Kommentar

Biskopenes kvinneoppgjør | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

Preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, har frontet biskekollegiumets oppgjør. Bildet er fra en protestmarkering mot endring av bistandsbudsjettet. Foto: Arkivfoto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Nye tider krever nye ord. Nå beklager biskopene kirkens holdning til alenemødre og kvinnefrigjøring.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er nå syv kvinner og fem menn i Den norske kirkes bispekollegium. Dette enkle faktum forteller mye om utviklingen innenfor det vi pleide å kalle statskirken. Da er det neppe noen tilfeldighet at det er fra dette kollegiet det nå tas et kraftig oppgjør med kirkens holdning til alenemødre og kvinners frigjøring.

Uttalelsen fra det siste bispemøte er på så mange måter usedvanlig. Likevel har den ikke vakt mye oppsikt. Riktignok blir den heftig diskutert i Vårt Lands debattspalter, men stort sett har det vært nokså stille.

Harald Stanghelle er kommentator for Aftenposten. Foto: Tor Stenersen

Et generaloppgjør

Mens årets 8. mars-tog landet rundt er preget av den nye abortdebatten, så bruker biskopene 70-tallets uforsonlige abortdiskusjon til en oppfordring til et mer forsonlig samtaleklima.

Det gjør biskopene ved å be om unnskyldning for kirkens harde ord.

Ord som «ikke la til rette for en god dialog». Og ord som var uttrykk for en kirke som «i liten grad har tatt inn over seg situasjonen som mange gravide kvinner har stått i ...». Kirkens holdning har «påført alenemødre en krevende belastning», skriver dagens biskoper, og slår fast at «kirken som institusjon har vist manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter».

Slikt minner sterkt om et generaloppgjør. Riktignok er det i 2019 noe selvsagt over å slå dette fast. Samtidig er det kraftfullt når nettopp dette er undertegnet av samtlige av landets biskoper. Da representerer det en formalisert nyorientering som for bare få år siden ville splittet bispekollegiet.

Les også

Kvinnedagen: En kampdag mot mine egne

Hard samfunnskamp

Også fordi det nå slås fast at et samfunn «med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang». Igjen en form for selvfølgelighet, men like fullt spesielt når det kommer fra biskopene.

I debatten er da også dette tolket som et svik mot det ufødte livet. I kristenkonservative kretser er det ikke nok at biskopene slår fast at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern». Man ønsker mye klarere tale enn dette.

Det er få samfunnskamper som har vært hardere enn nettopp 70-tallets diskusjon om selvbestemt abort. Frontene var steile, og fra biskopene kom det i 1978 et hyrdebrev mot den nye abortloven. Det ble lest opp i landets kirker søndagen før Stortinget skulle stemme over loven.

Den norske kirkes mest kjente biskop, Per Lønning, forlot Borg bispedømme i protest. Slik ble han en helt for landets kristenkonservative. Men få år senere kom han tilbake på en ny bispestol – nå i Bjørgvin.

Slik illustrerer på et vis Per Lønnings historie en kirke som nesten stilltiende aksepterte en lov der kvinners selvbestemmelse ble slått ettertrykkelig fast. Og det er jo den dette dreier seg om.

Les også

Les preses Helga Haugland Byfugliens 8. mars-kronikk: Kirken har ikke sett kvinnens situasjon klart nok i abortdebatten

Ingen ny kamp

I dagens bispekollegium er det flere som mener dagens lov er et gode. Også der har det skjedd en utvikling. Og ingen tar til orde for å blåse liv i kampen mot selvbestemt abort. Den kampen tapte 70-tallets kirkeledere, og tapet er blitt til noe man lever godt med.

Andreas Aarflot var preses i Den norske kirke fra 1977 til 1998, og var i sin tid med på å skrive hyrdebrevet mot abortloven. Nå sier han til Vårt Land at han ikke «har behov for å beklage noe av det vi gjorde».

Men samtidig sier Aarflot at «jeg ser at tiden har utviklet seg og gått fremover..». Derfor mener han den ferske uttalelsen fra Bispemøtet uttrykker en viktig erkjennelse, ikke minst fordi den tydeliggjør dilemmaet som selve abortspørsmålet rommer.

Klarere kan det knapt utviklingen i Den norske kirke synliggjøres. Samtidig som den viser så tydelig at også kirken lar seg påvirke av skiftende tider. Det må den jo også gjøre, uten at det undergraver selve kirkens grunnvoll.

Les også

Abort ble diskutert mye friere for 15 år siden. Nyansene forsvinner i moralsk indignasjon, mener Henrik Syse

Nye dilemmaer

Litt overraskende har vi de siste årene sett en ny og kraftig polarisert abortdebatt. Både reservasjonsrett for legene og Solberg-regjeringens holdning til tvillingabort, har bidratt til det. Polariseringen er forklarlig, men slett ikke alltid like avgjørende som den var den gang slaget sto om kvinners selvbestemmelse.

Biskopenes ferske uttalelse er et forsøk på å demme opp for enda mer polarisering. Den sier i klartekst at hensikten er å bidra og «oppmuntre til en bred og saklig, fordomsfri og omsorgsfull samtale». Det spørs om ikke det er noe i overkant optimistisk med tanke på dagens debatt.

Men det ligger en viktig invitasjon til ansvar akkurat i dette. For med den enorme utvikling vi ser innenfor alle former for medisinsk teknologi, ja, så vil det dukke opp flere og flere problemstillinger som bærer store etiske dilemmaer i seg.

Dilemmaer som er usedvanlig dårlig egnet til å løse gjennom en holdningskamp som føres fra skyttergravene.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. 8 mars-debatt
  2. Kvinnedagen (8. mars)
  3. Religion
  4. Abort

8 mars-debatt

  1. KRONIKK

    Et kvinneliv som ikke er fortalt, er som en håndgranat som ikke er kastet | Hadia Tajik

  2. POLITIKK

    Biskopene beklaget steile abortholdninger – det vil ikke KrF gjøre

  3. NORGE

    Kirken beklager sine abortholdninger

  4. KRONIKK

    Regjeringens forslag om fosterreduksjon er godt, fordi det handler om å beskytte et friskt foster

  5. DEBATT

    Stanghelle på autopilot om abort og Den norske kyrkja