Kommentar

Valget som kan forandre verden | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Kommentator

Donald Trump sjokkerte nesten alle og vant. USA og verden har fire dramatiske år i vente.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Carlo Allegri / REUTERS / NTB SCANPIX

  • Få siste nytt fra valgnatten i vår direkteblogg.

2016 fortsetter å levere elendighet. I natt fikk USA sitt Brexit. Både meningsmålingene i forkant, aksjemarkedet, spillselskapene og valgdagsmålingene tilsa at Hillary Clinton skulle vinne en knapp, men trygg seier.

Lenge så det også ut til å gå slik under opptellingen, men plutselig ble stang-inn til stang-ut.

Forretningsmannen Donald Trump skulle egentlig ikke ha hatt en sjanse. I den grad han har kvalifikasjoner, er det slike som tidligere ikke har utfoldet seg i Det hvite hus.

Men nå får vi se hvordan det går med en bølle uten politisk erfaring i verdens mektigste jobb.

Dette er selvsagt en formidabel seier for både Donald Trump og kjernetroppene hans i velgermassen, denne store gruppen av sinte, hvite menn som føler seg marginaliserte i samfunnet, som er forbannet over dårlig kontroll med innvandringen, for utflytting av amerikanske arbeidsplasser og for stagnerende lønnsnivå.

Knuste Clinton-tilhengere ga uttrykk for sin sorg etterhvert som Trumps seier ble tydelig utover natten. RICK WILKING / REUTERS / NTB SCANPIX

Clinton personifiserte eliten

Alt dette gir de en politisk og økonomisk elite i Washington D.C. og i New York by skylden for.

Hillary Clintons ulykke ble at hun er selve personifiseringen av denne eliten: Haugevis av år i maktens korridorer i førstnevnte by og lett lugubre kontakter med storkapitalen i sistnevnte.

Saken om hennes private håndtering av e-post mens hun var utenriksminister er ikke helt skandalen Trump og resten av høyresiden ville ha den til å være, men den ble alvorlig fordi den bekreftet bildet av en eliteperson som følte seg hevet over alminnelige regler.

Hvorfor brast det så høyt? Grunnen er både en politisk polarisering og en systemkrise. Særlig det republikanske partiet har glidd mot høyre og henfalt til en slags intern konkurranse om hvem som kunne snakke mest uforsonlig og opptre mest uansvarlig i folkevalgte organer. Den innflytelsesrike opprørsbevegelsen Tea Party er ett eksempel.

Polarisering og systemkrise

Det republikanske partiet hadde ingen struktur og intet forsvarsverk til å beskytte seg mot et fremmedelement som Donald Trump, som sto fjernt fra både partiets lederskap og Tea Party, da han plutselig fosset frem.

Polariseringen henger sammen med en systemkrise. Den amerikanske grunnloven setter skarpe skiller mellom statsmaktene. Presidenten og Kongressen to kamre velges hver for seg. Systemet er ment å virke stabiliserende og hindre dramatiske utslag i én retning.

Den strenge maktdelingen er derimot svært dårlig egnet i en situasjon der vilje til samarbeid mellom de to store partiene er helt fraværende. De siste årene har det forflatet til en barnslig krig mellom Kongressen og Det hvite hus. Republikanernes motstand mot å godkjenne et nytt medlem i Høyesterett er bare ett eksempel.

Forståelig politikerforakt

Barack Obama ble president på løftet om å bygge bro over motsetninger. Han lyktes åpenbart ikke.

Det som skulle stå som hans største suksess, helsereformen kjent som Obamacare, ble trumfet gjennom de første to årene da demokratene kontrollerte Kongressen. Også enkelte demokrater mener at Obama ikke gjorde nok for å få med seg republikanere på vedtaket.

Det er ikke bare republikanernes skyld at samarbeidsviljen mangler helt, men partiet har virkelig ikke skydd noe i kampen mot Obama de siste åtte årene.

Obamacare har stått i sentrum for angrepene. En av årsakene til at Hillary Clinton nå tapte, er at negative nyheter om en kostnadseksplosjon under helsereformen også kom i valgkampen.

Systemkrisen har ført til en forståelig politikerforakt og slik sett åpnet for en så totalt annerledes presidentkandidat som Donald Trump.

For åtte år siden tok Obama Det hvite hus i et valgskred. Nå ligger Det demokratiske partiet nede med brukket rygg. BRIAN SNYDER /REUTERS / NTB SCANPIX

Ensporet suksessvalgkamp

Valgkampen hans har vært oppsiktsvekkende ensporet. Nå som den førte til seier, vil den bli kalt konsentrert.

Han har holdt seg til utspill i gamle og nye medier og til folkemøter. Han har ikke brydd seg med å bygge opp en ordentlig organisasjon på bakken i de viktige statene. Dessuten har han ført en retorikk som skulle oppildne kjernetropper og svekke Clintons evne til å mobilisere sine. Han har gjort lite eller ingenting for å nå ut til folk utenfor gruppen av sterke fans.

Det skulle ikke kunne holde, for så mange sinte, hvite menn finnes det tross alt ikke i USA. Det holdt likevel. Årsaken må delvis ligge i at Hillary Clintons upopularitet trakk også andre velgere mot Trump, dels i at Trump som type har en viss appell utover selve kjernebudskapet.

Clinton går nå ikke inn i historien som USAs første kvinnelige president, men som kandidaten som presterte å tape for Donald Trump. Det er et forferdelig punktum for en politisk karrière.

Aksjemarkedene faller. I mange hovedsteder vil skrekken ta presidenter og statsministre, mens det antagelig blir glede i Kreml.

Nederlag for demokratiets verdier

Det er ikke et nederlag for demokratiet når velgergrupper trer ut av passivitet og gjør seg gjeldende, men det vi så i natt er et nederlag for verdiene demokratiet har vært tuftet på. Donald Trump viser åpenlys forakt for frie medier, for rettsvesenet, for kvinner, for folk med annen hudfarge, for funksjonshemmede og listen kunne forlenges.

Presidentvalget i USA vil i verste fall bli dødsstøtet for verden slik vi kjenner den. Trump har lovet handelskrig med Kina, antydet vilje til å bli gode venner med en autoritær leder som Vladimir Putin og mer enn antydet at han vil svekke NATO.

Vil Putin og Trump skape en ny allianse? Gatekunst fra Litauens hovedstad Vilnius. MINDAUGAS KULBIS / AP / NTB Scanpix

Jeg er blant dem som har ment at det ikke nødvendigvis blir så dramatisk i praksis. Trump vil få et kompetent apparat rundt seg og jeg tror han nå først og fremst vil bli opptatt av ikke å ende som en fiasko. Det kan borge for en forsiktig kurs.

Jeg hadde håpet at jeg skulle slippe å finne ut om jeg har rett i denne antagelsen, men nå blir det bare å følge nøye med.

Les mer om

  1. Frankly speaking
  2. Hillary Clinton
  3. Brexit
  4. Donald Trump
  5. USA-valg 2016

Frankly speaking

  1. KOMMENTAR

    Trumps ego kan bli redningen | Frank Rossavik

  2. KOMMENTAR

    Et opprør som ikke lar seg ignorere | Frank Rossavik

  3. KOMMENTAR

    Leseliste etter valget | Frank Rossavik

  4. KOMMENTAR

    Gjør USA greit igjen | Frank Rossavik

  5. KOMMENTAR

    USAs ukrainere frykter Trump | Frank Rossavik