Å se den første 22. juli-filmen er som å bli invitert til et 72 minutters besøk i helvete | Harald Stanghelle

Må vi virkelig plage oss selv ved å takke ja til invitasjonen?

Sangene har vært der hele tiden. Et førtitall bøker har dokumentert og tolket. Billedkunsten meldte seg sterkt og nærværende allerede i den første blytunge tiden. Noen få teateroppsetninger er det blitt. Skulpturer er satt opp i et 50-talls kommuner over hele landet. Og nå kommer noe som ligner en filmbølge.

Det er noe mye mer enn en minnekultur over 22. juli-tragedien det er snakk om. Snarere er det avgjørende bidrag til å forstå mer av det som skjedde. En forutsetning for å utvikle et kollektivt minne. Ikke statisk og uforanderlig, men som en resonansbunn for en sammensatt nasjonal fortelling om den svarteste fredagen i vårt lands moderne historie.