Kommentar

Overgriperne er skremmende normale | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Trine Eilertsen
    Politisk redaktør

Foto: Per Byhring

Det enkle er å stemple dem som monstre. Det vanskelige er finne dem, stoppe dem og skjønne hvorfor de gjør som de gjør.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En psykolog fortalte meg en gang at et bilde av et rundt barnekinn i profil utløser et ønske om å yte omsorg hos over 80 prosent av oss. Det ligger dypt i oss at barnet skal tas vare på, beskyttes og forskånes fra smerte eller sorg. Også mennesker som kan utføre de grusomste handlinger mot andre voksne – mennesker noen liker å kalle monstre – kjenner på dyp og ektefølt kjærlighet til egne og andres barn. De ville aldri skadet dem.

  • Aftenposten har kartlagt 89 nordmenn: Dette er de norske nettovergriperne.

Må skjønne mer av det

Men så har vi den lille gruppen som av en eller annen grunn har fått ødelagt dette instinktet. Ikke bare det, de utvikler et behov for å skade barn eller en forvridd tro på at handlingene de påfører barna, ikke er skadelige. For å forhindre at de blir flere, må vi forstå mer av dem. Vi må skjønne hvordan de – som også var små, rundkinnede barn en gang – kunne ende opp som overgripere. Vi må forstå mer av hva som driver dem forbi den ene grensen etter den andre, hvilke verktøy som gjør det mulig. Og vi må skjønne mer av disse fellesskapene som forsterker en trang som aldri skulle fått utvikle seg.

Nattesiden av de teknologiske mulighetene

Det er rikelig med opprørende innsikt i Dark Room og Duck-materialet. Brutaliteten er hinsides hva de fleste av oss har fantasi til å tenke oss. Omfanget og selvfølgeligheten i det hele er oppsiktsvekkende. Koblingen mellom teknologi, som gir store deler av menneskeheten glede og nytte hver dag, og mulighetene den samme teknologien gir dem som søker å skade, er svimlende. Spillkulturen, som stadig flere vokser opp med, siver inn i markedsføring, nyhetsformidling og underholdning. Og den siver inn i dette universet.

Overgriperne forteller hvordan bilder av barn i ekstreme situasjoner brukes som valuta i nettverket av likesinnede, hvordan ønsket om å gå videre, nå et høyere nivå, få anerkjennelse, driver dem videre inn i det absolutte mørket.

Prosjektleder for Dark Room, Hilde Reikrås. Foto: Bård Bøe

Ethvert avvik har sitt ekkokammer

Teknologi og sosiale medier har skapt arenaer der ethvert avvik kan finne et fellesskap. Overgriperne utvikler sine egne ekkokamre der ingen korrigerer, men der alle heier. Ekkokamrenes dysterhet kan knapt bli mer tydelig. Temaet er grotesk, men dynamikken i gruppen skiller seg ikke fra andre grupper.

Evnen til å rettferdiggjøre og bagatellisere styrkes i takt med eksponeringen for stadig verre overgrep. Kanskje tenker de at det er ikke så ille. Dessuten skjer det langt unna, overbeviser de hverandre. Barna tåler det, vurderer de kanskje. Til felles har de at tilfredsstillelsen gjør det verdt det. Heller ikke denne dynamikken er original. Ekstremister av alle sjangre kan finne egne, bedøvende fellesskap der det perverse blir det normale.

Slående normalitet

Normaliteten i resten av tilværelsen til overgriperne politiet har funnet gjennom Dark Room og Duck-etterforskningen, er slående. Det er ikke mulig å finne enkle indikatorer i livene til overgriperne som peker i retning av det mørket de opererer i på kveldstid, foran skjermen, i kjelleren hjemme. Han går på jobben, bidrar under dugnaden, drar på guttetur med kompiser, er gjerne gift – og har barn. Når Aftenposten skriver at han kunne vært naboen din, er det ikke antallet det pekes mot, men normaliteten. Det er rett og slett ikke mulig å se på folk om de driver med grove overgrep på fritiden.

Tilnavn er ikke et tiltak

Det er fristende å kalle dem monstre. Men det eneste det hjelper for, er vårt eget behov for å vise avsky og ta avstand, som i seg selv er menneskelig. Justisminister Sylvi Listhaug (Frp) har åpenbart behov for å markere at heller ikke hun synes noe om overgrep mot barn, noe som er helt selvsagt. Den begrepsbruken hjelper imidlertid ikke ofrene, det hjelper ikke politiet i jakten på overgripere, som altså lever lite monsteraktive liv, og det hjelper oss ikke i forståelsen av hvem overgriperne er, og hvorfor de handler som de gjør.

Justisminister Sylvi Listhaug brukte sin første dag i ny jobb til å erklære overgripere som monstre. Foto: Berg-Rusten, Ole / NTB scanpix

Neste gang Listhaug snakker om temaet, må det være lov å håpe på at hun har satt seg så godt inn i det at hun klarer å komme med mer konstruktive bidrag. Mer enn hennes behov for å gi overgripere tilnavn blir det nyttig å høre hva hun tenker om etterforskning på tvers av politiregioner, etterforskningsmetoder, kompetanse og ressurser. Så komplekse problemstillinger fortjener mer enn lettvint retorikk.

Les mer om

  1. Overgrep
  2. Nettovergriperne
  3. Overgrepssaken «Dark Room»