Den hellige Marka-grensen
Ordfører Fabian Stang hever sine øyebryn. Noen i Oslo Høyres programkomité vil utrede en miljøby i Sørkedalen.
Det interessante er ikke at Stang avviser forslaget, men måten han gjør det på: «Det er alltid spennende med friske forslag, men noen bymessig utvikling i Sørkedalen blir det ikke noe av.» (…) Den som foreslår noe slikt, «bør foreslå det i sin siste periode, for det blir det uansett.» (Aftenposten 12. januar)
Ingen argumentasjon, ingen realitetsdebatt, ingen avveining av hensyn – med mild forbløffelse meddeler Stang sine partifeller at de er rammet av villfarelser.
Starten var pragmatisk
Det begynte så pragmatisk. I en artikkel i Oslo kommunes byarkiv forteller Bård Alsvik hvordan det i Generalplan for Stor-Oslo av 1934 ble tegnet en svart strek inn på kartet som markerte skillet mellom bebyggelsen og skogen. Streken gikk i flukt med kote 220, som var så langt opp i åsene rundt byen man klarte å føre drikkevannet med naturlig trykk. Slik ble den aller første Markagrensen til, ikke ut fra en tanke om at Marka måtte skånes for utbygging, men ut fra teknisk-økonomiske hensyn som tilsa at man måtte klare seg uten dyre pumpeanlegg for å få drikkevannet frem.
Slik skulle det ikke fortsette.
I Naturvernforbundets ferske jubileumsbok Naturen svikter aldri forteller den nylig avdøde motstandsmannen Erik Sture Larre sin historie. Lenket på cellegulvet på Grini, med Gestapos dødsdom hengende over seg, suggererte han seg selv ut av fengslet, ut av byen, inn i Marka, til skoger og stier han kjente fra barndommen.
Drømmene ble en mental strategi for å overleve. Han innså at det aller viktigste i livet var friluftslivet, og ga seg selv et løfte. Hvis han kom levende fra krigen, skulle han gjøre en innsats for at flest mulig også i fremtiden skulle kunne hente livsglede og styrke i uberørt natur.
Han var den personifiserte markagrense
Det løftet holdt han, med en enestående, livslang innsats i Oslomarkas Friluftsråd, i kamp for sterkere lovgivning og bedre vern. Allerede i 1964 gikk Larre opp Markagrensen, kilometer for kilometer, ned i juv og over åser — i store og hele den samme grensen som ble endelig fastsatt i Markaloven fra 2009.
Larre er den personifiserte markagrense, tuftet på et løfte, båret frem av en forpliktelse, der striden for Marka låner dybde og betydning fra kampen for å overleve – en høyere himmel er det vanskelig å hvelve over en vernelov.
Ikke så rart vi har fått våre Marka-fundamentalister, eller at grensevokter Stang hever sine øyebryn. Men spørsmålet lar seg ikke utradere. Hvor urørlig skal grensen være i debatten om Oslos voksesmerter?
For ordens skyld: Det er en entusiast som spør.
Marka er en enhet
Jeg har selv gjort visse anstrengelser for å danne meg et inntrykk av hvordan byen rammes inn av sine skoger, ikke stykkevis og delt, men nettopp som Marka , en sammenlenket, ubrytelig enhet: For et par år siden gikk jeg sammen med et par venner rundt Oslo på ski, tre og en halv dag, ca 120 kilometer, gjennom ti kommuner, etter prinsippet: Sirkle byen inn tettest mulig langs bygrensen, men hele tiden på yttersiden. Fra fjordbredd til fjordbredd.
Helt enkelt var prosjektet ikke, for i strandkanten i Oppegård er det ingen løyper, ikke snø heller. Mastemyr og Kolbotn passerte vi travende til fots, gjennom Østmarka staket vi på is, (det var i mars) mens snøen lå meterhøy i Katnosa-traktene, før vi mot slutten igjen måtte ta bena fatt fra Fossum og langs Lysakerelva ned til sjøen.
Den interesserte leser lurer sikkert på hvordan vi klarte å krysse Strømsveien og E6, men det gikk det også, og vi fant en elegant løsning på en av de største utfordringene, hvordan Østmarka skulle kobles sammen med Lillomarka: Vi pigget over Langvann i Lørenskog der det ikke var løyper, bare noen polske isfiskere som satt tålmodig med snørene sine.
Ingen ekspedisjon i Larres fotspor, men en tur som ga meg solid bakgrunn for egen mening: Marka er en verdi som gjør Oslo unik, trolig den eneste. Bevaringsverdig som lite annet.
Willoch har rett
Derfor er det med intuitiv, indre motstand jeg lytter til Høyre-nestor Kåre Willoch når han kritiserer Markagrensens hellighet.
Byen må få pusterom, sier han. Tidens parole, høy og tett bebyggelse inne i byen der kommunikasjonene er gode, skviser de grønne lungene. Marka blir en sovepute, et påskudd for å unnlate å ha nok grøntarealer der folk bor, og der aller flest vil ha glede av dem. Barna mister tumleplassene nær sine hjem.
Willoch har jo rett. Fortetting i bebygde strøk er ikke eneste svar på Oslos vekst. Ikke alle områder innenfor Markagrensen kan ha krav på samme opphøyde status for all fremtid.
Eller hva, Stang? Ved inngangen til Sørkedalen går grensen et kort golfslag fra Bogstad. I dalbunnen er naturen allerede berørt, hele veien inn til Skansebakken. Her er ikke utredning av ytterligere berøring noe overgrep.
Selv ikke mot oss entusiaster.
@perandersmadsen
Les også:
