Norge ville ikke ha dem. Tusenvis av tyskerjenter, mange av dem med nyfødte barn, ble etter andre verdenskrig fratatt sitt norske statsborgerskap og deportert til et Tyskland i ruiner. Folkets dom var klar:

De hadde lagt seg ned med en tysker, nå fikk de betale for sitt valg.

Mange av barna ble syke og underernærte. Men de fikk ikke komme hjem.

Tyskerjenter i Norge etter krigen 1946, på vei til Tyskland med barna de har fått med menn i tysk tjeneste.
NTB scanpix

« … det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne.» Sitater som dette, fra Toralv Øksnevad – «Stemmen fra London», i en radiosending i 1941, kan ha påvirket folks holdninger.

Etter krigen levde tyskerjenter og -barn i måneder og år under prekære forhold i Tyskland, før norske myndigheter trosset utbredte holdninger i folket og lot dem vende hjem – på strenge vilkår og midlertidig oppholdstillatelse. Med seg hadde de en bråte «tyskerunger».

Barndommen til 10.000–12.000 norsk-tyske barn ble preget av mødrenes valg. Mange ble mobbet, hetset og banket. De ble omtalt som «potensielle femtekolonister». Arvesynd og skam skulle følge dem hele livet, hånd i hånd med lavere inntekt, dårligere helse, kortere levetid og høyere selvmordsrate enn vanlig.

Mange norsk-tyske barn ble født i interneringsleir for tyskerjenter. Kvinnene som valgte å gifte seg med sin tysker, ble deportert ut av Norge med barna sine, som disse i 1946.
NTB scanpix

«Barna har båret byrden»

I 2000 ba Kjell Magne Bondevik (KrF) tyskerbarna om unnskyldning på vegne av Norge. Og i oktober i fjor ba statsminister Erna Solberg (H) også krigsbarnas mødre om unnskyldning, mer enn 70 år etter krigens slutt.

Ingen tyskerjenter var til stede på markeringen, til det kom beklagelsen for sent. Men Reidar Karl-Heinz Gabler (72) var der. Han ble født våren 1946 i en interneringsleir i Norge og var bare et spedbarn da han ble deportert til Tyskland med sin mor. De første årene bodde de i en jordhytte, og moren plukket gulrotspirer for å finne mat. De ble underernærte og syke.

Gabler var 21 år da han kom tilbake til Norge. 17. oktober delte han bord med statsministeren. Begge var tydelig berørt.

Behandlingen disse kvinnene fikk, brøt med våre grunnleggende prinsipper for en rettsstat om at ingen borger skal straffes uten dom eller dømmes uten lov. Norge besto ikke prøven, konkluderte Erna Solberg og la til:

– Barna har båret byrden av dommen over mor.

Med andre ord: Norge er en rettsstat. Barn kan aldri straffes for foreldrenes valg.

I minuttene før statsminister Erna Solbergs unnskyldning til tyskerjentene 17. oktober 2018, fikk Reidar Karl-Heinz Gabler og kona Marit Gabler fra Sarpsborg fortelle om livet som tyskerbarn. At moren hadde et forhold til en tysker preget flere generasjoner i familien. Foreldrene ligger i dag begravet sammen i Berlin.
Tore Meek, NTB scanpix

De nye krigsbarna

Bare noen måneder senere baler Solberg-regjeringen med en ny type krigsbruder og nye krigsbarn: Norske kvinner som har sluttet seg til IS, og fått barn med IS-soldater. «IS-barna» er i likhet med «tyskerungene» døpt og definert av foreldrenes valg.

Med «tyskerjentene» fulgte «tyskerbarna». Med «IS-kvinnene» følger «IS-barna». Det finnes åpenbare paralleller mellom gruppene. Men særlig når det gjelder mødrene finnes det også store og helt vesentlige ulikheter:

  • IS-kvinnene dro fra Norge frivillig.
  • De sluttet seg til en terrororganisasjon og/eller drev rekruttering til den. Begge deler er ulovlig og straffbart.
  • Mange av dem hevder i dag at de ble lurt inn i IS’ kalifat, eller dro for å jobbe humanitært. Men det finnes dokumentasjon på at flere hadde ideologiske eller religiøse motiver.
  • Tyskerjentene, derimot, ble deportert ut av Norge og fratatt statsborgerskapet fordi de hadde giftet seg med en tysker. De brøt ingen lov. Valget kan kalles dumt og umoralsk, men det var ikke ulovlig, og bare unntaksvis ideologisk eller politisk motivert.
Helle Aarnes
Aftenposten

Paralleller og ulikheter

Og så finnes det paralleller. Begge gruppene må ha visst at de tok et kontroversielt valg. Befolkningens redsel for barnas utvikling er også felles: Ville tyskerbarna bli nazister? Vil fremmedkrigernes barn radikaliseres til islamistiske terrorister?

Norges over 70 år lange erfaringer med tyskerjentene og deres barn minner oss også på noe helt vesentlig; at i de aller vanskeligste spørsmålene må rettsstatlige prinsipper stå fast.

Solbergs ord om tyskerjentene og rettsstat er høyaktuelle i diskusjonen om de norske IS-kvinnene og barna deres. Rettsstaten skal ikke navigere etter opinion eller moralisme. Den skal navigere etter Norges lover.

Derfor blir fremmedkrigere av begge kjønn nå dømt i norske rettssaler. 4. mars ble den første kvinnen dømt – en somalisk flyktning som kom hit i 2013, fikk to år og ni måneders fengsel, blant annet for å ha støttet IS økonomisk. Hun fikk sin sak prøvet og ble dømt.

Det er fremdeles ikke straffbart å forelske seg i feil mann. Men det er straffbart å melde seg inn i og støtte terrororganisasjoner, slik det var straffbart å være NS-medlem etter krigen. De få tyskerjentene som var det, ble dømt i landssvikoppgjøret. Det Solberg unnskyldte i oktober, var at mange tusen kvinner ble arrestert, internert og fratatt statsborgerskap, uten lov og dom.

Teksten fortsetter under bildet.

Aftenposten møtte denne norske kvinnen i en interneringsleir i Syria for to uker siden. Hun sier hun skal endre seg og vil hjem til Norge.
Afshin Ismaeli

Hva gjør vi med barna?

IS-kvinner fra Norge er de siste ukene blitt intervjuet i interneringsleiren Al-Hol, som ligger nordøst i Syria. Noen av leirmødrene der angrer, andre ikke. Noen vil hjem, andre ikke. Noen har født flere barn, noen har sett flere barn dø.

De to generasjonene krigsbarn har først og fremst én ting felles: De er uskyldige. De fleste av fremmedkrigernes barn er ennå under fem–seks år gamle. De er født i den såkalte islamske staten. Hva de har sett og opplevd, vet vi ikke. Om de er traumatiserte, vet vi ikke. Hvordan det vil gå med dem, vet vi ikke. Alle disse barna har sine individuelle historier. Men de er alle vokst opp i stor nød og fare. Den faren fortsetter hver eneste dag de blir værende i Syria.

Russland har hentet hjem minst 27 av landets barn av IS-krigere. Fredag hentet Frankrike hjem fem av sine nye krigsbarn, den eldste var fem år. Barna skal være foreldreløse. Frankrike har tidligere diskutert å hente ut barn med samtykke fra mødrene og la mødrene bli igjen.

Norge har hentet hjem både leiesoldater og andre barn i vanskeligheter og brukt enorme ressurser på dette. Til IS-kvinnene er beskjeden at de kan oppsøke en norsk utenriksstasjon i for eksempel Tyrkia. Der har de krav på hjelp.

Regjeringens nye hodepine

– Vi vil ikke sende folk inn for å hente noen ut. Det ville være å utsette folk for fare, sa Erna Solberg nylig.

De norske barna er «utsatt for fare» hver dag de blir værende i Syria. I januar og februar ble 60 barn drept på vei fra det siste IS-området Baghouz til Al-Hol-leiren. Der har NRK og Aftenposten intervjuet flere norske kvinner med små, norske barn. Mange blir drept av miner. Veien til en «norsk utenriksstasjon» er lang og farlig for en mor med små barn.

Situasjonen er for tiden en juridisk, politisk og ikke minst praktisk hodepine for de fleste vestlige regjeringer – også den norske. Hvem skal eventuelt hente dem ut? Diplomater? Barnevernsansatte? Soldater? PST? Bør mor og barn hentes ut sammen, eller skal man ta med barna og la mor være igjen? Dette er dilemmaer som norske myndigheter vil måtte bruke store ressurser på.

Ville gi tyskerbarna til Australia

Det er ikke første gangen Norge har nølt med å hente krigsbarn hjem:

«Den første etterkrigstiden var … myndighetene svært tilbakeholdne med å gjøre noe aktivt, og det var en tydelig frykt for å provosere folk», skriver historiker Kåre Olsen i standardverket Krigens barn og deres mødre, om motstanden mot å hente kvinner og barn hjem fra Tyskland etter 1945.

Både svenske og allierte myndigheter i Tyskland kontaktet norske myndigheter for å høre om de ville hente hjem henholdsvis rundt 30 og 240 barn av norskfødte kvinner. Det ønsket de ikke. Norge ville derimot kvitte seg med krigsbarna.

Australia trengte arbeidskraft og fikk faktisk tilbud av norske myndigheter om å få barna. I Oslo dro australske og norske myndigheter først til barnehjemmet Godthaab i Bærum for å titte på tyskerbarn. Så spiste de lunsj på Frognerseteren. Avtalen ble aldri noe av.

Australske myndigheter dro etter krigen til Godthaab i Bærum for å se på noen av krigsbarna som norske myndigheter tilbød Australia å få. Godthaab hadde under krigen vært et Lebensborn-hjem for norske kvinner som var blitt gravide med tyske soldater.
Dan Petter Neegaard

Krigsbarna forsvinner ikke

Vi liker å tro at slikt ikke ville skjedd i dag. Norske barn har et barneombud, et barnevern, en barnelov og en internasjonal barnekonvensjon til å passe på dem når foreldre utsetter dem for fare. De norske barna i Syria er i fare.

IS har aldri brydd seg om rettsstaten, menneskerettigheter eller barnekonvensjon. Dét betyr ikke at norske myndigheter kan se bort fra sine forpliktelser. Norge er forpliktet til å ta ansvar for alle norske barns helse og sikkerhet, også barn av mødre og fedre hvis valg vi misliker.

Krigsbarna forsvinner ikke, selv om vi ser bort. Det fødes krigsbarn i verden hver dag, og minst 40 av dem er norske. Om vi ikke hjelper dem til Norge nå, kan de, hvis de kan bevise at de har norske foreldre, komme hit om for eksempel ti år. Hvilke utfordringer kan de da ta med seg?

«Om mødrene kommer hjem, må de regne med å bli pågrepet og straffeforfulgt», er blitt sagt. «De vil bli fratatt barna.» Men det er hverken du eller jeg som skal avgjøre dette. Dét skal barnefaglige myndigheter og et prinsippfast rettsvesen. Om vi ikke klarer å ta imot dem med varme hjerter, klarer vi i det minste å holde hodet kaldt.

Vil trenge mye oppfølging

Unnskyldningen til tyskerjentene kom da nesten alle var døde. Det tok over 70 år før Norge var klar, men da den endelig kom, kostet den lite av penger og kontrovers.

Håndteringen av de norske IS-kvinnene og deres barn er langt mer komplisert. Disse barna vil trolig trenge mye oppfølging. Det er i så fall en rettighet vi plikter å følge opp, på samme måte som for alle norske barn.

Hvordan Norge ivaretar norske barn av mødre vi ikke liker, og hvor langt vi er villige til å strekke oss i dette komplekse feltet, vil snart vise seg.

Erna Solberg beklaget at krigsbarn etter krigen måtte bære «byrden av dommen over mor». Få land har i dag bedre forutsetninger enn Norge til å bestå den nye prøven.


Helle Aarnes er journalist i Aftenposten. I 2009 ga hun ut boken «Tyskerjentene. Historiene vi aldri ble fortalt».

Kilder: Kåre Olsen: «Krigsbarna og deres mødre» (1998), Dag Ellingsen/SSB: «Krigsbarns levekår» (2004), Helle Aarnes: «Tyskerjentene» (2009), Unicef Norge, Redd Barna, Aftenposten, NRK.