Mange i Arbeiderpartiet lengter etter en ny vår, og håper den skal komme i høst.
Kanskje er det dette intense ønsket som har gjort at migrasjonsutvalget i dag la frem en enstemmig innstilling om et av partiets største problemområder: Asyl- og flyktningpolitikken.
Fortsatt er det «streng, rettferdig og human», som gjelder, forsikret utvalgsleder Masud Gharahkhani. Men innstillingen er i realiteten en kraftig politikkendring.
Om den er blitt strengere eller mer liberal, kommer litt an på øyet som ser og hva det ser på, men det er lettest å argumentere for det første. Både å sende mindreårige tilbake til «omsorgssentre» i hjemlandet og lage flere returavtaler med tredjeland trekker i den retning.
Forførende virkemiddel
Et mål for Arbeiderpartiet har jo vært nettopp å komme forbi dette med streng eller snill. Det er nok også derfor man har løst problemet med asylankomster ved det mest forførende virkemiddelet politikerne har i asylpolitikken: Midlertidig opphold.
Det er en ordning som er myk og hard på en gang, som forsker Jan-Paul Brekke har påpekt. Men det er også en øvelse som i praksis har gitt høyst varierende resultater.
Arbeiderpartiets plan er at alle som ikke er individuelt forfulgt - trolig et klart flertall av de som kommer til å komme til grensen - skal få såkalt «subsidiær beskyttelse». Det innebærer begrensninger i familiegjenforening og midlertidig opphold, for ett år av gangen. Samtidig skal disse flyktningene integreres på ordinært vis, og delta i introduksjonsprogrammet fra dag én.
- Les nyhetssaken: Aps innvandringsutvalg: Vil sette tak på totalt antall flyktninger, asylsøkere og familieinnvandrere
Skal fremstå mindre attraktivt
Men hva hvis det ikke blir trygt i hjemlandet? Erfaringen tyder på at det vil være vanskelig, og også ufornuftig, å holde folk på midlertidige, ettårige tillatelser resten av livet. Å returnere integrerte borgere etter mange år i Norge skaper også lett protester i lokalsamfunn rundt om i landet, noe ikke minst Arbeiderpartiet har kjent på før.
Ideen bak er at dette skal fremstå uattraktivt nok til at færre vil reise over Middelhavet. Og plan A er uansett at Norge skal inngå avtaler, enten alene eller sammen med EU eller Norden, om returavtaler i trygge tredjeland. Dette er et ambisiøst prosjekt fullt av utfordringer. Hvilket ansvar har da Norge for forholdene de lever under der? Og på hvilke vilkår vil hvilke land vil si seg villige til å motta flyktninger?
Gharakhani-utvalgets løsning er å bruke penger i disse tredjelandene, «ikke minst gjennom omprioriteringer i dagens bistandsbudsjett», for å bidra til at mottakerlandene kan ta seg av flyktningene.
Innfører innvandringstak
Den andre, store nyvinningen i Arbeiderpartiets asylpolitikk er ideen om et tak for antallet Norge skal motta årlig. Dette er altså en tallfesting av det Brochmann 2-utvalget kalte absorberingskapasiteten i samfunnet.
Tanken er at staten, gjennom forhandlinger med KS, skal komme frem til et årlig, relativt stabilt antall, som skal inkludere asylsøkere, kvoteflyktninger og flyktningrelatert familiegjenforening. Færre asylsøkere ved grensen skal automatisk gi flere kvoteflyktninger, og vice versa. I utgangspunktet er dette klassisk, sosialdemokratisk styringstenkning.
Men hva da hvis ankomstene overstiger dette vedtatte «taket»? Vel, det hadde ikke utvalgslederen noe godt svar på. Hvis man da skal fortsette å gi opphold til de som kvalifiserer for det, er det i praksis et tak med ganske store hull.
Sterkere kontroll
Forslagene varierer i retning og realisme, men innstillingen oser av et ønske om sterkere kontroll over innvandringen.
Trolig er dette en fornuftig kursendring fra Arbeiderpartiet dersom målet er en mer attraktiv asylpolitikk for kjernevelgerne. Det er et annet spørsmål hvor mye av dette som er praktisk gjennomførbart. Og hvor god politikk det eventuelt blir, vil i stor grad avhenge av detaljene.
Men på Youngstorget var de ikke så opptatte av detaljene i dag. De har tross alt fått til en enstemmig innstilling.