Hvordan skal EU og euroen overleve de neste par årene?
François Fillon er nå valgt til presidentkandidat for sentrum-høyrealliansen i Frankrike.
Det er vanskelig å se andre enn ham som kan hindre at Nasjonal Fronts leder, Marine Le Pen, blir Frankrikes neste president.
- En erkekonservativ veteran eller en høyrepopulistisk opphører. Det kan bli alternativene etter søndagens primærvalg.
Hvis Le Pen skulle vinne presidentvalget neste år, vil EU og eurosamarbeidet nesten sikkert gå i oppløsning, enten sakte eller med et smell. Nasjonal Front vil ta Frankrike ut av euroen og Schengen-samarbeidet og har dessuten lovt folkeavstemning om medlemskapet i EU.
Tyskland kan ikke alene redde euroen, uten støtte fra Frankrike.
Både EU og euroen var den franske politiske elitens idé. Den tyske sentralbanken skulle tvinges til å overlate makten over rentene i Europa til Den europeiske sentralbanken. Valutaunionen skulle dessuten gi en garanti mot flere devalueringer av den franske francen.
Euroen gjorde nok godt for selvfølelsen.
Men en overvurdert valuta bidro også til å sementere høy arbeidsledighet. Ledigheten er nå nesten 10 prosent og har ikke vært under 8 prosent siden 1982. Enda flere er blitt stående helt utenom arbeidsstyrken.
Det er en viktig årsak til at statsbudsjettet har vist underskudd hvert år i over 30 år.
Le Pen frykter Fillons harde linje
François Fillon har som statsmininister fra 2007 til 2012 et medansvar for denne utviklingen.
Likevel er Fillon på mange møter en ideell kandidat når oppgaven er å slå Le Pen.
En nasjonalistisk høyrevind blåser over Frankrike. Fillon har markert seg som en islamkritisk innvandrerkritiker. I fjor ga han ut boken «Å beseire den totalitære islamismen».
Fillons motstander i primærvalget, superveteranen Alain Juppé, er mer moderat.
Derfor er Fillons seier i utgangspunktet en dårlig nyhet for Nasjonal Front.
Le Pen vil fri til statsansatte
Likevel kan Fillon få det vanskeligere enn mange forestiller seg. Han blåser til kamp mot fransk fagbevegelse og franske statsansatte.
Alle vet at dette er en risikosport i Frankrike.
Fillon vil dessuten ha mer markedsøkonomi. På viktige punkter regner han både USA og Storbritannia som forbilder.
- Frankrike sliter når ting skal endres. Arbeidslivet er gjennomregulert
Konkret lover Fillon å kutte 500.000 jobber i offentlig sektor og øke pensjonsalderen til 65 år. Arbeidstiden skal økes fra 35 til 37 timer.
Alt dette passer Nasjonal Front som hånd i hanske før presidentvalget. Partiet kjemper gjerne for statsansattes rettigheter og mot det de kaller et mer brutalt arbeidsliv.
Dette treffer en nerve blant svært mange franskmenn. Det er viktig også fordi alle regner med at Fillon vil trenge svært mange stemmer fra venstresiden for å slå Le Pen i annen valgomgang i presidentvalget til våren.
De offentlig ansatte er tallrike. Fagforeningene, som konkurrerer med hverandre om medlemmer, er militante, engstelige for å inngå kompromisser.
De politiske partiene lever dessuten fjernt fra arbeidslivets parter. De politiske lederne, toppbyråkratene og toppsjefene i storbedriftene har gått på de samme eliteskolene.
Samarbeidsånden som preger norsk arbeidsliv, glimrer med sitt fravær.
Franskmenn liker seg på barrikadene
Frankrike er i dag en imponerende, høyproduktiv industrinasjon, med noen av verdens beste ingeniører. Men det er også usedvanlig mange som faller utenom. Slike har det vært lenge.
Begrepet «68-erne» ble skapt på barrikadene i Paris våren 1968. President Charles de Gaulle, den sterke mann i fransk etterkrigspolitikk, overlevde såvidt – med hærens støtte.
Det finnes flere skjebneår i nyere fransk historie. I 1995 ble statsminister Alain Juppé – Fillons motkandidat ved søndagens valg – malt i stykker av en streikebølge som ingen ende ville ta.
Jeg bodde i Paris på den tiden. Tog og metro sto. Det ble trafikkaos. Jeg opplevde selv at jeg måtte forlate bilen i veikanten og fortsette til jobben til fots. Hvis det var noe overrasket meg, var det den brede sympatien for de streikende – og deres krav om at pensjonsalderen i jernbaneselskapet skulle forbli 55 år.
Juppé måtte gjøre retrett.
Så sent som i 2010 utløste forslag om å øke den alminnelige pensjonsalderen fra 60 til 61 eller 62 år en ny streikebølge.
Den nye elitens nederlag
Frankrike har alltid vært et delt samfunn. Hvis en franskmann er i tvil, støtter han gjerne alle som streiker mot sentralmakten, også dem som han holder god avstand til i dagliglivet.
Satt litt på spissen står en viktig del av samfunnskampen i Frankrike mellom en liten elite som ville beholde sin særstilling mot «vanlige folk», ikke minst statsansatte som kjemper for å beholde sine egne, noe mindre privilegier.
Mange av dem som står midt imellom, kjenner en instinktiv sympati med dem som kjemper for sine krav mot staten og eliten. Frankrike er land som ikke liker endringer.
Slik har det i hvert fall vært. François Fillon satser på at han skal greie å snu dette spillet.
Han har historien mot seg.
Og etter Brexit og Trump kan ingen avskrive Marine Le Pen.
