Kommentar

Å se den første 22. juli-filmen er som å bli invitert til et 72 minutters besøk i helvete | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Må vi virkelig plage oss selv ved å takke ja til invitasjonen?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sangene har vært der hele tiden. Et førtitall bøker har dokumentert og tolket. Billedkunsten meldte seg sterkt og nærværende allerede i den første blytunge tiden. Noen få teateroppsetninger er det blitt. Skulpturer er satt opp i et 50-talls kommuner over hele landet. Og nå kommer noe som ligner en filmbølge.

Det er noe mye mer enn en minnekultur over 22. juli-tragedien det er snakk om. Snarere er det avgjørende bidrag til å forstå mer av det som skjedde. En forutsetning for å utvikle et kollektivt minne. Ikke statisk og uforanderlig, men som en resonansbunn for en sammensatt nasjonal fortelling om den svarteste fredagen i vårt lands moderne historie.

En historie som må fortelles igjen og igjen. På stadig nye måter og alternative arenaer. I spenningsfeltet mellom det å huske og det å gå videre.

Ingen nikkende enighet

Fredag hadde Utøya 22. juli kinopremière over hele landet. Den er den første av flere varslede filmer med terrormarerittet som tema.

Harald Stanghelle

Netflix-filmen Norway, laget av Hollywood-regissør Paul Greengrass, kommer om få måneder. Den svenske dokumentarfilmen Reconstructing Utøya er ventet til høsten. Og i 2019 kommer Sara Johnsen og Pål Sletaunes NRK-produserte tv-serie 22. juli.

Denne filmbølgen bør og vil helt sikkert utløse debatt. Det har mange av bøkene og kunstverkene allerede gjort. For ikke å nevne det nasjonale minnesmerket.

Det er jo ikke slik at kunstuttrykk bygget over en nasjonal tragedie trenger å bli mottatt av nikkende enighet. Da kan veien til likegyldighet være skremmende kort. De mange tolkningene har da heller ingen entydig funksjon.

Én kan trøste der en annen provoserer. Noe kan lindre mens sinnet utløses av et annet verk. Vi kan gjenkjenne det problematiske og opprivende, men også ekkoet av sangenes bidrag til nasjonalt samhold. Det er summen av dette mangfoldet som utgjør nødvendigheten av det.

Vi kan ikke greie oss uten.

Portrett av terror

Erik Poppes film er solgt til over 20 land, skriver Dagens Næringsliv. Mottagelsen har vært bedre her i Norge enn hos en del utenlandske kritikere. Dette siste er ikke så vanskelig å forstå.

Utøya 22. juli er jo ingen film som setter massakren på den hjerteformede øya i Tyrifjorden inn i en større sammenheng. Den er nettopp det den utgir seg for å være:

En filmrapport fra 72 minutter i helvete. 72 lange minutter der Kaja (19 år gamle Andrea Berntzen) bærer «sin egen angst, men også en hel nasjons angst og smerte på sine skuldre», slik Mode Steinkjer formulerer det i Dagsavisen.

Det har knapt vært laget en film som så sterkt maner frem et portrett av terror utelukkende sett fra infernoets episenter. Total forvirring og naken panikk. Skjørt samhold i en boble av fullstendig uvitenhet om hva som skjer og hvem som angriper.

«De kommer!» og «hvem er de?», sier Utøya-ungdommene på planløs flukt fra knatrende skuddsalver. Terroristen får vi ikke øye på. Vi hører bare skuddene. Og selvfølgelig sies det «de». For hvem kunne der og da ane at det bare var en eneste høyreradikal massemorder på målbevisst drapsjakt på politisk bevisst ungdom, ja, barn.

  • Les anmeldelsen: «Utøya 22. juli»: Overbevisende om terroren på Utøya

Ikke vår historie

Vi får et lite innblikk i hvordan det er å finne seg selv midt i et mareritt man ikke kan våkne fra, men må handle i. I et vondt glimt skjønner vi som sitter med 22. juli-fasiten i hånden, hvor lite vi vet om det som skjedde disse 72 minuttene. Tross alle fortellingene, intervjuene og vitneprovene vet vi fortsatt så lite – og enda mindre forstår vi.

Eller som den ene av filmens produsenter, Stein B. Kvae, formulerte det fra scenen på Klingenberg kino:

«Vi har vært besøkende i en tragedie og følelser som vi aldri kommer til å forstå ordentlig. Og vi har forsøkt å fortelle en historie som ikke er vår, og som aldri kan bli vår.»

Det er den eneste mulige tilnærming. Også fordi det vitner om respekt for at slett ikke alle aksepterer at også filmens verden nå adopterer 22. juli-historien.

Det triste gapet

Vi vet jo at mens 22. juli-markeringene trappes ned, ja, så er det slett ikke alle som har mulighet til å gå videre i takt med storsamfunnet. Det har oppstått «et gap mellom dem som er direkte berørt og «oss andre» ... det kollektive vi.», slik Helene Skjeggestad så klokt observerte i en kommentar. Og vi må aldri komme dit at vi forsøker å frata de etterlatte og de overlevende eiendomsretten til sine egne reaksjoner.

Det kan fort skje fordi vi som samfunn er kommet videre. Det skulle vi jo, og det burde vi. Vi kom oss videre uten at 22. juli ble identisk med et ødeleggende nasjonalt traume. Straffesaken i Tinghusets rettssal 250 og Gjørv-kommisjonen hjalp oss på veien. De er fortsatt viktige bærebjelker for et post-22. juli-Norge.

Farlige fallgruver

«Å skrive dikt etter Auschwitz er barbarisk», er et mye sitert postulat fra den tyske sosiolog og filosof Theodor Adorno. Ment som en advarsel mot alt som kunne virke forsonende i møtet med det absolutte barbari.

Men det er skrevet dikt etter Auschwitz. Slik så mange av vår tids bunnløse tragedier blir reflektert i kunstens mange formater. Kunstens sammensatte uttrykk kan jo nettopp gi oss erfaringer og refleksjoner der både den åpne samfunnssamtalen og det politiske språket kommer til kort. Slik kan det bidra til å utvide vår kollektive hukommelse.

Men fallgruvene er mange. For det dreier seg om å forstå forskjellen på estetikk og etikk. Om å være på vakt mot at kunstens mange versjoner overtar og fortegner de egentlige minnene. At de mange versjonene av tragedien begynner å leve sitt eget liv. At de fester seg hos oss og overtar, ja, til og med erobrer, det som egentlig skjedde. I stedet for å invitere til refleksjon, tydeliggjøring og gjenopplevelse av tragediens kjerne.

Kjernens betydning

Nettopp derfor var det så viktig at «Utøya 22. juli» kom først av alle filmene. For det er det som skjedde akkurat der denne nattsvarte juliettermiddagen, vi må holde fast i. Selvsagt uten å glemme bomben mot regjeringskvartalet. Det er jo nettopp denne dobbeltterroren det hele dreier seg om. Den som kom før all distraherende nødvendighet i form av psykiatri, soningsforhold og alt annet.

Dette tvinger Erik Poppes film oss til å huske. Om man orker denne påminnelsen, må hver og en av oss selv avgjøre. Kjernen må vi uansett holde fast i. For noen ganger er det bare ved å gå tilbake vi virkelig beveger oss videre fremover.

  • Les flere av Harald Stanghelles kommentarer:

Les også

  1. Når dommere trues | Harald Stanghelle

  2. En helt vanlig dag på jobben, i verdens mest spesielle yrke | Harald Stanghelle

  3. Fake news er Satans verk, sier pave Frans – og minner om slangen i paradiset | Harald Stanghelle

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Film
  3. Harald Stanghelle