Storpolitikk har alltid vært en del av Eurovision. Heldigvis.

At Eurovision skal være fri for politikk, er mer en stående vits enn virkelighet.

I 1976 står greske Mariza Koch under finalen i Eurovision i en fotsid svart kjole med hår ned til midjen.

Hennes bønn til mødre om å ikke gråte over et ødelagt hjemland fikk likevel ikke tyrkiske TV-seere med seg. Der ble den greske sangen sensurert og byttet ut med den nasjonalistiske tyrkiske sangen «Memleketim», «Mitt hjemland».

Tyrkia boikottet for øvrig konkurransen fordi Hellas skulle delta. Året før valgte Hellas å bli hjemme fordi Tyrkia skulle være med for første gang.

Årsaken til denne miksturen av boikott, sensur og drama var den tyrkiske invasjonen av Kypros i 1974.

Konsekvensene så man, blant annet, i Eurovision.

Høres det kjent ut?

Utestengelse

Nesten et halvt århundre frem i tid er Eurovision nok en gang en scene for internasjonal politikk.

I 2014 ble den ukrainske Krim-halvøya annektert av Russland. To år etter stilte Ukraina med et politisk budskap i Eurovision.

Sangen handler offisielt om Stalins deportasjon av krimtatarer i 1944, men ble tolket som et stikk til Russlands fremferd på Krim og i Øst-Europa.

Til tross for et kontroversielt budskap, den ukrainske artisten Jamala fikk ikke bare konkurrere i fjorårets konkurranse. Hun vant.

Russlands svar på Ukrainas seier var å velge ut en artist til årets konkurranse som har brutt ukrainsk lov.

Etter noen uker med forvirring og forsøk på løsning, velger EBU å følge ukrainske myndigheter: Russland utestenges fra årets konkurranse.

Årets politiske drama overgår de siste års finaler, men det er ikke noe nytt at storpolitikken også påvirker sangkonkurransen.

Eurovision har nemlig aldri vært fri for politikk.

• Se det russiske bidraget her:

Store konflikter

Flere ganger har enkeltland valgt å trekke seg fra konkurransen.

I mange år var det, som nevnt, svært spent stemning mellom Hellas og Tyrkia. Det resulterte i flere boikotter.

Det har også stormet rundt Israels deltagelse ved en rekke anledninger. I 1977 trakk Tunisia seg fra konkurransen, angivelig på grunn av Israels deltagelse. Marokko trakk seg fra konkurransen i 1981, etter kun et års deltagelse. Ifølge Wiwibloggs, William Lee Adams anerkjente Eurovision-blogg, var grunnen til Marokkos exit Israels tilbakekomst i konkurransen. Trolig var det ikke helt ubetydelig at landet havnet nest sist det ene året de deltok.

Det er heller ikke første gang Russland havner i sangkonkurransens mindre heldige rampelys. Stefane & 3G fra Georgia i 2009 valgte å bli hjemme etter at EBU hadde konkludert med at teksten deres var for politisk. Sangen «We don’t wanna put in», ble sunget som «We don’t want Putin». En ikke særlig godt skjult beskjed til en viss russisk statsministers rolle under krigen mellom Georgia og Russland i 2008.

• Se det georgiske bidraget her:

Taktisk stemmegivning

Det hører til sjeldenhetene at et land ikke deltar av politiske grunner. Det betyr ikke at politikk er fraværende de årene sangkonkurransen unngår de store skandalene.

Hvert år ser man utslag av taktisk stemmegivning. Derek Gatherer ved Universitetet i Lancaster har sett nærmere på hvordan stemmene fordeler seg i sangkonkurransen. Han finner flere stemmeblokker der landene innenfor stort sett stemmer hverandre høyt. Eksempler er «Viking imperiet», bestående av skandinaviske land, og «Balkanblokken».

Som med andre store arrangementer, som for eksempel OL eller VM, kan også Eurovision brukes til å markere et land på den europeiske scenen.

Under finalen i Tyrkia hadde arrangørene valgt slagordet «Under the same sky». Landet hadde lenge kjempet for et EU-medlemskap og ønsket å vise seg fra sin mest innbydende side.

Under konkurransen i Moskva i 2009 ble det heller ikke spart på noe. Russland brukte en storslått Eurovision-finale til å vise Europa at de fremdeles var en stormakt å regne med.

Eurovision er ikke bare de store lands arena. Sangkonkurransen er også minoritetenes scene. Ofte i toleransens navn med sterk deltagelse av homofile og transpersoner både på scenen og i publikum. Men ikke alltid. I fjor var ti flagg stemplet som ulovlige under konkurransen, blant annet krimtatarenes flagg og det palestinske flagget.

Et kunststykke

EBU balanserer hele tiden mellom toleranse og ønsket om å være politisk nøytral. De lykkes dårlig. Til tross for ulovlige flagg – politikk har alltid vært, og vil alltid være, en del av Eurovision-sirkuset.

Heldigvis. Konkurransen gir et konsentrert innblikk i konfliktlinjer som har vært med på å forme kontinentet, samtidig som den gir et øyeblikksbilde av samtidens sikkerhetspolitikk.

I tillegg har konkurransen en egenverdi i at den samler land som ellers er i konflikt med hverandre, til et kulturarrangement – hvert eneste år.

Man skal ikke overdrive denne dimensjonen. Det hadde ikke blitt fred i Øst-Ukraina selv om ukrainske og russiske supportere hadde festet sammen i Kiev under årets konkurranse.

Men man skal heller ikke undervurdere det kunststykket det faktisk er at til tross for så mye politikk og drama, så tikker Eurovision-eventyret videre.

Heldigvis.

helene@aftenposten.no

Snapchat: Skjeggesnap

Flere kommentarer av Helene Skjeggestad:

————————————————————————————————-

Flere saker om årets Eurovision: