Kommentar

En tid for ulikhet

  • Professor Universitetet I Oslo
  • Einar Lie

Thomas Pikettys bok legger ikke til rette for noen fininnstilt diskusjon om ulikhet på norsk, i alle fall ikke inntektsulikhet, skriver Einar Lie Foto: CHARLES PLATIAU

Pikettys Capital in the Twenty-First Century er et intellektuelt storverk. Likevel er det lett å forstå at den er blitt verdens nest minst leste bok.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har tilbrakt sommeren med en av de viktigste og mest interessante bøkene jeg har lest de siste årene, Thomas Pikettys mye omtalte bok om ulikhet og kapitalismens utvikling. Dette er en viktig bok, og den er ikke minst ekstremt «timely», for å bruke et engelsk ord som går igjen i omtalen av den. Ulikhet i inntekter og formuer har økt over hele de vestlige verden de siste tiårene, og forskjellene er kombinert med en svekket tro på mulighetene til sosial og økonomisk mobilitet for den dyktige og arbeidsomme.

Pikettys bok er samtidig uvanlig i så vel kunnskapsbredde som form. Han kombinerer økonomisk teori og store tallmengder med en mengde politiske, sosiologiske og historiske betraktninger. Boken er også rik på litterære referanser; ikke bare som krydder, men som viktige elementer for å forstå fortidens samfunn.

Skal vi feste lit til hovedtrekkene i Pikettys analyse, vil dette århundret gi en global formues— ulikhet minst på linje med den vi finner på 1800-tallet

Piketty er en god formidler. Likevel blir lærekurven bratt for dem som hverken kan sin Balzac, sine nasjonalregnskapsformler eller er vant til å lese komplekse diagrammer.

Kombinasjonen av det tidsriktige og det krevende er nok det som har gitt Pikettys murstein sin dystre plassering på Amazons statistikk over e-bøker som er solgt og påbegynt, men øyensynlig ikke fullført av sine lesere - Kindle-brukere setter spor som kan brukes til slikt. Lavere score har bare Hilary Clintons selvbiografi, et nyttig bevis på at en bok ikke trenger å være krevende for at leseren skal legge den fra seg.

Historie og økonomi

Jeg gleder meg stort over hvordan Piketty gjenreiser forbindelsen mellom økonomi og historie. Hans sentrale tese, at avkastningen til kapitalen tenderer å vokse raskere enn den generelle økonomiske veksten, graves frem av lange tallserier og brudd i den kapitalistiske utviklingen. Tall for inntekts- og formuesfordeling viser stor ulikhet frem til 1914, deretter mindre forskjeller frem til 1970-tallet, så igjen større forskjeller derfra og frem til i dag.

Selv om jeg er historiker, synes jeg kanskje Piketty blir for mye opptatt av fortiden, og for lite opptatt av tverrgående nasjonale variasjoner. Skandinavia forbigås med noen få passasjer, til tross for at ulikhetene her er relativt små. Her hjemme har blant annet Kalle Moene pekt på at fagforeninger knapt omtales. Refordelingen gjennom velferdsstaten er heller ikke noe viktig tema. Trygder, gratis helse, omsorg og skole er imidlertid ekstremt kraftfulle mekanismer for omfordeling. De største skatteyterne betaler mest, og de største mottagerne er ofte personer som selv har gitt små bidrag til finansieringen av godene.

Jeg synes derfor ikke boken legger til rette for noen fininnstilt diskusjon om ulikhet på norsk, i alle fall ikke inntektsulikhet. På formuessiden er det litt annerledes. Det er også her Pikettys originalitet ligger, gjennom påpekningene av tendensene til konsentrasjon og opphopning av kapital og formue over tid.

Downton Abbey?

Det har spissformulert vært hevdet at Norge i dag beveger seg mot et «Downton Abbey-samfunn». Er det slik?

I dagens Norge eier de rikeste ti prosent over halvparten av all formue, og den rikeste prosenten over 20 prosent. Her har altså noen få riktig mye, men forskjellene er større de fleste andre steder. Og i Storbritannia før første verdenskrig eide den rikeste prosenten over 70 prosent av all formue. Veien er derfor lang til Downton Abbey. Men det betyr jo ikke at vi ikke skal gjøre noe for å opprettholde avstanden.

Boligbeskatning

Boliger er helt dominerende i privatfolks formue i Norge. Selv i øverste tiprosents sjikt er eiendomsverdiene større enn den finansielle formuen. Tross dette, eller kanskje nettopp derfor, er motviljen mot å beskatte boligformuen et særtrekk ved norsk beskatning. En større boligbeskatning kunne ha refordelt formue effektivt. Den kunne ha redusert nåverdien av boligene, til størst belastning for dem med høy boligformue.

Selv mener jeg et slikt tiltak har mye for seg, og det vil bidra til å redusere betydningen av arv, av akkumulert formue fra fortiden, som spiller en vesentlig rolle i Pikettys bok. Men samtidig er det slik at den øverste prosenten gjennom et slikt tiltak faktisk vil fremstå som enda rikere. Selv om også denne gruppen har veldig dyre boliger, har den en enda større konsentrasjon av finansiell formue. Bremses veksten i boligformuen, faller nevneren i formuesberegningen, med økt andel av total formue for denne øverste prosenten som resultat. (Noen lesere faller fra her, jeg ser det, men jeg synes det er riktig å være trofast mot mitt emne.)

Tilbake til fortiden

Alt dette er den private formuen. Summerer vi oljefondet, statens direkte økonomiske engasjement, statens eierandeler på børs og omkringliggende herligheter, kommer vi opp i en syv-åtte tusen milliarder kroner. Fordeler vi dette likt på alle nordmenn, får vi verdens aller jevneste inntektsfordeling.

Piketty ville vært uenig i en slik tankegang. Hos ham er kapital problematisk fordi den har en tendens til å vokse og konsentreres, og fordi den gir makt. Statens verdier kan nok bidra til velferd for våre etterkommere. Men den vokser på statens hender, og den gir neppe noen følelse av rikdom og innflytelse til dem lengst ned på fordelingskurven.

Skal vi feste lit til hovedtrekkene i Pikettys analyse, vil imidlertid dette århundret gi en global formuesulikhet minst på linje med den vi finner på 1800-tallet. Her vil land med stor evne til å spare, og land med store petroleumsinntekter - Norge forener begge deler - akkumulere en ekstrem finansiell styrke, som ikke står i noe forhold til deres behov eller arbeidsinnsats.

I dette ligger det dobbelt smertefulle budskap til alle gode forsvarere av de norske likhetsverdiene: Den globale økonomien arbeider seg stødig og sikkert mot et nytt Downton Abbey-samfunn. Og vi velmenende nordmenn, verdensmestere i likhet, vil få lorden og ladyens plass ved middagsbordet.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. DEBATT
    Publisert:

    Det norske selvbedraget

  2. VERDEN
    Publisert:

    Mens forskjellene skyter i været i USA, klarer Europa å holde igjen. Ikke alle tror det vil vare.

  3. DEBATT
    Publisert:

    Samfunnet har ikke bruk for milliardærer. Tvert imot.

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    Kjetil Rolness: Salige er de rikes barn, for de skal arve boligmassen i de store byene

  5. KOMMENTAR
    Publisert:

    Debatten er stor om små økonomiske forskjeller, men liten om de virkelig store | Einar Lie

  6. ØKONOMI
    Publisert:

    Hvorfor krangler vi om formuesskatt i et av verdens minst ulike land?