Kommentar

Til London for å lære? | Per Edgar Kokkvold

  • Per Edgar Kokkvold
    Tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund

Jonas Gahr Støre møtte Jeremy Corbyn, den britiske Labour-lederen, rett før jul. Tore Kristiansen/NTB/Scanpix

Sosialdemokratiske partier som sliter i motbakke, kan nok hente inspirasjon i utlandet, men først og fremst må de gjøre hjemmeleksen sin.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Arbeiderpartiet lekker. Mest til hjemmesitterne, men også til venstresosialister og tidligere kommunister. Andre sosialdemokratiske partier har det langt verre og lekker dessuten mest til høyre.

Mange vil si som Goethe at å reise er den beste utdannelse for evnerike mennesker, og at man derfor nå bør hente inspirasjon fra sosialdemokratiske søsterpartier i utlandet. Men hvor skal man reise?

Ikke til Frankrike

Nei, absolutt ikke til Frankrike, der Sosialistpartiet ved valget i fjor fikk 7,4 prosent av stemmene i første valgomgang, 5,7 i andre og mistet 250 av sine 280 mandater i nasjonalforsamlingen.

Emmanuel Macron tilhørte en gang Parti socialiste. Det gjør han ikke lenger.

Å søke råd hos president Macron og hans nåværende parti, La République En Marche!, er neppe særlig klokt, dersom man vil vinne tilbake velgere som har marsjert til venstre.

Men hva med Sverige?

Sverige har i dag en sosialdemokratisk statsminister. Stefan Löfven representerer et stort fremskritt sammenlignet med sin forgjenger som partileder, Håkan Juholt, som aldri ble statsminister og som måtte trekke seg fra partiledervervet etter ti måneder. Han fikk dessuten den tvilsomme æren å få navnet sitt knyttet til det svenske Språkrådets liste over nyord: «juholtare», definert som «en forhastet uttalelse som man snart tvinges til å beklage». Men også Löfven sliter på meningsmålingene, og gjenvalg er i høyeste grad i det blå.

Arbeiderpartiet har i hvert fall ikke noe å lære av svenskene når det gjelder migrasjon, bortsett fra hva man ikke skal gjøre.

Det er langt fra det sosialdemokratiske «Folkhemmet» til de lovløse og ikke særlig svenske parallellsamfunnene som har fått vokse frem omgitt av velstand og sløv toleranse.

Ikke for jøder

Politiet ga nylig en moské i Växjö, som den tredje i landet, tillatelse til å kringkaste ropene under fredagsbønnen via høyttaler, riktignok begrenset til tre minutter og ikke høyere en 110 desibel, tilsvarende lyden av et trykkluftbor. Naboene ble ikke engang spurt. Kanskje greit i seg selv, men det kommer i et underlig lys når svenske jøder ikke engang våger å vise seg offentlig med sin kipa.

Sverige har ingen jødeparagraf, men hva skal antisemitter med det når islamister og nynazister i fellesskap sørger for at ingen jøder lenger ønsker seg adgang til det svenske riket.

Mer å hente i Danmark?

Noen vil mene at Arbeiderpartiet har mer å hente i Danmark, der sosialdemokratene har lagt frem forslag til kraftige og til dels urimelige innstramninger i asylpolitikken. Men det er lite sannsynlig at norske sosialdemokrater kan eller vil kopiere sine danske partifeller, selv om folk i Arbeiderpartiets ledelse må ha innsett at høy innvandring og lav yrkesdeltagelse blant mange innvandrere vil undergrave velferdsstaten og øke barnefattigdommen.

Men den danske oppskriften er neppe noe for partier som ønsker å gjenerobre velgere som har gått over til langt mer venstreorienterte og innvandringsliberale partier.

London kaller

Det er i London mange europeiske sosialdemokrater nå henter inspirasjon. Etter alt å dømme til liten eller ingen nytte.

Jonas Gahr Støre møtte Jeremy Corbyn, den britiske Labour-lederen, rett før jul.

«En åpen, lyttende og veldig sympatisk partifelle», sa Støre etterpå, men noen større entusiasme for Corbyns prosjekt var det ikke mulig å spore.

Corbyn er venstresosialisten som ingen, inklusive Corbyn selv, trodde kunne bli Labour-leder, og ingen – heller ikke Corbyn – som trodde kunne bli britisk statsminister da statsminister Theresa May i fjor skrev ut nyvalg til Parlamentet.

Det ble han heller ikke, men det var ikke mye om å gjøre.

Det var mange grunner til Labours fremgang: Corbyns oppriktighet, titusener av unge, aktive, radikale valgmedarbeidere og deres mesterlige bruk av sosiale medier, men først og fremst Theresa Mays skandaløse valgkamp.

En regjering i oppløsning

De konservative mistet sitt rene flertall, og har siden regjert på nordirske unionistenes nåde.

En dysfunksjonell regjering, som fortsatt – snart to år etter folkeavstemningen – ikke klarer å bli enig med seg selv om hva slags brexit den vil ha, og hvor utenriksministeren (Boris Johnson) offentlig karakteriser statsministerens forslag til tollpartnerskap med EU for «galskap».

Og likevel, sier en annen av statsrådene til uketidsskriftet Spectator: «Regjeringens brexit-politikk ser enda verre ut fra innsiden enn fra utsiden.»

Det eneste som holder regjeringen sammen, er frykten for Jeremy Corbyn, hans retro-sosialisme, hans svakhet for Putin, lefling med terrorister og beundring for det oljerike, men «sosialistiske» Venezuela, der økonomien har kollapset og mer enn 80 prosent av husholdningene lever under fattigdomsgrensen.

Corbyn har dessuten utvist stor toleranse overfor antisemittiske krefter i sitt eget parti. Saken mot Londons tidligere borgermester Ken Livingstone har vært utsatt så lenge, at Livingstone til slutt selv valgte å melde seg ut av partiet, for å lette kritikken mot Corbyns passivitet.

Det kan godt hende at Labour vinner neste parlamentsvalg. Mest på grunn av de konservative og mer til tross for Corbyn enn på grunn av ham.
Man skulle tro at britene i virkeligheten alt hadde fått nok av dem som nå styrer landet.

Den 3. mai var det lokalvalg i England, som etter alle solemerker og all erfaring skulle påføre regjeringen et alvorlig nederlag. Men det gikk ikke slik. Det konservative regjeringspartiet og Labour-opposisjonen fikk begge rundt 35 prosent av stemmene, de konservative ikke minst på grunn av økt oppslutning fra arbeidervelgere.

Forskjellige virkeligheter

For 10-15 år siden strømmet også europeiske sosialdemokrater til London. For å lære av Tony Blairs suksess. Men hva lærte de? Hvor effektivt et politisk budskap kan fremmes, hvor overveldende et valg kan vinnes, men også at den som er opptatt av å regjere til alles tilfredshet, gjerne ender opp med å regjere til ingens tilfredshet: Gamle velgere kjenner seg ikke igjen, og de nye forsvinner like lett som de kom.

Men Tony Blair vant tre valg, to av dem med rekordstort flertall i Underhuset, og også det tredje med solid flertall. Senere har Labour lagt kursen til venstre - og tapt tre valg på rad. Og det er heller ikke sikkert at de vinner det fjerde.

Men først og fremst er det lurt av dem som vil lære, å forstå at politiske erfaringer fra ett land ikke uten videre kan overføres til et annet. Storbritannia har for eksempel et tilnærmet topartisystem som gjør at venstresosialister som vil påvirke, i praksis må stemme Labour, mens de i Norge har alternativer, både røde og et grønt.

Arbeiderpartiet kan sikkert gjenvinne gamle velgere og vinne nye. Men det avhenger om man klarer å utvikle en riktig politikk for landet, om man finner den rette tonen, hvordan norsk økonomi utvikler seg, hvordan den borgerlige regjeringen ter seg, og selvsagt: at man ikke rammes av noe som intet parti kan kontrollere.

kokkvold@online.no

Twitter: @kokkvold

Her finner du flere søndagskommentarer av Per Edgar Kokkvold:

  1. Les også

    En lesende arbeidersønns spørsmål | Per Edgar Kokkvold

  2. Les også

    «De skyldige» for brexit | Per Edgar Kokkvold

  3. Les også

    Sola skinner på Solberg | Per Edgar Kokkvold

  4. Les også

    Med lisens til å kritisere | Per Edgar Kokkvold

Les mer om

  1. Brexit
  2. Labour
  3. Jeremy Corbyn
  4. EU
  5. Emmanuel Macron
  6. Jonas Gahr Støre
  7. Stefan Löfven

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Boris Johnson forteller hva som var det største sjokket ved å bli statsminister

  2. VERDEN

    I valgkampen var alt i motbakke. Så kom en helt uvanlig advarsel til velgerne.

  3. VERDEN

    Den nederlagsdømte sosialisten har overrasket alle. Må venstresiden skrote sin gamle suksessoppskrift?

  4. KOMMENTAR

    Hvorfor forlater arbeiderklassen partiet som sier de elsker dem høyest?

  5. VERDEN

    Blair: Kvasi-revolusjonær sosialisme under Corbyn

  6. KOMMENTAR

    Labours nye leder «må heve Titanic». Jeg tror han får det til.