Jo høyere Tøyen løftes, desto bedre | Andreas Slettholm

Områdeløftet på Tøyen løser ikke levekårsutfordringene. Men det gjør ikke noe.

Omtrent én prosent av byens befolkning bor på Tøyen. Sånn sett er oppmerksomheten om stedet uproporsjonal.

Det er heller ikke slik at levekårsutfordringene er mye større enn andre steder i byen.

Andelen som lever hovedsakelig på overføringer er klart høyere for eksempel på Bjørnerud, Fossum og Vestli. Gjennomsnittsinntekten er lavere på Haugenstua og Furuset.

Lokalinitiativet Tøyenkampanjen har en god del av æren for å ha satt stedet på agendaen. Øyafestivalens inntreden spilte nok også inn. Men den såkalte Tøyen-avtalen gjorde stedet politisk brennhett.

Avtalen fra 2013 mellom SV, Høyre, Venstre og KrF har vært sentral i Oslo-politikkens seneste år. Den er årsak til at Munch-museet i Bjørvika nå blir bygget. Den har sendt kommunale Boligbygg ut på en omfattende og lite heldig handletur. Det var den som introduserte gratis aktivitetsskole i Oslo.

Og det var altså den som ga Tøyen-løftet.

Alvorlig bekymret

I høst har NRK Brennpunkt satt et kritisk søkelys på løftet, som tar sikte på å bedre levekårene gjennom fysiske og sosiale tiltak.

141 millioner kroner er brukt så langt. Fortalt gjennom perspektivet til idrettsklubben Sterling er lite blitt bedre. Ungdommen har fortsatt få steder å gjøre av seg, og ildsjel Mohamed Fariss – svært fortjent nominert til årets Oslo-borger – er alvorlig bekymret for ungdommene.

Og la det være sagt: Det skjer for ofte at offentlige satsinger ikke klarer å utnytte lokale krefter godt nok. Trolig burde en aktør som Sterling fått en mer sentral plass i løftet.

• Osloby-redaksjonen har laget: Ti grunner til å dra til Tøyen

Eiendomsmegler som sannhetsvitne

Narrativet til NRK antyder at pengene først og fremst bidrar til at velstående middelklassefolk flytter inn og nyter godt av det som skjer på Tøyen. Sannhetsvitnet er en eiendomsmegler som skryter av hvor hipt Tøyen er blitt.

Utsmykning av bygårdsvegger og opprustning av uteområder er del av løftet, hvilket er lett å latterliggjøre: Fattigdommen er stor, og kommunens svar er veggmalerier og parkbenker.

Angivelig verdens største stålampe møtte samme kritikk da den ble satt opp i 2012, som del av Groruddalssatsingen. «Stuemøbelet i kingsize-dimensjon skal bøte på problemene», skrev VG lakonisk på reportasjetur på Haugenstua.

Millionlampe og levekår

Ikke overraskende møtte de ingen som trodde den ni meter høye, oransje millionkostnaden bedret levekårene der. Bortsett fra prosjektlederen da, som mente lampen ville bidra til «positiv omdømmebygging, identitet og tilhørighet».

Og man får jo lyst til å skrote alle satsinger av slikt. Men det er like fullt urimelig å kritisere slike områdeløft for bare å være «fasadesminking».

For nettopp fordi problemene er dype og strukturelle, må det erkjennes at levekårsutfordringene hverken på Tøyen eller Haugenstua løses over natten. Eller i løpet av fire år. Og de løses uansett ikke av et områdeløft i seg selv.

Sannsynligvis er det langt viktigere å drive en god velferdspolitikk: Få flest mulig arbeidsføre ut i arbeid, få barna i barnehagen og fange opp og hjelpe familier som sliter.

Derfor investeres store summer på barn og unges oppvekstvilkår, blant annet i skolen. Det er ingen som mener områdeløft skal erstatte klassisk sosialpolitikk.

• Rap-tekst om å vokse opp på Tøyen: Hvis politikerne hører på, håper jeg de blir pissed

Er det bedre å la være?

I dette perspektivet er ikke 141 Tøyen-millioner mye. Ei heller sammenlignet med de milliardene som brukes på byutvikling andre steder i byen. Og det relevante spørsmålet er da ikke «ble problemene løst?», men «er det bedre å la være?».

Det finnes sikkert eksempler på penger som burde vært brukt annerledes. Og veggmalerier alene fikser ingenting. Men fysiske forbedringer er tross alt forbedringer. Uansett utgjør utsmykninger bare noen få prosent av de totale utgiftene.

Den største enkeltposten er aktivitetshuset der unge nå etter hvert har et sted de både kan henge og bli fulgt opp. Også for nærmiljøet forøvrig virker huset å bli en suksess.

På det nye ungdomsbiblioteket på Tøyen er det stort sett fullt. Jevnlig er det også markedsdager, festivaler og arrangementer som vitner om at Tøyen er i ferd med å få et ordentlig lokalmiljø. Middelklassens inntog er heller ikke et problem. Den har gjort at skoleklassene plutselig består av etnisk norske barn også. Hipsterne henger kanskje på Tøyen-torget, men det gjør også innvandrerbarna.

Alt dette er positiv utvikling. Om det er nok, er et annet spørsmål.

• Andreas Slettholm har skrevet: Også vi beboere må innrømme hvor belastet Grønland er

Løftes for høyt

At Tøyen nå løftes så høyt at de mest sårbare ramler av og slår seg, er en besnærende fortelling. Men den er neppe riktig.

Om man både er kritisk til utgiftssiden og klager på manglende resultater, demonstrerer det en manglende forståelse av hvor krevende levekårsutfordringene er på Tøyen.

Og for den saks skyld på Bjørnerud, Fossum, Vestli, Furuset og rundt den ni meter høye lampen på Haugenstua.