også til en undersøkelse fra HL-senteret fra 2017 og den rykende ferske FAFO-rapporten som nylig ble overlevert Bufdir. Selvsagt vel vitende om at den siste med rette er kritisert for metodiske svakheter av både Ottar Hellevik og Kjetil Rolness.

Marit Hermansen ble i mars overrakt Kongens Fortjenstmedalje for sitt arbeid mot rasisme og nazisme. Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

Ingen selvpisking

Dette siste er ikke det sentrale her. Det er imidlertid de stadige påminnelsene om at vår toleranse overfor det som er annerledes, nok ikke er så robust som vi liker å tro.

Fordommer avler frykt. Og frykt avler hat og raseri. Det burde nettopp vi nordmenn vite.

Vi som tilhører en nasjon der det nettopp var en av «våre egne» som ble 22. juli-terrorist.

Også derfor er både den åpne og slumrende rasismen et faresignal det er all grunn til å ta på alvor.

Ikke gjennom «to ukers selvpisking», som Ervin Kohn skriver. Det er mer eller mindre bortkastet.

Men gjennom en aktiv debatt og et systematisk arbeid for å øke den mentale beredskapen vår i møtet med holdninger som eies og brukes av demokratiets fiender.

I november har Solberg-regjeringen varslet en ny handlingsplan mot rasisme, etnisk og religiøs diskriminering. Det er seks år siden den forrige gikk ut. Altså er det på høy tid. Denne kommer etter at Stortinget har pålagt regjeringen å komme på banen.

Slik burde det ikke være. Men nå er det viktigste at planen det arbeides med, blir god. Også i en ærlig erkjennelse av at den representerer en trist nødvendighet.

Arv og uro

I dag markeres det at Marit Hermansens innsats er over.

Hennes pågangsmot, tålmodighet, omsorg og hvileløshet – alt gripende beskrevet av Guri Hjeltnes i lørdagens Aftenposten – er der ikke mer til inspirasjon for å utvikle et metodisk og utholdende arbeid mot rasisme.

Men det finnes en arv etter en mor som opplevde at rasismen drepte hennes sønn. Og det finnes en arv etter Benjamin.

Den arven er en aktiv påminnelse om at også holdninger kan være farlige.

At ord kan avle handlinger som ødelegger andres hverdagsliv. Som stenger andre ute fra å delta. Og som i sin ytterste konsekvens dreper.

Uroen etter Benjamin er at vi i misforstått toleranse har mistet dybden i dette av syne. At det ikke lenger er like alvorlig for oss. Eller at vi rett og slett ikke tør trekke grenser.

  • Les også:
  1. Les også

    R & B-stjernen SZA anklaget sminkegiganten for rasisme. Onsdag stenger Sephora alle butikkene i USA.

  2. Les også

    Er du en hvit person? Da kan du velge om du skal bidra til å gjøre Norge mindre rasistisk.

  3. Les også

    Joacim Lund: Er det synd på hvite, norske menn?

  4. Les også

    Ingeborg Senneset: Jødehatet lever. Det angår også deg.

  5. Les også

    Stella Holter Lowery: Ikke kall meg neger!


Les mer om

  1. Rasisme
  2. Demokrati
  3. Radikalisering

Relevante artikler

  1. NORGE
    Publisert:

    Marit Hermansen er død

  2. DEBATT
    Publisert:

    20 år etter drapet på Benjamin er rasismeproblemet større og synligere

  3. DEBATT
    Publisert:

    Kjetil Rolness: Fafo har bedt meg om hjelp til å stoppe debatten om sin egen forskningsskandale

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Vi mistet langt mer enn Benjamin

  5. DEBATT
    Publisert:

    Raymond Johansen bør belegge sine alvorlige beskyldninger mot Resett

  6. KULTUR
    Publisert:

    Maryam Iqbal Tahir: Rasisme mot utenlandsadopterte tas ikke på alvor