Kommentar

Hvis Sylvi Listhaug håpet på mer innvandringsbekymring, har Brochmann-utvalget skuffet | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Andreas Slettholm
    Kommentator

Sylvi Listhaug (t.h.) mottok utredningen fra professor Grete Brochmann onsdag. Foto: Grom Kallestad, NTB scanpix

Også dette Brochmann-utvalget leverer argumenter til alle sider i innvandringspolitikken, men med en overraskende optimistisk grunntone.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«På lang sikt er vi alle døde», sa økonomen John Maynard Keynes.

Sitatet kom meg i hu da sosiologiprofessor Grete Brochmann onsdag la frem rapporten om langsiktige konsekvenser av høy innvandring.

De lengste fremskrivningene i rapporten går frem til år 2146. Grafen viser, så vidt jeg forstår, at en norskfødt nordmann da vil generere høyere offentlige utgifter enn en innvandrer. Riktignok vil etniske nordmenn være litt billigere i drift enn i år 2110, men situasjonen har uansett forandret seg fra år 2080, da innvandrere var dyrere enn nordmenn. Fra og med 2070 blir for øvrig de ulike innvandrergruppenes virkning på statsfinansene stadig likere – forskjellen mellom europeiske og afrikanske innvandrere blir mindre, ettersom den beregnede effekten av etterkommerne inkluderes i dette regnestykket.

Virkninger på offentlige netto utgifter pr. ny innbygger i 2016. 1000 2013-kroner. Kilde: Holmøy m.fl

Det er en litt uforståelig, men fascinerende graf – og kan potensielt brukes både som argument for både restriktiv og liberal innvandringspolitikk. Det er en egenskap den deler med mye annet i rapporten. For fremtiden er usikre saker, og det langsiktige perspektivet er svimlende. I 2146 vil internett ha eksistert i mer enn 150 år, i stedet for drøyt tjue. Oljealderen vil være over, eldrebølgen vil ha blitt til kontinuerlig høyvann og robotene har inntatt arbeidslivet for lengst. Og så vi vil alle være døde, vel å merke etter en dyr alderdom betalt av en generøs velferdsstat.

Vanskelig med samhold og tillit

Brochmann valgte innledningsvis å minne nettopp om at både en stadig aldrende befolkning og oljens slutt nok vil ha større økonomiske konsekvenser for Norge enn fortsatt høy innvandring. Men i motsetning til det første Brochmann-utvalget i 2011, er det mer enn bare økonomi som har vært under lupen nå. Regjeringen ville også ha på det rene hva fortsatt høy innvandring vil ha å si for samhold og tillit i Norge.

Slikt er vanskelig å beregne, men utvalget stiller seg bak det implisitte resonnementet som ligger i mandatet: Høy innvandring kan naturligvis påvirke både tillit og samhold i negativ retning dersom integreringen feiler. Siden disse verdien er grunnleggende forutsetninger for både velferdsstaten og det norske samfunnet, er det all grunn til å være opptatt av slikt.

Men tatt i betraktning at Brochmann er en av disse mer moderne og ikke fullt så bekymringsløse innvandringsforskerne, er rapporten preget av en nesten litt overraskende optimisme.

Utvalget mener at den norske modellen, med et velordnet arbeidsliv, inkluderende utdanningssystem og generøse velferdsordninger, vil fungere også når det gjelder å integrere innvandrerbefolkningen. Riktignok er det behov for å «styrke sosialiseringen» når det gjelder oppslutningen om kjønnslikestilling, demokrati og andre verdier vi anser som norske. Konkret begrenser Brochmann seg til å lufte ideen om nasjonale retningslinjer for eksempel for fritak fra undervisning og bruk av nikab.

Basert på forskningen på andregenerasjonsinnvandrere tillot hun seg likevel å være optimistisk også på dette feltet under onsdagens pressekonferanse.

Lite hjelp for politikerne

Keynes’ poeng var ikke å gi blaffen i fremtiden. Jeg mener heller ikke at de langsiktige beregningene i Brochmann-rapporten er uinteressante. Men poenget er at langsiktige perspektiver sjelden er til hjelp for samtidens problemstillinger.

Utvalgets mest konkrete anbefalinger er gode: Økt bruk av lønnstilskudd, større innsats for kvalifisering av flyktninger, og mer evaluering av hva som virker i integreringspolitikken. Helt avgjørende er det å få flere flyktninger i arbeid, understreker Brochmann.

Men det er konklusjoner man kan trekke uten et langsiktig perspektiv, og dessuten godt innenfor innvandringspolitisk konsensustenkning. Det er altså ikke behov for noen drastisk omlegging av norsk innvandringspolitikk, og at integreringen kan og bør bli bedre, er alle partier i prinsippet enige om.

Kan ha skuffet Listhaug

Det forrige Brochmann-utvalget banet vei for i det hele tatt å regne på økonomiske konsekvenser av innvandring. Utvalget utviste også en berettiget bekymring for velferdsstatens bærekraft. Hvis Listhaug ønsket seg ytterligere bekymring, har Brochmann II-utvalget skuffet. Utvalgsmedlem Asle Toje er alene om å bemerke at «høy og permanent innvandring vil bli en akutt utfordring for norsk kultur».

Hans fremtidsfrykt er ikke nødvendigvis mindre rasjonell enn flertallets innstilling. Sannheten er jo at vi ikke vet hvordan det kommer til å gå på lengre sikt.

For noen er det et argument for restriktiv innvandringspolitikk. For andre det stikk motsatte. Selv blir jeg usikker på hvor opptatt vi skal være av tidspunkter der vi alle uansett er døde.


Her kan du lese noen andre kommentarer som har engasjert fra Andreas Slettholm:

Les mer om

  1. Innvandring
  2. Velferdsstaten
  3. Integrering

Relevante artikler

  1. NORGE

    Faktaene om innvandring som skremmer – og beroliger

  2. POLITIKK

    – Innvandringsdiskusjonen gir mye støy og konflikt

  3. POLITIKK

    Listhaug får rapport om innvandring og Velferds-Norge

  4. POLITIKK

    Listhaug skal lage Frps nye og strenge innvandringspolitikk: – Helt katastrofale tall som lyser mot oss

  5. KRONIKK

    Norge har så langt ikke lyktes godt nok i å innlemme flyktninger i arbeidslivet

  6. NORGE

    Asle Toje: –Etniske nordmenn en minoritet i fremtiden