Kommentar

For ett år siden trakk Angela Merkel seg som partileder. Siden har det gått utforbakke for kristeligdemokratene.

  • Ingrid Brekke

Jubelen sto ikke akkurat i taket da kansler Angela Merkel og partileder Annegret Kramp-Karrenbauer gratulerte den lokale partilederen Mike Mohring med innsatsen i Thüringen. CDU ble tredje største parti, etter Die Linke og AfD. Michele Tantussi, Reuters/NTB scanpix

Ett år etter at kansler Angela Merkel trakk seg som partileder er kristeligdemokratenes problemer bare blitt større.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kritikken mot det tyske kristeligdemokratiske partiet CDU hagler: Partiet er «innholdsmessig konkurs», kansler Angela Merkels udugelighet og mangel på ledelse har lagt «et tåketeppe over landet», regjeringen har nådd et lavmål.

Hvor kritikken stammer fra? Partiets egne folk. CDU trodde kanskje partiet løste noen konflikter da Merkel gikk av som leder i fjor og hennes håndplukkede kandidat Annegret Kramp-Karrenbauer overtok stafettpinnen. Men den interne maktkampen er bare blitt hardere og mer åpenlys.

Årets EU-valg og to av tre delstatsvalg gikk katastrofalt dårlig. Det tredje delstatsvalget gikk bare elendig: I Sachsen dalte oppslutningen riktignok med 7 prosent, men CDU greide å beholde posisjonen som største parti.

Selv på nasjonalt nivå er det ikke lenger en selvfølge at CDU er størst: I flere måneder i vår ledet De grønne på meningsmålingene. Nå er CDU tilbake i ledelsen, men en oppslutning på 26–27 prosent er langt under normalen.

Sosialdemokratisering

Egentlig er ingenting «normalt», så mye som det tyske partilandskapet har endret seg i det siste. I årevis kunne CDU suverent observere hvordan oppslutningen om regjeringspartner SPD (sosialdemokratene) sank og sank. Nå er de begge i samme båt.

En vittig kommentator påpekte at sosialdemokratiseringen av CDU har nådd sitt høydepunkt ved at også den evige lederstriden er kopiert. Velgere kan ikke fordra intern maktkamp og svarer ved å gå til andre.

Det er ikke tilfeldig at oppturspartiet De grønne i helgen gjenvalgte sin populære lederduo knapt uten debatt. Det skjedde under det Der Spiegel kalte et «nifst harmonisk» landsmøte. De grønne fremstår som et stabilt og styringsdyktig parti og står i sterk kontrast til dem som faktisk regjerer landet.

Friedrich Merz bygger nettverk og håper på å bli kanslerkandidat. Han anklager Merkel for dårlig ledelse og for å ha lagt et tåketeppe over landet. Markus Schreiber/AP/NTB scanpix

Maktkamp

Fredag samler CDU seg til sitt landsmøte i Leipzig. Valg står ikke på dagsordenen, men kampen om hvem som skal bli kanslerkandidaten i 2021 preger partiet sterkt.

Annegret Kramp-Karrenbauer (ofte kalt AKK) ville først holde seg på partikontoret og ta grep om innhold. Ikke minst etter flyktningkrisen var det overtydelig at indre politiske motsetninger mellom en mer konservativ fløy og «Merkel-fløyen» måtte repareres.

AKK valgte likevel å gå inn i regjeringen og bli forsvarsminister. Hun har begått en rekke feil og er klart svekket, både internt i partiet og på meningsmålinger.

Den hakket mer konservative Friedrich Merz tapte muligens partiledervalget bare fordi han holdt en elendig tale da det gjaldt som mest. PR-byrået fra den gang er forlengst sparket, nå omgir han seg med partifeller og bygger nettverk. Ungdomspartiet Junge Union hyller ham allerede som sin kansler.

Retningsvalg

I fjor sto CDU midt i striden om hvordan trusselen fra høyrepopulistiske Alternativ for Tyskland (AfD) burde møtes. Ved å legge seg lenger til høyre?

Men AfD er ingen direkte konkurrent i kampen om regjeringsmakten, slik De grønne akkurat nå er. CDU sitter i skvisen. Og hva skal partiet gjøre når valget står mellom å samarbeide med venstrepartiet Die Linke eller med AfD, slik det gjør etter valget i Thüringen?

I takt med at svarene blir vanskeligere å finne, fremstår maktkampen i partiet mindre ideologisk og mer personlig. Det er nok også flere som drømmer kanslerdrømmer: Helseminister Jens Spahn og statsminister i Nordrhein-Westfalen, Armin Laschet, avventer og håper kanskje at Merz og AKK skal spille seg selv utover sidelinjen.

Angela Merkel ble valgt til partileder i 2000. Til høyre: Friedrich Merz, som den gang tapte maktkampen mot Merkel og fortsatt håper på kanslertronen. Roberto Pfeil, AP/NTB scanpix

Drønnende taushet

Angela Merkel entret politikken på helt uvanlig vis, med sin DDR-bakgrunn og som den første kvinnelige kansleren. Nå avslutter hun også slik ingen kansler har gjort før henne: frivillig, ikke fordi hun har tapt noe valg.

Merkel satt som partileder i 18 år og etterlater seg et enormt maktvakuum. Tyskerne kjenner seg ved enden av en æra. Følelsen av stillstand, av manglende grep og reformer er overtydelig. Etter 14 år fungerer Merkels metode rett og slett ikke lenger.

Die Zeits kommentator Bernd Ulrich gir et dystert bilde av landets politiske tilstand, med to regjeringspartier i eksistensiell krise. Kanslerskapet er i ferd med å forderve, mener han.

Og hva sier Merkel? Lite. Hun har alltid brukt få ord, men nå er tausheten stadig tydeligere, «nesten drønnende», for å si det med Ulrich.

Evnen til å tie er en årsak til Merkels suksess, slik også mangelen på ideologi og en sterk pragmatisme er. Nå gjør denne usentimentale holdningen situasjonen ekstra vanskelig for CDU.

Merkel regjerer fortsatt, kanskje helt til valget i 2021. Men krisen i eget parti anser hun ikke lenger som sin krise.

Les mer om

  1. Angela Merkel
  2. CDU
  3. Tyskland

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Trekker seg som kandidat til å etterfølge Merkel

  2. LEDER

    Aftenposten mener: Viktig veivalg for tyske CDU

  3. VERDEN

    Tusener protesterer mot AfD i tysk delstat

  4. NYHETSANALYSE

    Håndterer krisen fra hjemmekontoret. Angela Merkel har fortsatt nye triks i ermet.

  5. VERDEN

    Katastrofevalg for høyresiden i Hamburg

  6. KOMMENTAR

    Tysk torpedo mot EUs domstol