Kommentar

Færre skal bære flere - også i offentlig sektor | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Trine Eilertsen
    Politisk redaktør

Foto: Inge Grødum

Pensjonsreform er for viktig til at noen skal ilegges meningsforbud om saken.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hold fingrene av fatet, er beskjeden fra Unio-leder Ragnhild Lie til NHO-leder Kristin Skogen Lund. Sistnevnte har prøvd seg på en ytring om pensjonsreformen i offentlig sektor. Hun representerer som kjent privat sektor, som fikk sin reform i 2008.

Lieds poeng er at offentlig sektor må få forhandle om sin reform i fred, ikke minst fra folk som ikke oppholder seg i den sektoren til daglig.

Synspunktet er feilslått av så mange grunner. Ikke bare Kristin Skogen Lund, men hver eneste nordmann har rett til å mene om pensjonsreformen i offentlig sektor. Pensjonsreform er kanskje det viktigste grepet for å styrke den berømte bærekraften til velferdsstaten, og den angår langt flere enn dem som omfattes av de ulike delene av reformen. Men det er forståelig at saken er vanskelig for Lied og de andre partene i offentlig sektor.

Drømmen om det gode pensjonistlivet

Arbeidslinja. Eller «arbeidslinjen», som vi sier der jeg kommer fra, dette gylne begrepet som knapt noen politiker kan annet enn omfavne. Arbeidslinjen er en norsk spesialitet. Om ikke logikken i den, så varmen den omtales med. Med få unntak er det enighet om at det har verdi at folk jobber, at de jobber fulltid og at de jobber så lenge som mulig. Derfor skal velferdsordningene, ideelt sett, støtte opp under arbeidslinjen, og i hvert fall ikke virke mot den.

Men det kommer et liv etterpå, et liv etter alle årene i arbeidslivet. Da skal vi også ha noe å leve av, og målet for de fleste av oss er at livet ikke skal forringes nevneverdig etter at arbeidslivet er avsluttet. Vi må ha en pensjon som sikrer at de 10–20–30 pensjonistårene blir fine år.

Men akkurat det, om det blir 10 eller 30 år, er et poeng. Pensjonssystemet, med Folketrygden, ble etablert i en tid der livet etter pensjonsalder var relativt kort. Det var ikke mange årene den yrkesaktive delen av samfunnet skulle sørge for pensjonisten. De årene er blitt stadig flere, etter hvert som levealderen har økt.

Færre skal bære flere

Forlenget levetid og bedre helse er naturligvis en gladsak, og vi er mange som kan konstatere at vi har foreldre og besteforeldre i live som neppe ville vært i live for 30–40 år siden. Men utviklingen forrykker balansen mellom dem som jobber og dem som lever av skatteinnbetalingene fra dem som jobber.

Mine foreldres skattepenger gikk til å betale for pensjon for deres foreldre, mine besteforeldre.

Mine skattepenger går til å betale pensjon for mine foreldre.

Mine to sønners skattepenger skal en dag gå til min pensjon - men også mine foreldres pensjon. Mine foreldre har jo allerede levd lenger enn deres foreldre gjorde, og de har forhåpentligvis mange år igjen.

Mine sønner skal, enkelt sagt, dekke inn for flere enn mine foreldre gjorde. De trenger litt hjelp. Den må komme fra alle de andre i samme generasjon, som må motiveres til, og få mulighet til, å jobbe fulltid. Og den må komme fra oss som - strengt tatt - begynner å dra på årene. Vi, som forventes å leve lenger, må innstille oss på å jobbe lengre og kombinere pensjon med arbeid i langt større grad enn våre mer utslitte besteforeldre kunne forventes å gjøre.

Offentlig sektor hoppet av

Inni her et sted finnes drivkraften bak alle pensjonsreformer i de vestlige landene de siste tiårene. Også den norske. Fra 2011 begynte pensjonsreformen i privat sektor, der de fleste arbeidstakerne oppholder seg, å virke. Reformen, som tidligere Jens Stoltenberg har utpekt som det viktigste som står igjen etter hans regjeringstid, var utformet med et par lysende mål for øye: Få folk til å jobbe lengre og få folk til å prioritere å jobbe litt, fremfor ikke å jobbe i det hele tatt. Dessuten skulle endringene reflektere at vi lever lenger, og derfor må jobbe mer for å få samme uttelling i pensjonsårene. Hvis bare noen flere velger å jobbe helt til ordinær pensjonsalder, eller jobber selv om de har gått av med pensjon, er effekten på den berømte bærekraften til systemet god.

Offentlig sektor hoppet av i første runde. Det var vanskelig overbevise arbeidstakerne om at de ville komme bedre ut, i motsetning til i privat sektor, der alle for eksempel ble sikret en tjenestepensjon på toppen av folketrygden og fikk muligheten til å kombinere pensjon og arbeid i stor grad.

Enkelt sagt handler forskjellene i dag om muligheten til å jobbe mer for å kompensere for at den årlige pensjonen reduseres etterhvert som vi lever lengre - levealdersjustering -, graden av frihet til å kombinere arbeid med pensjon, og graden av forutsigbarhet for pensjonsutbetalingen ved arbeidslivets slutt.

Utjevning vs motivasjon

Spørsmålet er hvor utjevnende pensjonsreformen skal virke opp mot behovet for å motivere folk til å jobbe lengre. Muligheten for et langt og lukrativt arbeidsliv er som kjent ujevnt fordelt. Kjernen i reformen er at den som tjener mest og jobber lengst får den høyeste pensjonen, men det er ganske krevende å si rett ut. I offentlig sektor, som sysselsetter hele spennet fra høyt utdannete, som uten videre kan jobbe fullt til de er 75, og lavt utdannede, som sliter seg ut på tunge løft i omsorgssektoren før de er 60, sier det seg selv at interessene spriker.

Offentlig sektor kan ikke skille seg for mye ut

Men poenget som Kristin Skogen Lund er opptatt av, hører også med i debatten. Hun mener det ikke kan være for store forskjeller i pensjonsordninger mellom privat og offentlig sektor.

Evnen til å skape stadig nye arbeidsplasser i privat sektor er premisset for fremtidens velferd. Det gjør at store deler av næringslivet er vár for at offentlig sektor skal konkurrere dem ut på betingelser, på toppen av større jobbtrygghet. Det nye arbeidslivet vil kreve større harmonisering av ulike typer betingelser for å sikre at arbeidskraften flytter seg dit den gjør størst nytte for seg.

Ikke diktat

Det er forståelig at Lied i Unio og de andre synes forhandlingene er vanskelige. Det er de. Men dette er ikke en sak der bare partene skal få mene noe. Her har alle rett til å mene, uten å bli beskyldt for å diktere, som Lied ordlegger seg i Dagbladet. Ikke minst de unge som skal leve med konsekvensene av disse reformene må få uttale seg.

Les mer om

  1. Arbeidsliv
  2. Pensjon
  3. Unio
  4. Kristin Skogen Lund