Viruskrisen viser at Donald Trump har litt rett | Frank Rossavik

Globalisering og krig går ikke så godt sammen.

Nyhetsbyrået Xinhua forlangte sist uke at USA gir Kina en unnskyldning, ellers kan kineserne «forby eksport av medisiner og utstyr til USA. Da vil USA kastes ut i koronavirusets mektige hav.»

Alle kinesiske medier er styrt av regimet, men Xinhua er selve det offisielle, statlige nyhetsbyrået. Budskap derfra har ekstra slagkraft – og USA er avhengig av denne importen. 80 prosent av de aktive ingrediensene i medisiner som produseres i USA, kommer fra Kina.

Det kineserne krever unnskyldning for, er Donald Trumps gjentatte stemplinger av korona som «Kina-viruset».

Trump har lagt grunnlaget for krisen, dels ved å forverre forholdet til Kina og rive i stykker internasjonale handelssystemer, dels altså med ukloke ord.

På den annen side: Viruset kommer altså fra Wuhan-regionen og ble en global krise fordi kineserne håndterte det uhyre dårlig i starten. Kineserne burde være opptatt av annet enn å sutre over at Trump kommer med dumme utsagn, noe han jo gjør om ethvert tema.

Dessuten er det lett å se at koronakrisen er et argument for den kampen mot globaliseringen Trump har stilt seg i spissen for.

Poenget med økonomisk globalisering, forstått som grenseløs internasjonalisering, er jo å effektivisere produksjon. Alle land produserer det de har best forutsetninger for. Så eksporterer de råstoffer, halvfabrikater eller ferdige varer til hverandre.

Prosessen har da også skapt stor økonomisk fremgang i det meste av verden.

Sårbart system

Et politisk poeng er dessuten at denne gjensidige avhengigheten tvinger frem samarbeid landene imellom, i hvert fall fravær av konflikt.

Det hele hviler på at et felles regelverk respekteres av alle og forvaltes av globale organisasjoner.

Men systemet har vært sårbart lenge, blant annet fordi kineserne etter hvert begynte å misbruke makt. De manipulerte valutaen for å skaffe seg fordeler. Det var et tema også før Trump reiste det i 2015, da som presidentkandidat.

I det hele tatt: Kinas fremvekst som økonomisk maskin har bidratt sterkt til å skape mange av globaliseringens gode resultater. Samtidig er Kina globaliseringens akilleshæl. Hele verden har gjort seg avhengig av et diktatur som nesten ikke skyr noen midler hverken i undertrykkelsen av eget folk eller i hersing med andre land.

Trump for sjølberging

Ingen kan protestere stort heller, for kineserne bruker straks makt. Selv USA er sårbart, i alle fall i visse situasjoner, som truslene fra Xinhua viser.

Trumps «Make America Great Again» handler ikke om å styrke USA som verdensmakt, men om hva politiske radikalere fra Norge til Nord-Korea i årtier har kalt sjølberging. USA vil produsere sitt eget stål, sin egen olje, og ja, landet bør tydeligvis produsere sin egen medisin helt fra bunnen av.

Det gir ingen mening økonomisk, som de fleste økonomer kan vise med et par kjappe plansjer. Hvis verden er fredelig og rammeverket rundt globaliseringen er intakt, lønner det seg å produsere alt der det er billigst.

Upraktisk i krig

Maktpolitisk er det en annen sak. Hvis nasjonalismen marsjerer frem og motsetningene mellom land blir mer alvorlige, i den grad at nye kriger truer, er globalisering veldig upraktisk. I krig og alvorlig krise, som den pågående pandemien, er det best å produsere mest mulig selv, ikke være avhengig av andre.

På dette området mangler det ikke på sammenheng i politikken Trump og ledere av hans type driver frem: De vil ha mer nasjonalisme og konflikt. Derfor bekjemper de den globale orden. Etter hvert som de lykkes i sistnevnte kamp, oppstår det også behov for mer nasjonalisme og konflikt.

Muntert er bildet så visst ikke. Dessuten hjelper det lite å fjerne Trump og kloningene hans fra maktposisjoner.

De har jo rett, et stykke på vei.

Idé på defensiven

Globaliseringen har vært på defensiven også som idé lenge, i alle fall siden bankkrisen for drøyt ti år siden satte mye på spissen.

Å produsere «alt» i Kina er nok økonomisk gunstig. Vesten får billigere varer og halvfabrikater. Det har hjulpet hundrevis av millioner kinesere ut av fattigdom.

Men globaliseringen har også undergravd næringsstrukturen og arbeidsmarkedet i vestlige land. Den har hjulpet frem en ny supermakt, som ikke skyr noen midler og som det åpenbart ikke er enkelt å være avhengig av.

Globaliseringens venner som allerede har fått hodepine av populismen, har nå også fått et virus å slite med. Mye å tenke over på hjemmekontoret.