Kommentar

Historien om da Norge gjorde Israel til atommakt og verden til et farligere sted

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator
Kopiavimg413copy-VU2ulZ84dq.jpg

Etter tiårets NRK-serie vet hvert barn hva tungtvann kan brukes til. Det visste også norske politikere da Israel fikk tungtvann fra Rjukan for å utvikle sine egne atomvåpen.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den glitrende fjernsynsfortellingen om tungtvannet er historien om klarsyn og heltemot, offervilje og innsats.

Fortellingen om Norges bidrag til utviklingen av Israels atomprogram er det motsatte: Det er historien om naivitet og unnlatelser, løgn og fortrengning. Men nettopp derfor må vi tåle å bli minnet på den.

Det var i siste halvdel av 50-tallet at den ferske staten Israel begynte sitt systematiske arbeid for å skaffe seg atomvåpen. Lederen for det hele var en ung sosialdemokrat, Shimon Peres, senere både statsminister og president.

Peres og en liten kjerne menn rundt ham fikk i oppdrag å skaffe det som skulle til for at dyktige israelske vitenskapsmenn kunne utvikle atomvåpen. Det var ikke så helt enkelt. Eksempelvis sa USA blankt nei til å selge israelerne tungtvann uten rett til effektiv amerikansk kontroll. Da sa Israel nei.

Optimisme og naivitet

Også her hjemme var det motforestillinger til et tungtvannssalg til Midtøstens ferskeste nasjon. Men motforestillingene ble overvunnet av det effektive lobbyarbeidet til krigshelten, Ap-politikeren og den allestedsnærværende advokaten Jens Christian Hauge.

Blant sentrale nordmenn rådet både atomoptimisme og politisk naivitet. Og blant de meget få politikerne som kjente til handelen, dominerte en så dyp sympati for den unge jødiske staten at man ikke stilte sjenerende spørsmål. Men som en liten sikkerhetsventil ble det i avtalen med Israel skrevet inn en klausul om at Norge hadde rett til å inspisere at tungtvannet ble brukt bare til fredelige formål.

Hydros prinsippløshet

Norsk Hydro viste seg igjen fra sin mest opportunistiske side: I 1943 hadde industrigiganten sagt entusiastisk ja til å selge tungtvann til Nazi-Tyskland. 15 år senere sa Norsk Hydro nei til å selge til Israel. Ikke fordi man var bekymret for en israelsk atombombe, men fordi Norsk Hydro var livredd for sine kunstgjødselkunder i arabiske land.

Men Norsk Hydros prinsippløshet kjente ingen grenser: De kunne levere tungtvannet bare det halvstatlige Noratom ville stå som offisiell selger. Norsk Hydro dekket sine spor.

Løgn i bagasjen

Den norske inspeksjonsretten hadde nok ingen tenkt å bruke. Men i 1961 ba et bekymret USA om at Norge nå måtte bruke retten til å inspisere tungtvannsbruken. Da ble Jens Christian Hauge sendt til Israel for å finne ut hvordan det sto til med det norske tungtvannet.

Og Hauge kom tilbake med en rapport som gjorde Israel lykkelig og Norge tilfreds: Tungtvannet var ikke tatt i bruk. Men det hemmelige atomanlegget i Dimona «besøkte jeg ikke», skrev han i rapporten til Utenriksdepartementet.

Det var blank løgn.

Lurte Norge

For Jens Christian Hauge var ikke typen som lot seg lure. Snarere var det ham som lurte sine oppdragsgivere i den norske regjering. For da Olav Njølstad arbeidet med sin formidable Hauge-biografi, kom han over private notater fra Israel-besøket. De viste at Hauge hadde besøkt «det aller helligste. Den nye Paktens Ark», som Hauges biograf formulerer det. Altså Dimona.

Hauge visste, men Hauge holdt munn.

Så tenkte ingen på hverken tungtvann eller inspeksjon før forskeren Sverre Lodgaard i 1979 offentliggjorde en artikkel om det norske tungtvannssalget. Den stormen stilnet raskt. Verre ble det da den amerikanske ikke-spredningseksperten Gary Milhollin på 80-tallet begynte sitt målbevisste arbeid for å avsløre det norske atomsviket.

Ikke plage Israel

Da ble det skapt et offentlig press som gjorde saken ubehagelig for Brundtland-regjeringen. Presset ble enda sterkere da den avhoppede israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu i Sunday Times høsten 1986 avslørte israelernes atomvåpenprogram.

Vanunu ble lokket i en honningfelle, kidnappet og senere dømt til isolat i Israel, men skaden var skjedd. Nå visste en hel verden at Israel var en atommakt — og at Norge satt med nøkkelen til en slags inspeksjon.

Men det ble fortsatt kjempet hardt for å unngå å plage atommakten Israel:

«Jeg er helt overbevist om at Israel har brukt tungtvannet på en for Israel fornuftig måte», sa Carl I. Hagen i en stortingsdebatt i februar 1987. «Jeg stoler selvsagt fullt ut på israelerne og ønsker ikke å bidra til å kaste noe mistenksomhetens skjær over Israel ...», fulgte Kjell Magne Bondevik opp.

Ingen av dem var opptatt av det pinlige faktum at fredsnasjonen Norge var ansvarlig for at Midtøsten også hadde fått atomvåpen i tillegg til sine mange andre plager.

Kløktig kompromiss

Kompromissmakeren Thorvald Stoltenberg forsøkte som utenriksminister å få aksept for en ren hvitvaskingsoperasjon som ikke ville avsløre noe som helst, med inspeksjon utenfor Dimona-anlegget. Det var nok det pinligste øyeblikket i Stoltenbergs ellers så hederskronte karrière.

Forslaget ble da også meget effektivt skutt ned av den mildt sagt uvanlige alliansen mellom Høyres Kåre Willoch og SVs Theo Koritzinsky. Ingen av dem likte bløff. Og aller minst likte de israelsk bløff.

Saken ble mer og mer betent. Da Syse-regjeringen kom til makten i 1989, ble Kjell Magne Bondevik utenriksminister og Knut Vollebæk hans statssekretær. Den kløktige diplomaten Vollebæk skjønte raskt at det var umulig å få israelerne med på en effektiv inspeksjon. Derfor ble dette kravet droppet. I stedet krevet Norge tilbake tungtvannet, slik avtalen fra 1959 ga åpning for.

Og slik ble det. 10,5 av totalt 20 tonn tungtvann kjøpte Norge tilbake i 1990. Resten hadde visstnok på merkverdig vis fordampet. Dette reddet på et vis ansiktene både i Tel Aviv og Oslo. I alle fall ble det nå omsider ro. Vollebæks forhandlingsmotpart var for øvrig en ung viseutenriksminister ved navn Benjamin Netanyahu. Hans kreative manøvrer har vi hørt mer til senere.

Et farligere sted

Gjennom seks søndager har Kampen om tungtvannet trollbundet norske fjernsynsseere. Vemork-aksjonen har en gang for alle plassert tungtvannets uhyggelige muligheter i vår bevissthet.

Der hører også historien om tungtvannssalget til Israel hjemme. Det er historien om da Norge gjorde verden til et farligere sted. Vi sviktet som fredsnasjon fordi noen satte sin private kynisme høyere enn nasjonens forpliktelser. Og Norge sviktet fordi ingen hadde mot og kraft til å stoppe denne utvidelsen av verdens atomklubb.

Les også:

Les også

  1. «Hvorfor skal historie på film bedømmes som historie i bøker?»

  2. «Det blir som å vise film av en Ford Mustang Cobra, og så legge til lyden av en folkevogn»

  3. - Det fantes ikke noe anlegg i Tyskland som kunne produsere en atombombe

Les mer om

  1. Kultur