Velgerne vil ha skreddersøm, Støre svarer «kontantstøtte»

  • Trine Eilertsen
Ap-leder Jonas Gahr Støre snakket om behovet for en mer tilpasset politikk for barnefamiliene under landsstyremøtet tirsdag.

Jonas Gahr Støre utfordrer Arbeiderpatiets sjel når han snakker pent om kontantstøtten. Han tar i mot verbal juling, i håp om å nå frem til velgernes sjel. 

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Først en liten faktaboks: Sosialøkonomien blir ofte delt i to hovedområder, mikroøkonomi og makroøkonomi. Mikroøkonomi er studien av økonomiske beslutninger som tas av enkeltpersoner og enkeltbedrifter, og faget befatter seg med forhold som påvirker deres adferd i markedet. Makroøkonomien tar for seg summen av alle mikrobeslutningene, og ser på størrelser i nasjonal og internasjonal økonomi.

De lange linjenes parti

Så en liten parallell: Familiepolitikken kan deles opp omtrent på samme måten, og i skillet mellom mikro og makro finner vi kjente politiske fronter. Arbeiderpartiet, de lange linjenes parti, er familiepolitikkens makroanalytikere. Med arbeidslinjen som ideologisk rammeverk har partiet utviklet en familiepolitikk som styrker viktige makrotall. Full barnehagedekning sørger for at omsorgen for barn ikke står i veien for at flest mulig kan delta i arbeidslivet og bidra med skatteinntekter og kroner til pensjonsutgiftene.

Fedrekvoten sørger for at fedre og mødre deler stigmaet med å være i formeringsdyktig alder og får noenlunde samme nærkontakt med de yngste barna. Slik styrkes likestillingen, i form av tallet på fedre som tar ut foreldrepermisjon, og forhåpentligvis arbeidsdelingen i hjemmet i årene etterpå. Arbeiderpartiet sørger for at summen av alle mikrobeslutningene blir gode, makroøkonomiske tall.

Mikropartiet

Kristelig Folkeparti befinner seg i andre enden, i mikroenden av familiepolitikken. I flere tiår har KrF-leder etter KrF-leder argumentert på mikronivå: Familiene er forskjellige, og har behov for ulik type støtte til sine valg. De som ikke ønsker å benytte seg av barnehager, må også få sine statlige kroner, derav kontantstøtten. Tanken bragte partiet til det sensasjonelle valgresultatet 13,7 prosent i 1997. Like viktig som kontantene var kommunikasjonen med velgerne. KrF lyktes med å overbevise om at de forsto at familier har ulike behov. Norge var ikke i nærheten av full barnehagedekning den gangen, og mange familier så det som dypt urimelig at de både tapte trekningen om barnehageplass og overføringen fra staten. Så forsvant velgerne etter hvert som barnehageplassene kom, men motsetningen mellom valgfriheten og fellesordningene var etablert for godt.

Individene i systemene

Arbeiderpartiet har alltid hatt en utfordring med å se individene. Det er ikke så underlig. Et statsbærende parti er opptatt av hvordan summen av alle individenes valg slår ut — makro. Hva skjer med sysselsettingen, likestillingen og skatteinngangen hvis for mange enkeltindivider velger «feil»? De får hjelp til å velge «riktig» gjennom stadig bedre fellesordninger som barnehager og foreldrepermisjon.

Når velgerne tenker på familiepolitikk, tenker de ikke først og fremst på Arbeiderpartiet. En forklaring kan være at Arbeiderpartiet rett som det er fremstår med større omsorg for BNP enn enkeltindividet. De økonomiske argumentene ligger alltid der bak og vaker. De treffer som kjent hjernene mer enn hjertene og frokostbordene.

Arbeiderpartiet fremstår rett som det er med større omsorg for BNP enn enkeltindividet.

Kampen om frokostbordene

Mange av oss følger makroresonnementet, og har ikke minst daglig glede av full barnehagedekning, fedrekvote og andre ordninger. Men rundt frokostbordene sitter hver familie og diskuterer sin unike situasjon. Hvordan skal vi løse barnepass på nyåret, når gullungen er født etter 1. september? Eller, vi har fått barnehageplass til ettåringen, men ser at han ikke er klar, og vil gjerne utsette et halvår – hvordan løser vi det? For ikke å snakke om tømreren, som nettopp har startet egen virksomhet, og anser 14 uker pappaperm som ren science fiction.

Noen rundt disse frokostbordene blir provosert når politikere, kommentatorer og forskere belærer dem om hvordan de bør organisere samliv, barnepass og hverdager. I verste fall opplever de at deres virkelighet ikke tas alvorlig. Den blir for mikro til å bety noe.

Anerkjennelse av forskjellene

I forrige valg stemte flere av disse velgerne Høyre. Erna Solberg nådde frem med sitt budskap om at familier er forskjellige, og har ulike behov. Premisset til Høyre – som her opererer i mikroperspektiv - er at vi langt på vei har full barnehagedekning, at menn og kvinner fordeler permisjoner best uten statens innblanding, og at kontantstøtte er en grei løsning for dem som ikke passer inn i A4-versjonen av et familieliv. Det er mange grunner til å utfordre den fortellingen, men den treffer et betydelig antall velgere i hjertet. De kan være hjertens enige i de overordnede målene om likestilling, sysselsetting og farskontakt med de minste barna. Men de ser variasjonen i familiene rundt seg daglig, og de setter pris på at den blir anerkjent.

Den anerkjennelsen prøver Jonas Gahr Støre å gi dem med sin høyttenkning om kontantstøtten, eller "kontantstøtten", som han gjerne omtaler det. Han prøver å vise at han ser menneskene i makrobildet, i et bilde som lett blir fortellingen om de store tallene til Statistisk Sentralbyrå. Støre åpner for at familiepolitikk ikke er et område der «one size fits all».

Rulles i tjære og fjær

Arbeiderpartiet har vært antikontantstøttepartiet i to tiår. Det er ikke rart at Støre blir møtt med en vegg av vantro blant sine egne. De hører ham med Krf-filteret på, og tror, som AP-kvinnen som ytret seg i NRKs Debatten torsdag kveld, at han går inn for en politikk som skal motivere kvinner til å være lengst mulig hjemme med barna sine.

Støre snakker om noen få måneder av et barns liv, månedene mellom ett og halvannet, der han har plukket opp at familier møter ulike utfordringer.

Støre sier ikke det, og utspillet er ikke en varm omfavnelse av kontantstøtten. Han snakker om noen få måneder av et barns liv, månedene mellom ett og halvannet, der han har plukket opp at familier møter ulike utfordringer. Støre dykker ned fra makro til mikro, fra SSB-tallene til hverdagsmenneskene, og spør om samfunnet kan bidra til å gjøre denne fasen lettere for familiene på en eller annen måte.

Med det åpner han for en logikk som kan bli krevende å følge opp. For i et land der de store familiereformene er på plass, blir neste trinn en forventning om individuell tilpasning av ordninger. Det gjelder ikke bare på området familiepolitikk. Makrobildet blir mer komplisert.