Kommentar

Å se den første 22. juli-filmen er som å bli invitert til et 72 minutters besøk i helvete

Må vi virkelig plage oss selv ved å takke ja til invitasjonen?

Foto: Illustrasjon: Inge Grødum

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Sangene har vært der hele tiden. Et førtitall bøker har dokumentert og tolket. Billedkunsten meldte seg sterkt og nærværende allerede i den første blytunge tiden. Noen få teateroppsetninger er det blitt. Skulpturer er satt opp i et 50-talls kommuner over hele landet. Og nå kommer noe som ligner en filmbølge.

Det er noe mye mer enn en minnekultur over 22. juli-tragedien det er snakk om. Snarere er det avgjørende bidrag til å forstå mer av det som skjedde. En forutsetning for å utvikle et kollektivt minne. Ikke statisk og uforanderlig, men som en resonansbunn for en sammensatt nasjonal fortelling om den svarteste fredagen i vårt lands moderne historie.

Les hele saken med abonnement

Nyhetsbrev Trenger du en ny serie å se på? Få rykende ferske anbefalinger fra film- og serieanmelder May Synnøve Rogne på e-post.