Kraften fra Strasbourg

  • Per Anders Madsen

100 år. Rolv Ryssdal - et brennglass for europeisk rettsutvikling.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Hvordan utvikles forholdet mellom Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg og nasjonale domstoler? Hvor går grensene for hva EMD skal blande seg inn i?

Slike spørsmål sto sentralt under et minneseminar for tidligere høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal mandag, på 100-årsdagen for hans fødsel.

Større vekt på menneskerettighetene

Ryssdals egen, bemerkelsesverdige karriere er i seg selv et brennglass for sentrale trekk i europeisk rettsutvikling. En hovedoppgave for hans generasjon var gjenoppbyggingen av sosiale institusjoner etter krigen, noe Ryssdal bidro til blant annet som statsadvokat under rettsoppgjøret og departementsråd i Justisdepartementet.

Ryssdal ble høyesterettsjustitiarius i 1969, og i mange år var han dommer ved EMD. I 1985 ble han valgt til EMDs president, som første og hittil eneste nordmann. Han ble gjenvalgt en rekke ganger, siste gang etter at han hadde fylt 80 år.

Det er lett å glemme i dag, men menneskerettighetene var ingen sterk premissleverandør for hverken politikk eller rettsutvikling den første tiden etter krigen, selv etter FNs menneskerettserklæring i 1948 og etableringen av Europarådet året etter. Forståelsen av at individuelle menneskerettigheter utgjør en skranke for nasjonal lovgivning og rettspraksis vokste gradvis frem, som en egen dimensjon i den europeiske integrasjonsprosessen.

Større vekst, mer integrasjon

Også her illustrerer Ryssdals karriere et viktig utviklingstrekk. EMD vokste sterkt i hans presidentperiode, og det var i hans tid de første landene i det tidligere Øst-Europa ble innlemmet som konvensjonspartnere.

I dag står debatten i flere land om hvordan forholdet mellom EMD og de nasjonale rettssystemene skal videreutvikles, en debatt som bør interessere flere enn jurister fordi det handler om avveiningen av helt sentrale menneskerettigheter. Et godt eksempel er ytringsfrihet versus respekt for privat— og familieliv.

Tidligere i år tapte Andrine Sæther og Lars Lillo-Stenberg ankesaken mot den norske stat etter at Høyesteretts flertall hadde kommet til at Se og Hør ikke krenket privatlivets fred med fotografiene av vielsen deres på en holme utenfor Tjøme.

EMD mener at både Høyesteretts flertall og mindretall hadde foretatt en rimelig avveining av de motstridende rettighetene, og at retten hadde brukt de vurderingskriteriene som var fastsatt gjennom EMDs praksis. Når dette er tilfellet, skal det mye til at EMD setter den nasjonale domstolens syn til side til fordel for sitt eget.

Vekselvirkning mellom EMD og nasjonale domstoler

Som professor Geir Ulfstein fremholdt under Ryssdal-seminaret: Den nasjonale domstolens skjønnsmargin blir større når den legger EMDs tolkningsprinsipper til grunn for sin avgjørelse.

Dette skulle tyde på at påvirkningen bare går én vei, fra EMD til de nasjonale domstolene. Men EMD lever ikke i et vakuum, domstolen utvikles i vekselvirkning med de enkelte lands rettsystemer. Også med et lite land som Norge hvis dialogen er aktiv.

per.anders.madsen@aftenposten.no