Å ta jubileet på alvor

  • Per Anders Madsen

200 år. Grunnloven slår fast Norges suverenitet, men hva betyr det i integrasjonens tidsepoke? Dovre faller før vi er enige om det.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Norge er landet som har fått skolebarn til å gå i tog og rope hurra for en lov. Riktignok en grunnlov, men tross alt en lov – en samling paragrafer, til og med i et underlig stivt og gammelmodig språk.

PerAndersMadsen-wxrMsmIm6P.jpg

Det er langt fra opplagt at det skal være slik. Svenska flaggans dag 6. juni markerer flere viktige begivenheter – et halvhjertet oppsamlingsheat for minneverdige hendelser i nasjonens historie.

Danskene markerer 5. juni en grunnlov fra 1849, men dronning Margrethes fødselsdag 16. april har også status som en slags nasjonaldag. Det nærmeste man kommer en nasjonaldag i England, landet uten grunnlov, er feiringen av landets skytshelgen St. George 23. april.

Symbolkraft

Hos oss derimot er det grunnloven det handler om. Født i nasjonal begeistringsrus i mai, endret i nedslått pragmatisme i november etter en kortvarig krig mot Sverige sensommeren 1814.

Endret, men absolutt ikke begravd. Grunnloven har stått som en påle i nasjonens bevissthet.

Unionen med Sverige ga den formidabel symbolkraft. I mangel av eget statsoverhode ble den det fremste uttrykk for nasjonal selvstendighet. Dette kommer vi til å høre mye om i jubileumsåret som ligger foran oss.

Historisk dragning

Hva kan et slikt jubileum egentlig brukes til?

Søkelyset rettes mot historien – stedene der 1814-dramaet utspilte seg, personene på nasjonens scene. Våre kollektive bilder av hva som skjedde og hvilke krefter og holdninger som sto mot hverandre, vil bli oppdatert og skarpere utformet enn de noen gang har vært. Den storstilte restaureringen av Eidsvollsbygningen er et utslag av en slik dragning etter historisk autentisitet – slik var det, akkurat slik så det ut.

Men hvis vi om et år konstaterer at Eidsvollsbygningen i 1814-drakt er det som har gjort sterkest inntrykk, så har vi lagt bak oss et mislykket jubileumsår. 200-årsfeiringen må fylles med politisk innhold. Det er ikke nødvendig å vende historien ryggen av den grunn.

Suverenitet

Ideer om folkesuverenitet, maktfordeling og likhet preget mange grunnlover som ble til i perioden fra den amerikanske selvstendighetserklæringen i 1776 til Wien-kongressen i 1815. Forholdet mellom disse prinsippene ble regulert på ulikt vis, men de samme grunntankene gikk igjen.

Hos oss ble kongen slett ikke ribbet for all makt. 1814-grunnloven ga kongen utsettende veto i lovsaker og påla ham nesten ingen restriksjoner i utenrikspolitikken. Men prinsippet om folkesuverenitet fikk forrang på Eidsvoll og overlevde også november-justeringene.

Grunnloven omformet samfunnet anno 1814 og la grunnlaget for nye endringer i en langvarig, skrittvis demokratiutvidelse. Stemmeretten var omfattende etter den tids målestokk, ca. 45 prosent av alle menn over 25 år. Men fra ettertidens ståsted er det like mye begrensningene som de demokratiske seirene som slår en i øynene. Parlamentarisme og allmenn stemmerett lå ennå langt frem i tid.

En ny klang

Grunnloven og dens historie tydeliggjør at verdier og rettsstatsprinsipper vi har lett for å ta som en selvfølge, nesten som noe naturgitt, nettopp ikke er det, men kjempet frem på bestemte tidspunkt i historien. Det betyr at de ikke er sikret evig liv, men igjen kan gå tapt.

For noen år siden ville slike påpekninger lett fremstått som klisjeer fra en forterpet 17. mai-tale. Slik er det ikke i dag. Lytter vi godt, tror jeg 22. juli-terroren endret klangen i ord som "makt", "rett", og "demokrati", ga dem ny meningsdybde for generasjoner som ikke har opplevd at slike verdier er blitt satt under press.

Rettsstatsproblem

Grunnlovens bærebjelke er nasjonal suverenitet. Men hva betyr det i dag? Hvordan ivaretas suverenitet i en verden preget av globalisering og integrasjon?

Grunnlovens paragraf 93 om suverenitetsoverføring krever tre fjerdedels flertall og er brukt bare én gang: Da Norge ble med i EØS i 1994. Langt oftere brukes paragraf 26 som bare krever alminnelig flertall for å avgi suverenitet til internasjonale organer på klart definerte områder. Men summen av den makten Stortinget stykkevis og delt overlater til EU og EØS-organer kan likevel overgå den suverenitetsoverføringen som fant sted med EØS-medlemskapet.

Eirik Holmøyvik, førsteamanuensis ved universitetet i Bergen, er blant de juristene som klarest har pekt på de dilemmaene dette reiser. At man ikke forholder seg til grunnloven fordi det er politisk bekvemt, er et problem for rettsstaten, mener Holmøyvik som er kritisk til måten suverenitet sendes ut av landet på.

Grunnloven er tross alt ikke bare symbol. Den er jus også. Og politikk.

Nå har Senterpartiet begynt å røre på seg. Partiet var ikke før ute av regjeringskontorene før det sendte et brev til Stortingets presidentskap og ba om en mer prinsipiell avklaring av hvordan vi er med i de europeiske integrasjonsprosessene.

Mer innenfor enn utenfor

At vi tilpasser oss ble grundig dokumentert i Europautredningen for snart to år siden. Gjennom en lang rekke avtaler har Norge overtatt ca. tre fjerdedeler av EUs rett og politikk sammenlignet med de EU-statene som er med på alt.

Utredningen dokumenterte også at dette har tjent Norges nasjonale interesser godt. Det er derfor Norges EU-tilpasning er så oppsiktsvekkende lite omstridt når vi tar i betraktning hvor omstridt et mulig EU— medlemskap har vært.

"Strutselandet" var tittelen på kronikken som professor Fredrik Sejersted ved Senter for europarett skrev her i avisen for et knapt år siden. "Vi stikker hodet i sanden (eller oljefatet), og tror at vi er utenfor. Det er vi ikke."

Europautredningen utløste en viss debatt da den ble lagt frem i januar 2012. Men det ble raskt stille igjen.

Grunnloven kan plasseres i sentrum for en overmoden debatt om suverenitet i vår tid. Hva betyr den og hvordan kan den ivaretas? Da kommer en ikke utenom Norges EU-tilpasning.

En gammel verkebyll i norsk politisk historie kan bli som ny. Men det ville i det minste være å ta jubileet på alvor.