Kommentar

En gladnyhet fra Sør-Afrika | Per Kristian Haugen

  • Per Kristian Haugen
    Per Kristian Haugen
    Kommentator
ANCs leder, president Jacob Zuma (i midten), vinker optimistisk på et massemøte i Johannesburg foran lokalvalget i Sør-Afrika. Til venstre står partiets nestleder, visepresident Cyril Ramaphosa. Valgresultatet ga adskillig mindre grunn til jubel.

Sør-Afrikas president Jacob Zuma er kaptein på et synkende skip, men forstår det ikke selv. Heldigvis oppfatter velgerne situasjonen langt bedre.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ikke mange partier blir skuffet når de får mer enn halvparten av stemmene i et fritt og demokratisk valg. African National Congress (ANC), Nelson Mandelas gamle parti, er ett av de få.

Ved det sørafrikanske kommunevalget 3. august oppnådde ANC 54 prosent. Resultatet er det dårligste i noe valg siden systemskiftet der raseskillet formelt ble avskaffet i 1994.

For første gang havnet ANC klart under 60 prosent på landsbasis. Det er et krisetegn for partiet, men et sunnhetstegn for demokratiet i Sør-Afrika.

Mister taket på byene

Det er særlig velgerne i storbyene som svikter ANC. Fra før satt det største opposisjonspartiet, Democratic Alliance (DA), med makten bare i Cape Town, landets nest største by. Nå er ANC merkbart svekket også i andre deler av landet.

I Tshwane, en stor regionkommune som omfatter hovedstaden Pretoria, ble ANC forbigått av DA som største parti.

  • Resultatet er en ydmykelse for president Zuma: ANC tapte valget i Sør-Afrikas hovedstad

I det økonomiske kraftsenteret Johannesburg mistet ANC flertallet, men er fortsatt størst.

Et symboltungt tap

Mest sviende var nederlaget i Nelson Mandela Bay, som omfatter havnebyen Port Elizabeth og store industriområder. Denne delen av landet, Eastern Cape, var Mandelas hjemtrakter og en bastion for ANC under kampen mot apartheid.

Denne gangen ble valget der vunnet av DA med 47 prosent av stemmene. Ny ordfører blir etter alt å dømme en hvit politiker, Athol Trollip. Han har tidligere vært parlamentarisk leder for opposisjonen i den sørafrikanske nasjonalforsamlingen.

Hudfarge mindre viktig

Valget i Nelson Mandela Bay er et tegn på at demokratiet har modnet. Uten et betydelig antall svarte stemmer hadde Trollip ikke vært valgt til noe som helst. Politiske standpunkter og personlig egnethet veide tyngre enn kandidatens hudfarge. Det er oppmuntrende.

Den hardt pressede ANC-ledelsen, med Zuma i spissen, forsøkte i valgkampen å stemple DA som et parti for hvite sæinteresser.

Mmusi Maimane, leder av opposisjonspartiet Democratic Alliance (DA), følger spent med på opptellingen av stemmene.

Dette var selvsagt myntet på Trollip, men rammet også DAs partileder, Mmusi Maimane. Han blir rutinemessig fremstilt som et svart gissel for en privilegert hvit elite.

Skremslene virket ikke

Det er bra at propaganda av denne typen har mistet noe av sin kraft. Historisk har DA røtter i den liberale hvite opposisjonen mot raseskillepolitkkken. Det er ingenting å skamme seg over.

DA har gjort mye for å appellere til bredere grupper. Dette arbeidet begynner nå å bære frukter, parallelt med at utbredt korrupsjon og inkompetanse har svekket tilliten til ANC.

Derfor ligger 20. august an til å bli en stor dag for DA. Da skal de nye kommunestyrene komme sammen for å utpeke ordførere.

Demokrati i praksis

Fra norsk lokalpolitikk kjenner vi godt til kjøpslåing og hestehandel. Ikke alltid vakkert, men nødvendig for å skaffe kommunen et styringsdyktig flertall.

I mange sørafrikanske lokalsamfunn er dette en ny og spennende erfaring. En variant er at et vingeklippet ANC blir tvunget til samarbeid med andre. Andre steder skal et nytt flertall bygges opp med utgangspunkt i DA.

Oppgaven er ikke enkel, ettersom det nest største opposisjonspartiet, Economic Freedom Fighters (EFF), ligger til venstre for ANC.

Stor spennvidde

Det som forener venstresosialistene i EFF og sentrumspolitikerne i DA, er deres felles forbitrelse over maktarrogansen i ANC. Spørsmålet er om dette er tilstrekkelig.

ANC ser selvsagt det politiske spriket mellom opposisjonspartiene. Enkelte har plutselig fått stor sans for EFF, til tross for at lederen, Julius Malema, i sin tid ble ekskludert fra ANC. Men det er tvilsomt om tre år gamle EFF tar sjansen på å bli omfavnet av selve kjempen i sørafrikansk politikk.

På den annen side trenger ANC en kraftig utlufting etter 22 sammenhengende år ved makten. Noe drastisk må skje innen neste nasjonale valg, som holdes i 2019. Det er uro i rekkene.

Slutt på de store ordene

Optimismen og idealismen fra 1990-tallet er kommet på avstand. Fra den gangen husker jeg en delegasjon som reiste rundt for å høre om verdens forventninger til det nye Sør-Afrika. Det fløt mange fine ord om frihet, demokrati og rettferdighet.

I Oslo besøkte sørafrikanerne organisasjoner og institusjoner av mange slag, Aftenposten inkludert. Det falt på meg å holde en liten innledning. Den sluttet omtrent slik: «Håpet for Sør-Afrika er at det skal bli et helt normalt land, et land som mange andre».

Etterpå kom en av gjestene bort og takket for det gode - om enn nokså nøkterne - ønsket. Det var et fint mål å bli et land som andre, mente han.

Sør-Afrika er ikke der ennå. Men lokalvalget 2016 kan bli et stort bidrag til at ønsket omsider blir oppfylt.

Les mer om

  1. Sør-Afrika
  2. ANC
  3. Afrika