Demokratiets trojanske hest | Harald Stanghelle

En trojansk hest har lurt seg innenfor murene som verner vår demokratiske landsby.

Bekjennende syndere kan være verdt å lytte til. Spesielt når historien kommer fra innsiden av et lukket system. Og det er nettopp en slik historie Facebook-veteranen Chamath Palihapitiya har fortalt på Stanford Graduate School of Business:

«Jeg mener vi har laget et verktøy som river i stykker måten samfunnet fungerer på,» sier mannen som fra 2007 var sjef for brukervekst i Facebook.

Et system som med sine «likes» og tilbakemeldinger «hele tiden forer hjernens belønningssystem». Ja, som i verste fall «kan manipulere mengder av mennesker», er den nådeløse analysen fra mannen på Facebooks innside.

• Tidligere Facebook-topp går hardt ut mot sosiale medier: – De river samfunnet i stykker

Trollmannens læregutter

Bekjennelsen kommer kort tid etter at Sean Parker - den første toppsjefen i det som nå er verdens største sosiale nettsamfunn - tok et lignende oppgjør. Facebook utnytter en svakhet i den menneskelige psyken, er Parker sitert på her i Aftenposten.

Tankene er ikke originale. Ikke advarslene som ligger i dem heller. Det nye er at de kommer innenfra. Fra de entusiastiske pionerene som skulle erobre verden. Og som lyktes med det, men likevel valgte å hoppe av. For nå ser disse trollmannens læregutter med forferdelse på hva de har skapt.

Det er ellers ikke vanskelig å mobilisere begeistring over de fantastiske mulighetene de sosiale mediene har gitt oss. De er jo en del av en altomfattende kommunikasjonsrevolusjon som i ekspressfart forandrer verden.

Snudd på hodet

Aldri tidligere har noe enkeltfenomen hatt så gjennomgripende betydning for oss, både som enkeltmennesker og samfunn. Det forandrer hele vår måte å arbeide og drive forretninger på.

Privatlivene våre er forlengst snudd på hodet. Det meste rundt oss er i endring, og nå begynner vi å se de store politiske ringvirkningene av en digital revolusjon som går i lynfart.

Derfor er det nesten latterlig å tenke på at 3. desember var det bare 25 år siden det første gang ble sendt en sms.

«Merry Christmas», var teksten som ble «startskuddet på en hypersosial virkelighet...i et uendelig kommunikasjonsunivers tilgjengelig 24/7», for å låne formuleringene til seniorforsker Petter Bae ved SINTEF.

Men først nå vokser det frem en aktiv debatt om en stadig mer manipulerende teknologi og en voldsom maktkonsentrasjon hos amerikanske vinnerselskap som Facebook og Google.

Selskaper som med sin lukkethet, skattefobi og maktkonsentrasjon er i ferd med å etablere monopolposisjoner som fjerner reell konkurranse og er rigget for maktmisbruk.

Er sannheten død?

Advarslene er mer enn tydelige:

Chamath Palihapitiya viser til hvordan sosiale medier hjalp russiske interesser med å manipulere USA-valget, og hvordan falske rykter spredt via Whatsapp i mai førte til flere drap i India.

Og det stopper ikke der: Også britenes Brexit og det første catalanske valget skal være utsatt for manipulasjon. Vi har så langt ikke sett udiskutabel dokumentasjon på dette, men vi vet at sannsynligheten for det er større enn vi liker å tenke på. Vi vet også at sosiale medier er som skreddersydd for systematisk misbruk.

Nettstedet Buzzfeeds gjennomgang viser at de 20 største falske nyhetene fra fjorårets amerikanske presidentvalgkamp ble mer delt, likt og kommentert enn de 20 ekte som befant seg på den samme lesertoppen.

«Er sannheten død?» spurte magasinet Time over en hel førsteside - med knallrøde bokstaver på en svart bunn.

Svaret er ikke gitt. Dessverre.

Oppløst dagsorden

Eksemplene står i kø på at fakta ikke er så viktige som før. Arven etter opplysningstiden er ikke lenger et udiskutabelt ideal. Det er ofte ikke så nøye med om noe er rett, galt eller kanskje midt i mellom.

Stadig oftere er det snarere slik at mange holder seg med sin selverklærte virkelighetsoppfatning - likegyldig om den stemmer med verifiserbare fakta eller ikke. Nå er det ikke lenger bare meningene som er frie, også «fakta» er det. Vi opplever at store og små konspirasjonsteorier spres ukorrigert med uhyggelig kraft - og blir trodd.

I et slikt samfunnsklima er det helt naturlig at Språkrådets norske nyord for 2017 ble begrepet «falske nyheter». Ikke fordi ordet er helt nytt, men fordi bruken av det har eksplodert det siste året.

Skillet mellom ekte og falske nyheter viskes ut. Såkalte alternative fakta erstatter søken etter sannhet. Og samfunnets felles dagsorden fragmenteres, ja, oppløses.

• Facebook og Google ble oppfordret til åpenhet om falske nyheter: Forslaget ble nedstemt av Oljefondets forvaltere.

Sinte vinnere

Vinnerne i samfunnsdebatten blir ofte dyrkerne av sinne, indignasjon og konflikt. Taperne i en Facebook-verden der det meste måles i «lik og del», er det faktabaserte nøkterne og lavmælt analyserende.

For Facebooks algoritmer premierer poster som får folk til å reagere gjennom å smile, rase, gråte og dele. Det er et system som ikke bare appellerer til følelsene, men som også er en oppskrift på politisk manipulasjon.

Slikt har selvsagt en enorm smitteeffekt også på den øvrige samfunnsdebatten. Vi lever i de spissede formuleringenes tid der det sterke angrep og entusiastiske forsvar dyrkes - også i de etablerte mediene og det politiske ordskiftet. Kommentarfeltenes brutale utskjellinger er bare den spissformulerte toppen på en langt alvorligere utvikling av måten vi kommuniserer på.

Dette er en oppskrift på et demokrati som over tid forvitrer.

Nå fremstår slikt selvsagt lett som sutring over tapet av en «verden av i går», for å låne Stefan Zweigs legendariske boktittel. Gjerne det, men det er farlig naivt ikke å se hva denne utviklingen gjør med det fellesskap vi hyller som velfungerende demokratiske samfunn.

Dagens apokalypse

Den norske offentligheten er mindre polarisert enn de fleste andre land opplever. Men mye tyder på at også dette står for fall. Det vil ikke skje fra ett år til et annet, men i løpet av et par korte tiår vil også Norge miste noe av det som har gjort oss til et av verdens beste samfunn.

For samtaleklimaet forandrer selvsagt selve samfunnet der samtalen finner sted. Og også vi er en del av de store forandringene som nå - på godt og ondt - skaper en ny verden.

For knapt ett år siden tronet George Orwells dystre fremtidsvisjon «1984» på amerikanske bestselgerlister. Det var et signal om stemningen etter valget av Donald Trump.

«Her er dagens apokalypse: Liberalt demokrati er i ferd med å dø», skrev Civita-rådgiver Bård Larsen nylig i en VG-kronikk. Men det er ikke gitt at det går nedom om hjem, legger han trøstende til, det gjelder bare å slutte opp om de kjedelige og moderate.

Motkrefter og skyldfølelse

Rådet er slett ikke dumt, men det må nok mer til. Som når EUs konkurransesjef, danske Margrethe Vestager, med sin dype forståelse for teknologi som et demokratisk problem har ilagt selskaper som Apple, Google og Facebook store beløp i bøter og skattekrav.

Det er en kombinasjon av hensynet til forbrukerne og en bekymring for demokratiet som ligger bak Vestagers fremtidsrettede aksjonisme. Hun ser at kontrollen over store datamengder kan brukes til å stenge rivaler ute. Og til å styre oss alle når motkreftene stadig blir svakere.

Facebook-pioneren Chamath Palihapitiya sier han sliter med enorm skyldfølelse for det han har vært med på å bygge opp. For i et langt perspektiv er det et velfungerende monster som er sluppet løs på oss alle. Slikt lar seg ikke «avoppfinne».

Det er heller intet enkeltgrep som kan stoppe teknologikjempenes jerngrep om våre sinn og våre samfunn.

Men det finnes heldigvis motkrefter å mobilisere. Men da må vi også være oss bevisst hva vi står overfor - en trojansk hest innenfor murene som har vernet vår demokratiske landsby.