Kommentar

En veldig krevende generasjon

  • Einar Lie

Det er ikke rimelig at man fra fylte 62 og til langt opp i 70-årene etter eget forgodtbefinnende skal kunne velge å sitte i eller stige ut av arbeidsmarkedet, som om skulle være en vanlig golfbil. Foto: CHARLIE RIEDEL

Våre eldste arbeidstagere bør i dag ikke spørre hva arbeidslivet kan gjøre for dem, men hva de kan gjøre for arbeidslivet.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Profilerte personer fra politikk, næringsliv, NRK og universitetene har stått frem med indignasjon over at de må pensjoneres, selv om de fortsatt føler at de har mye å gi.

Einar Lie

Deres appellerende argumenter er at landet trenger arbeidskraft, og at det er meningsløst at vi skal ha samme pensjonsalder nå som på sekstitallet, da folks helse var dårligere og levealder var mye kortere. Og den sittende arbeidsministeren har i ulike vendinger uttrykt stor forståelse kravet om å fjerne dagens aldersgrenser.

Det er mange gode argumenter her. Selv synes jeg vi burde diskutere å heve pensjonsalderen og AFP-innslaget. Men det er ikke dette eldrekravet går ut på. Det går ut på at oppsigelsesvernet skal beholdes ut over dagens pensjonsgrense, slik at den enkelte fleksibelt skal kunne velge å gå av eller fortsette i arbeid ved fylte 67 eller 70 år, gjerne frem til 75-årsalder.

Eldre i akademisk liv

Men det er også noen vektige motargumenter. På den arbeidsplassen jeg kjenner best, universitetene, står nesten alle vitenskapelig ansatte i jobb til de er 70. Og jeg er ganske sikker på at mange ville vært med videre hvis de får en rett til å fortsette etter denne aldersgrensen. Noen holder koken helt frem til de er 70. Men svært mange holder utvilsomt et lavere tempo enn i sine tidligere år, og noen av disse får gjort veldig mye mindre.

Nå er norske universiteter kanskje ikke en typisk arbeidsplass. Vi pålegges relativt lite faste oppgaver. De fleste av mine kolleger underviser omkring fire timer i uken, i tillegg til veiledning og noe sensur ved semesterslutt. Etter fylte 62 år reduseres kravene.

Samtidig er det krevende å holde seg aktiv og oppdatert forskningsmessig. I tillegg er det en mengde oppgaver i form av komitéarbeid, bedømmelser, evalueringer og tillitsverv som ofte er enormt arbeidskrevende. Disse kan normalt ikke pålegges av ledelsen – men noen må gjøre dem. Ofte tar forskere tidlig i karrièren på seg slike oppgaver. De har krefter til overs, representerer friske og relevante faglige perspektiver, og de ser at oppgavene gir erfaring og nettverk som er positive for deres egen karrièreutvikling. Holder man seg til den pålagte plikt og arbeider i sitt eget tempo med forskningsoppgaver, er det imidlertid lett for de aller fleste å stå veldig lenge i stilling.

Nå har vi faktisk noen eksempler å ta av. I USA har ansatte i faste vitenskapelige stillinger ved universitetene siden 1994 i prinsippet ikke hatt faste aldersgrenser. I dette systemet må sideeffektene i utgangspunktet ventes å være noe mindre, ettersom undervisningsmengden er større og prestasjonspresset jevnt over hardere. Det viser seg at endringen over tid har ført til en betydelig økning i antallet ansatte over 70 år, slik tilhengerne ønsket og motstanderne fryktet. Det har også vært fulgt av en økning av midlertidige ansatte, og av ansatte i typer av undervisningsstillinger som ikke er omfattet av ordningen.

Man har også hatt en serie lokale «buyouts» for å få eldre arbeidstagere til å slutte, for å åpne for yngre forskere. Dette er ekstremt dyrt, fordi professorlønningene er høyest på slutten av yrkeslivet. Det kan derfor koste mye å få en ansatt til å gi slipp på kravet på fast lønn. Samtidig er det en økende motstand mot å ta risikoen ved å ansette personer som er «nesten gamle», det vil si i 50-årene og opp, på grunn av utfordringene som kan komme.

Topp lønn, fallende produktivitet

Amerikanske data brukt i pensjonsdiskusjonene viser en nedadgående produktivitet fra 50-årene av. Personer med bonusbaserte yrker eller med liten jobbsikkerhet, har en fallende avlønning, som omtrent svarer til produktivitetsnedgangen. Men i høystatusjobber holdes avlønningen bedre oppe, og det oppstår med årene et økende gap mellom godtgjørelse og ytelse.

Hvis arbeidsgiver fritt kan fastsette de ansattes lønn, ligger utfordringen egentlig i å justere ned lønnen slik at den holder tritt med ytelsen. Men det er ikke slik vi driver hos oss. Ikke ved universitetene, og ikke noe annet sted jeg har hørt om. Når pensjonisttilværelsen kommer, er lønnen på topp. Norske tjenestepensjoner er dessuten lagt opp slik at en lønnsnedgang på slutten av karrièren får store negative konsekvenser for pensjonsutbetalingene. Jeg tviler på om noen av de som nå vil fortsette ut over gjeldende pensjonsgrense, ser noe slikt for seg. Tanken er nok at man rolig skal arbeide seg videre på en lønn langt høyere enn yngre kolleger har.

Hvem skal avgjøre om ansettelsesforholdet skal fortsette hvis 70-årsgrensen fjernes? Det kan overlates til arbeidstageren selv å velge å fortsette med sin lønn. Dette er etter mitt skjønn det klart dårligste alternativet. Problemet her er at «eldre arbeidstagere kan ha inadekvate oppfatninger av egen produktivitet», som tidligere arbeidsminister Hanne Bjurstrøm uttrykte det i fin byråkratprosa for halvannet år siden.

Alternativt kan den overordnede og ansatte sammen diskutere den produktive evnen med målinger, skjønn og vurderinger i hånd, for å se om vedkommende kan bli stående. Ringside vil man på arbeidsplassene kanskje ha noen som vil støtte 70-åringen, mens mange vil ønske at det gis rom for nyrekruttering. Vel bekomme.

De som pusset opp landet

Men det er som sagt noe sunt i ønsket om at eldre skal arbeide mer. Her bør innsatsen rettes inn mot de i 60-årsalderen. Det er ingen grunn til at friske, middelaldrende mennesker skal kunne slutte å jobbe ved 62-årsalder.

Argumentene for AFPs 62-årsgrense, da den kom, var at den skulle trygge retretten for «sliterne», de som hadde bygget landet. Referansen til bygge-landet perioden etter krigen er nå helt utdatert. Dagens pensjonister er i høyden de som pusset opp landet. De er selve kremgenerasjonen som har fått alle topper i billig studiefinansiering, rimelige boliger, billige lån, og et lønns— og velferdsnivå skapt av rike oljeinntekter. I inntekt og formue er de i dag en svært privilegert gruppe i det norske samfunnet.

De privilegerte bør i denne situasjonen ikke spørre hva arbeidslivet kan gjøre for dem, men hva de kan gjøre for arbeidslivet. Et fint seniorkrav vil være å heve AFP-grensen og vanlig pensjonsalder med et par år. Ensidig å mene at man skal få velge mellom å gå av eller å sitte i en høyt lønnet stilling i en lang periode, er derimot lite generøst. Det er ikke rimelig at man fra fylte 62 og til langt opp i 70-årene etter eget forgodtbefinnende skal kunne velge å sitte i eller stige ut av arbeidsmarkedet, som om skulle være en vanlig golfbil.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. ØKONOMI
    Publisert:

    Regjeringen vil heve aldersgrensen i staten. Ådne Cappelen (70) sier nei takk.

  2. NORGE
    Publisert:

    Utvalg tror økonomiske gulrøtter vil få flere i jobb

  3. POLITIKK
    Publisert:

    Høyre vil ha flere eldre i jobb. Men i dag får ingen over 70 sykepenger

  4. LEDER
    Publisert:

    Aftenposten mener: Særaldersgrenser bør fjernes

  5. KOMMENTAR
    Publisert:

    Den norske modellen må stå sterkt | Frank Lynum

  6. DEBATT
    Publisert:

    Eldre arbeidstagere må få rett til sykepenger | Wenche Frogn Sellæg