Kommentar

Fotografihuset på Sukkerbiten er siste symptom. Nybyggsyke Oslo må kureres. | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Andreas Slettholm
    Kommentator
Park på Sukkerbiten har fått vind i seilene. Men bare fordi Fotografihuset ikke bør legges dit, betyr det ikke at park er riktig, skriver Andreas Slettholm.

Jo visst må Sukkerbiten bebygges. Men Fotografihuset bør presses inn i en av de mange, tomme bygningene som allerede finnes.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Slik lyder Oslos heteste spørsmål for tiden: Skal Sukkerbiten, den vesle, kunstige øya utenfor Operaen i Bjørvika, bli «en verdensarena for fotografi»?

Nei, svarer mange. Noen ganske iltert også. Det er nok nå – Fjordbyen har sin andel av moderne kulturbygninger allerede. Her trengs friområder, grøntarealer og badstuer, mener Frp og hele venstresiden, bortsett fra Ap.

Også Folkeaksjonen Nei til mer bompenger sier nei til Fotografihuset, kanskje for å vise at de er motstandere av mer enn bare bompenger.

Men bystyreflertallet har i flere runder vedtatt at de ønsker bygg der, og Fotografihuset har drevet langsiktig og strategisk forankringsarbeid. Dessuten har de fått Hav Eiendom på laget.

Dette eiendomsselskapet til Oslo Havn er en mektigere aktør enn deres demokratiske rolle skulle tilsi. Havnevesenet har det med å få viljen sin, enten det handler om tilrettelegging for cruisebåter eller å bevare containerterminalen i Oslo.

Nå tilbyr Hav altså å bygge og huse Fotografihuset. Det er fullt forståelig at landets fotomiljø kaster seg over muligheten. Hvem ville takket nei til et slikt prosjekt, ikke minst når de slipper de åtte-nisifrede investeringskostnader? Det er dessuten vanskelig å se for seg et sted der det er lettere å nå de tykkhårede målene om en kvart million årlig besøkende.

Les også

Gir ikke opp kampen om et byggfritt Sukkerbiten

Sukkerbiten trenger bebyggelse

Og la det være sagt: For Sukkerbitens del er 100 prosent park en dårlig løsning.

Det vil fungere godt i sommerferien, men Sukkerbiten er så lekkert plassert at den må brukes hele året. Det sikres best gjennom publikumsrettede tilbud som kan trekke folk dit. Servering, tak over hodet og gjerne kultur.

Men det er ikke dermed sagt at Fotografihuset er riktig formål. Sukkerbiten fungerte svært godt i den midlertidige anleggsperioden, med restaurant i containerne, musikkfestival og flytebrygger.

Permanent bebyggelse vil ha en annen karakter, men grunntanken fra den gang kan videreføres. Daværende Hav-direktør Eva Hagen har oppsummert godt: «Tanken var litt at man kunne kjøpe øl og burger på Sukkerbiten og drikke champagne på den flotte uterestauranten til Operaen».

Bebyggelse på Sukkerbiten bør altså være en kontrast til Operaen og Munch-museet, både i form og innhold. Fyller Fotografihuset den rollen?

Det er for tidlig å si sikkert, men det er grunn til å tvile.

Uansett hvor burgerbasert, folkelig og nedpå Fotografihuset ønsker å være, vil de måtte belage seg på en sterk turisttilstrømning.

De er avhengige av betydelige publikumsinntekter og vil ha visning av visuelle kunstuttrykk som en sentral del av sin virksomhet. Akkurat som Munch-museet.

En rekke av de 98 arkitektforslagene som nå er offentliggjort, er dessuten vann på kritikernes mølle: prangende signalbygg som bryter reguleringsplanen og konkurrerer med Operaen og Munch-museet om oppmerksomheten.

Et av skisseforslagene til fotografihuset på Sukkerbiten.

Praktbygninger står tomme

Men debatten om Fotografihuset handler ikke bare om Sukkerbiten. Også et annet prinsipp står på spill: Hvorfor klarer ikke kulturinstitusjoner i Oslo å gjenbruke verneverdige, fraflyttede praktbygninger?

Som kjent er det ingen mangel på slike i Oslo. Fotografihuset har også egentlig ønsket seg til et slikt.

Deichmanske på Hammersborg, Munch-museet på Tøyen, Samtidskunstmuseet, Nasjonalgalleriet, Vippetangen, renseanlegget under Akershus festning, tollboden på Oslo S, lokomotivverkstedet i Middelalderparken, alle disse er forkastet i jakten. Og flere til.

For noen av stedene har det dukket opp andre planer underveis, men stort sett er disse gamle bygningene blitt vurdert som «for krevende».

Et mer helhetlig perspektiv

Å transformere gamle bygninger er utvilsomt krevende. Og dyrt.

Driftsutgiftene blir dessuten større, som regel. Gamle bygninger er i dårligere stand. Kompliserte tilpasninger må gjøres.

Men problemet er at om premisset kun er hva som er minst krevende for det konkrete enkeltprosjektet, blir svaret nesten alltid det samme: nytt fremfor gjenbruk.

Når det offentlige nå en gang har ønsket seg Fotografihuset, bør også et mer helhetlig perspektiv tillegges større vekt. Eller i klartekst: Eksisterende bygningsmasse må brukes til fornuftige ting.

Les også

– Ikke aktuelt for Arbeiderpartiet å snu om Sukkerbiten

Krevende, men nødvendig

Slik Erling Dokk Holm har påpekt er Oslo nær en parodi på seg selv om også denne kulturinstitusjonen huses i et nytt, fancy bygg ved sjøkanten.

Naturligvis er det også ironisk at Fotografihusets uttalte forbilde, Fotografiska i Stockholm, huses nettopp i en transformert, verneverdig bygning. Tate i London. Musee d’ Orsay i Paris. De får det til med glans andre steder.

For hvor krevende det enn er å gjenbruke gamle praktbygninger, er alternativet at de står tomme.

Og det er forferdelig dårlig byutvikling.

Les mer om

  1. Byutvikling
  2. Andreas Slettholm
  3. Fotografihuset