Kommentar

Æres den som æres tør

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Gjett hvem av disse forfatterne i billedseriensom får festskrift til bursdagen: Her Ketil Bjørnstad (60 år) Hansen Stig B

Det gjelder å ha et driftig nettverk skal man få festskrift til bursdagen.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jo Eggen (60 år) Kolstad, Tom A.

Gro Dahle (50 år) Høyessen,Kurt Andre

Jostein Gaarder (60 år) Nordby Carl Martin

Ragnar Hovland (60 år) Herborg Pedersen

Per Petterson (60 år) Berit Roald

Ole Robert Sunde (60 år) Sigurds n, Bj rn

Lars Amund Vaage (60 år) Junge, Heiko

Herbjørg Wassmo (70 år) Stenersen Tor G

Festskriftet må være litteraturens mest forfengelige sjanger. Festskriftet fordeler heder og ære etter et utstudert system der gratulasjonene peker tilbake på gratulantene.

Det begynte som en tysk, akademisk tradisjon på 1600-tallet, og spredte seg til kulturlivet. Professorer og kulturpersonligheter kunne — inntil nylig - håpe på å bli feiret på denne måten.

Men den galopperende utviklingen av begge grupper ser nå ut til å endre sjangeren. Blir det for mange festskrift, mister de glansen.

Gjett selv

Utviklingen er særlig tydelig i litteraturmiljøet. En rekke norsk forfattere jubilerer i år, men bare noen ganske få blir feiret med festskrift eller jubileumsbøker. Gjett selv hvem det gjelder fra denne alfabetiske listen av utvalgte jubilanter i 2012:

Ketil Bjørnstad, 60 år

Gro Dahle, 50 år

Jo Eggen, 60 år

Jostein Gaarder, 60 år

Ragnar Hovland, 60 år

Per Petterson, 60 år

Ole Robert Sunde, 60 år

Lars Amund Vaage, 60 år

Herbjørg Wassmo, 70 år

Ved første øyekast vil man kanskje tippe på Ketil Bjørnstad, Jostein Gaarder, Herbjørg Wassmo og Per Petterson? Forfattere som er velkjent for de fleste norske lesere og som man kunne tro at respektive forlag ønsket å kaste glans over?

Men nei, slik det ser ut nå, vil ingen av disse bli feiret med egne bøker.

Inn i subkulturen

På listen ovenfor er det bursdagene til de såkalt smale forfatterne som markeres med egne jubileumsbøker; Gro Dahle, Jo Eggen, Ragnar Hovland, Lars Amund Vaage og Ole Robert Sunde. To av fem er nynorskforfattere (Hovland, Vaage).

Festskriftet har altså funnet veien inn i ulike litterære subkulturer, der hele sjangeren nå får en omdreining. Festskriftet har fremdeles en bekreftende og ukritisk tone, men mindre av den gammeldagse panegyrikken og det klassiske utstyret, som listen av gratulanter ("tabula gratulatoria"). De nye, litterære festskriftene kalles ofte noe helt annet - eller antyder bare ganske diskret at det dreier seg om en jubileumsbok.

Posisjonering

Er også forfengeligheten på retur? Man vokter seg i dag for åpenbare selvgratulasjoner, men for de små miljøene fungerer festskriftet ikke minst som en markering av egen posisjon.

Jubileumsboken om Ole Robert Sunde skal redigeres av Audun Lindholm, en litterær entreprenør som selv ble feiret med festskrift allerede på 30-årsdagen. Denne boken utkommer i oktober, og måneden etter markeres Jo Eggen med en utgave av hans samlede dikt. De tre andre er allerede ute. De er svært ulike og viser den nye bredden i det litterære festskriftet.

Hovland-fans

"Ragnar Hovland er ein forfatter vi alltid har sett opp til, og kjent stor ærefrykt for," skriver Halvor Folgerø og Finn Tokvam i boken Ler dei no, så har eg vunne . Forfatterne er ihuga Hovland-fans heter det i baksideteksten, og de har selv utgitt en roman på Hovlands forlag, Samlaget.

Dette er en gratulasjonsbok som både dyrker forfatteren og driver gjøn med sjangeren. Man kan ikke i gravalvor feire en humorist som Hovland, og boken er lagt opp som et slentrende intervju med jubilanten selv. Litt uhøytidelig myteskaping er det likevel rom for, som når jubilantens mor forteller at lille Ragnar utmerket seg "alt den første natta han levde". Ragnar lå våken og undret seg over verden allerede da.

Ler dei no, så har eg vunne er en upretensiøs bok skrevet av fansen, for fansen.

Hyllest fra hustruen

Jubileumsbøkene springer ut av små nettverk, men hvor nær kan redaktøren stå forfatteren uten at det vekker mistanke?

Vaage. Ti lesninger i Lars Amund Vaages forfatterskap er en antologi. Dette er blitt en vanlig måte å redigere jubileumsbøker i dag. Man inviterer kritikere, forfattere og akademikere til å kommentere ulike sider ved et forfatterskap. I så måte er det mye å lære i Vaage .

Samtidig er det en veldig merkelig bok. Den er nemlig redigert av ektefellen hans, Hanne Bramness, uten at det opplyses om forbindelsen noe sted. Innledningsvis forklarer Bramness hva som gjør Vaage til en europeisk forfatter, og hvorfor han er beslektet med ingen ringere enn Virginia Woolf.

Også undertegnede har en mann som er uhørt begavet, men i offentligheten er det nok andre enn meg som bør påpeke det.

Av menn, for menn

Tradisjonelt er jubileumsboken av menn, for menn. Kjønnsrollemønsteret er seigt, men slår nå sprekker. Eldrid Lunden ble hedret med festskrift til 70-årsdagen i 2010, og året etter utkom jubileumsboken Til Cecilie i anledning av 60-årsdagen til Cecilie Løveid. Den ble redigert av Steinar Opstad. I år er det Gro Dahle som feires. Men her har Cappelen Damm valgt å gjenutgi en av hennes egne diktsamlinger ( Hundre tusen timer ) sammen med et nyskrevet essay av den samme Opstad.

I begge disse bøkene viser Opstad hvordan festskriftet kan være alt annet enn en kameratslig bekreftelse. Han nærleser dikt og presenterer selvstendige analyser av begge forfatterskap.

Solstad i særklasse

De færreste nålevende forfattere er store nok til at jubileet tvinger seg frem med objektiv kraft. Det viktigste unntaket i våre dager er Dag Solstad, som til 70-årsdagen i fjor ble feiret med opptil flere bokutgivelser og seminarer. Det måtte skje, ut fra hans posisjon i norsk litteratur.

For de fleste andre avhenger jubileumsboken av driftige beundrere. Initiativet til festskriftene kommer ofte fra skrivende lesere som selv har en viss kontaktflate mot forlagene. Det hjelper ikke med mange lesere, slik Jostein Gaarder og Herbjørg Wassmo har. Mainstream-forfattere er dessuten mindre involvert i det litterære kretsløpet bakenfor bøkene. De er oftere økonomisk uavhengig, de er sjeldnere forlagskonsulenter og bidrar i liten grad i tidsskrifter. Ofte er det snarere det ivrige nettverket som mangler, enn litterær kvalitet i forfatterskapet.

"Æres den som æres tør", skriver Stein Mehren i et av sine kulturkritiske essays. I praksis viser det seg at de fleste tør, men at æren fordeler seg etter helt bestemte mekanismer i det litterære liv. Fortsetter utviklingen som i dag, blir festskriftet et støttehjul for forfatterskap med begrenset gjennomslag på egenhånd.

  1. Les også

    Det vi alle lever av

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Dette er de beste bøkene akkurat nå

  2. KULTUR

    Bli med til Helene Uri og Hilde Østbys litterære Oslo

  3. KOMMENTAR

    Den usynlige minoriteten

  4. KOMMENTAR

    Politikken, kulturen og friheten

  5. KOMMENTAR

    Aksjonisme på autopilot

  6. KOMMENTAR

    Den store matbløffen