Kommentar

Sensurerer Aftenposten?

  • Erik Tornes
    Erik Tornes
    Debattredaktør
Henrik Arnstad ble nektet å sammenligne Siv Jensen med Adfolf Hitler. Er det sensur?

Er det sensur når vi nekter å trykke en sammenligning av Siv Jensen og Adolf Hitler?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Denne teksten er en del av Civitas essay-samling om ansvar. Hvilket ansvar har mediene for samfunnsdebatten? Teksten «Medienes ansvar, sett fra en debattredaksjon» ble hovedsaklig skrevet sommeren 2013. Et debattmøte arrangeres om dette temaet tirsdag 14. januar.


Som debattleder i Aftenposten består mesteparten av min arbeidsdag av valg. Mellom hvilke innlegg vi skal publisere og hvilke debattanter vi må ønske velkommen tilbake ved senere anledninger. Mellom hvilke påstander vi skal sette på trykk og hvilke vi bør be skribentene endre eller fjerne.

Disse, og mange andre vurderinger, gjøres ofte i samspill med de øvrige i debattredaksjonen, andre Aftenposten-redaksjoner eller etikkredaktøren. Og svært ofte etter diskusjoner med debattredaktøren, politisk redaktør og/eller sjefredaktør. Som leseren forstår: Det kan være mange som er involvert før en tekst blir publisert i Aftenpostens papiravis eller på Aftenposten.no.

I dette essayet skal jeg skrive om eksempler på ulike former for ansvar vi i debattredaksjonen har måttet ta — eller har valgt å ta. Noen saker er små, noen er store, og viktigst: Det eksisterer få fasitsvar på problemstillingene jeg vil dele med dere. Målet med dette essayet er mer å fortelle om hvordan vi tenker, hvordan vi vurderer, enn å forsøke å overbevise om at vi alltid lander på riktig konklusjon. For slik er det nok dessverre ikke.

En sensurert svenske?

Tirsdag 21. mai 2013 trykket vi kronikken Fascismen har aldri stått sterkere, skrevet av den svenske forfatteren og journalisten Henrik Arnstad. I løpet av denne våren hadde det vært en del debatt rundt Arnstads påstander om Frp som del av en fascistisk dreining i Europa. Debatten gikk først og fremst i Morgenbladet, men Aftenposten-spaltistene Bjørn Stærk og Thorgeir Kolshus hadde begge vært innom hvordan svensker beskriver norsk politikk.

Derfor inviterte vi Arnstad til å skrive en kronikk om fascisme i Norden, slik at våre lesere kunne få et innblikk i hvordan Arnstad selv argumenterer, hvordan han bruker begrepet fascisme. Både internt i redaksjonen og fra folk utenfor Aftenposten var det noe motstand mot å trykke Arnstads tekst på kronikkplass. Det er vår mest prominente plass, og argumentene som kommer på trykk der kan med det få ekstra tyngde. Dette gjelder både for gode og dårlige argumenter.

Samtidig mener vi det er interessant å løfte frem argumenter som finnes der ute og som er helt sentrale i pågående debatter. Ved å trykke Arnstads argumenter kan leserne selv ta stilling til dem. Dessuten blir debattene som regel bedre når premissleverandørene selv deltar, og i dette ordskiftet var Henrik Arnstad sentral.

Arnstad fikk kritikk fra mange hold etter at kronikken «Fascismen har aldri ståtte sterkere» hadde vært på trykk. Kritikk kom også fra den britiske professoren Roger Griffin, som Arnstad tidligere hadde gitt inntrykk av delte hans synspunkter om Fremskrittspartiet.

Det er ofte vanskelig å si helt konkret hva som kommer ut av de forskjellige debattene, men i dette tilfellet fikk leserne i alle fall svar på nøyaktig hva Arnstad mener er «det fascistiske elementet hos Fremskrittspartiet». Dessuten ble det avklart at nestoren Griffin ikke går god for Arnstads syn.

En regel er at vi ikke forteller om diskusjonene vi eventuelt måtte ha med våre debattanter og skribenter. Det er det som publiseres som er interessant, tidligere versjoner er upublisert materiale og er således ikke relevant. I dette tilfellet kan vi likevel gjøre et unntak, fordi Arnstad selv, etter at vi hadde trykket hans kronikk, tipset Gøteborgs-Posten om at vi hadde sensurert ham. Kritikken er, som jeg skal komme tilbake til, urimelig, men i en artikkel som denne er det interessant å diskutere Arnstads argumenter. De sier noe om hvilket ansvar vi har for å trykke debattantenes meninger.

I sin opprinnelige tekst skrev Arnstad:

Det fascistiske elementet hos Fremskrittspartiet manifesterte seg eksempelvis i mars 2009, da partileder Siv Jensen erklærte at kampen mot «radikal islam» var «vår tids viktigste kamp» og sammenlignet islam med nazisme. Hun mente den norske nasjonen var utsatt for «snikislamisering», det vil si at muslimer i hemmelighet konspirerte – slik Hitler betraktet de tyske jødene – for å ødelegge Norge. Den fascistiske gjenfødelsen kommer til uttrykk i de «12 punktene som partiet mener er eksempler på islamisering av Norge». Dermed ikke sagt at Frp har tatt skrittet over til fascismen, men den fascistoide påvirkningen er overtydelig. Spesielt i en nordisk fascistisk kontekst blant Sverigedemokrater, Dansk Folkeparti og Sannfinnene.

Det spesielle med Frp er dels deres enorme fremgang, dels det fascistiske massemordet utført av det tidligere Frp-medlemmet Anders Behring Breivik.

Det spesielle med Frp er deres enorme fremgang, skrev Henrik Arnstad i sin kronikk. Sammenligningen mellom Siv Jensen og Adolf Hitler ble redigert bort. Eller ble den sensurert?

Vi meldte tilbake til Arnstad at vi ikke ville trykke sammenligningen mellom Siv Jensen og Adolf Hitler. Uttrykket «den fasciste gjenfødelsen» ble han også bedt om å skrive om. Og endelig kommenterte vi til Arnstad at en eventuell kobling mellom Anders Behring Breivik og Frp måtte begrunnes svært grundig eller kuttes fra teksten. Det er tross alt en svært alvorlig anklage å trekke en forbindelseslinje mellom Behring Breivik og Frp, spesielt med tanke på at Behring Breivik meldte seg ut av Frp fordi han mente partiet ikke gikk langt nok i sin innvandringspolitikk.

Er dette sensur? Debattsidene skal jo være lesernes meninger, så bør de ikke kunne få lov til å skrive hva de vil?

Til Gøteborgs-Posten uttalte Arnstad: «Plötsligt fick jag inte ens nämna hans (Behring Breiviks, min anm) namn i texten. Det var som med Lord Voldemart i Harry Potter-böckerna.»

På dette punktet snakker Arnstad usant – vi nektet ham selvsagt ikke på noen måte å nevne Behring Breiviks navn. Men vi ba om at eventuelle koblinger til Frp måtte begrunnes skikkelig.

Er dette sensur? Debattsidene skal jo være lesernes meninger, så bør de ikke kunne få lov til å skrive hva de vil?

Nei, det finnes grenser. Aftenposten er – som andre aviser — en redigert avis, både på papir og nett. I bunnen for våre vurderinger ligger jussen og det etiske regelverket som er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. På toppen av dette ligger det et skjønn som utøves redaksjonelt. Aftenposten vurderer altså på selvstendig grunnlag hva vi ønsker å trykke, det er ikke nødvendigvis nok at tekstene er innenfor de juridiske og etiske grensene.

Det kan dreie seg om hva slags språkbruk vi aksepterer, men det kan også, som i Arnstads tilfelle, handle om hva slags påstander vi ønsker å sette på trykk. I dette konkrete tilfellet mente vi at angrepet på Frp i sum var så usaklig og alvorlig at vi ikke ville trykke det. Behring Breiviks forbindelse til Frp er da heller ikke ukjent – mediene dekket dette bredt i tiden etter 22. juli.

Dette er samme vurdering som vi burde gjort i en kronikk Lily Bandehy skrev i november 2012. I et avsnitt ble det fremstilt som om Thomas Hylland Eriksens ord var utløsende faktor for Anders Behring Breiviks handlinger 22. juli 2011:

Bandehy skrev i kronikken «Våre antirasistiske helter»:

«Men hvem skapte størst rasistisk reaksjon? Det er Thomas Hylland Eriksen: Han skrev om å dekonstruere demokratiet, noe som fikk dråpen til å flyte over hos massemorderen Anders Behring Breivik. Thomas Hylland Eriksen ble ikke bebreidet for noe, men vi innvandrere og samfunnet betaler prisen for en uttalelse som Thomas Hylland Eriksen var stolt av».

Vi beklaget umiddelbart at denne formuleringen var kommet på trykk, og på Aftenposten.no ble kronikken endret. Hylland Eriksen bragte i etterkant kronikken inn for Pressens Faglige Utvalg, som konkluderte med at Aftenposten ikke hadde brutt god presseskikk. Men «frifinnelsen» i PFU betyr ikke at alt er såre vel. Dette er et eksempel på at det ikke er nok at teksten er juridisk og presseetisk ok. Det juridiske og presseetiske er minstekrav.

Den vanligste formen for redigering av debattinnlegg og kronikker skjer – heldigvis - godt innenfor de juridiske og presseetiske rammene. Noen skribenter trenger lite eller ingen assistanse, mens andre tekster må jobbes mer med.

For noen kan det være det rent språklige; de har et interessant budskap, men teksten er skrevet på en slik måte at det er stor sannsynlighet for at leseren ikke får det med seg. I slike tilfeller kan vi be skribenten om selv å endre deler av teksten, eller vi kan sende et forslag som vi i debattredaksjonen har laget. Når det haster med å få innlegg på trykk, velger vi ofte å foreslå endringer. Da slipper vi frem-og-tilbake-runder som av og til gjør at vi ikke rekker deadline – og innlegget må enten utsettes eller avvises.

Vi får også innlegg som fremstår som langt mindre aktuelle og interessante enn de er. Nye argumenter og konklusjoner gjemmes bort i teksten eller presenteres helt til slutt, som oftest for at skribentene først skal legge frem for- og imot-argumenter. De viktigste poengene må løftes opp og frem – man har ingen garanti for at leserne leser hele teksten. Noen leser bare tittel og ingress.

Andre igjen må vi be om å kutte ut noen mindre viktige poenger fordi disse skygger for det aller viktigste poenget. I slike tilfeller ber vi gjerne debattantene om å bruke mer plass på hovedpoenget, så får han eller hun heller komme tilbake til de øvrige argumentene ved senere anledninger.

Noen debattanter forsøker bevisst å avspore pågående debatter. Det kan være fordi de ikke ønsker å besvare det de er utfordret på, eller det kan være at de mener at det er andre momenter som er viktigere. Hvis vi opplever avsporingsforsøket som lite konstruktivt, ber vi debattantene om å svare på det de er spurt om. I andre tilfeller kan det hende at det som først var en avsporing viser seg å lede til en viktig debatt.

Personangrep redigerer vi også bort. Det er saken og argumentene som bør debatteres. Derfor vil du svært sjelden se navn i titlene på Aftenpostens debattsider. Det er et helt bevisst grep for å forsøke å styre debatten bort fra mannen og mot ballen.

Ekstreme ytringer

Fredag 14. juni gjorde Peder Nøstvold Jensen, også kjent som Fjordman, det kjent at han har fått 75.000 kroner i støtte av Fritt Ord for å skrive bok om Anders Behring Breivik. Boken, med den planlagte tittelen Witness to Madness skal etter planen foreligge innen utgangen av 2013. Boken utgis trolig på engelsk på et amerikansk forlag, ettersom de norske forlagene Nøstvold Jensen har kontaktet har sagt nei til å utgi boken.

Simen Sætre skrev bok om Peder Nøstvold Jensen. Nå vil Nøstvold Jensen selv skrive. I hvor stor grad bør han slippe til avisenes debattspalter?

Diskusjonen som fulgte er ikke helt relevant for hvordan vi i Aftenpostens debattredaksjon vurderer, men samtidig er det mange nok likheter til at jeg synes det er interessant å belyse hvordan vi vurderer i lignende tilfeller.Den viktigste forskjellen: Den private stiftelsen Fritt Ord er ikke en avis/nettavis, og den trenger derfor ikke forholde seg til Vær Varsom-plakaten. I vedtektene står det blant annet:

«Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.» Videre: «Fritt Ords bidrag skal være utdelingen av Fritt Ords Pris og Fritt Ords Honnør,og direkte støtte til særskilte prosjekter – etter søknad eller av eget tiltak.»

Nøstvold Jensen fikk altså 75000 kroner til et konkret bokprosjekt, han fikk ikke noen pris som belønning for sin deltagelse i samfunnsdebatten, slik enkelte syntes å ha trodd.

Fritt Ord har heller ikke noe redaktøransvar for det som utgis med stiftelsens økonomiske støtte.

Jeg kunne her stilt spørsmålet: Hvordan vurderer vi tekster fra ekstremister som Peder Nøstvold Jensen? Men spørsmålet blir for smalt

Jeg kunne her stilt spørsmålet: Hvordan vurderer vi tekster fra ekstremister som Peder Nøstvold Jensen? Men spørsmålet blir for smalt: Noen av de som kritiserte Fritt Ords støtte i sterkest ordelag mener nemlig at teksten ikke bør vurderes i det hele tatt – fordi den er skrevet av Nøstvold Jensen. Da Fritt Ord bestemte seg for å støtte Nøstvold Jensens prosjekt, hadde de ifølge styreleder Georg Fredrik Rieber-Mohn «lest viktige kapitler». Kritikerne, som VGs Anders Giæver, SVs Snorre Valen og Aps Håkon Haugli, hadde ikke lest noe.

Spørsmålet må derfor være: Hvordan vurderer vi hva vi skal trykke/ikke trykke?

Det første svaret er at vi må vurdere hver enkelt tekst, slik som også Fritt Ord vurderer hver enkelt søknad om prosjektstøtte. Vi lar ikke være å åpne et brev fordi det er sendt fra debattant A, vi sletter ikke en epost uten å ha lest fordi det er sendt fra debattant B. Det eksisterer ingen svarteliste i debattredaksjonen. Teksten kan selvsagt ikke leses isolert; den må vurderes opp mot hva skribenten tidligere har skrevet og hva nytt som tilføres debatten. Men ingen er diskvalifisert på bakgrunn av hva de tidligere har skrevet.

At klimaskeptikerne skal få slippe til, vil de fleste være enige om. Men hvor mye taletid skal de få? Hvor mye spalteplass?

Så vurderer vi også balansen i de ulike debattene – og dette er en svært krevende øvelse. Klimadebatten trekkes ofte frem som eksempel på hvordan det kan være feil å ha som mål at to motparter skal slippe til i like stor grad. Skal de som opererer på særdeles tvilsomt faktagrunnlag likestilles med verdens klimaforskere? Det skal de trolig ikke, men det finnes ingen fasit på hva som er den rette fordelingen.I et innlegg i Aftenposten 20. juni kritiserte Pål Prestrud ved Cicero, senter for klimaforskning, NRK for å ha sluppet til klimaskeptikerne i for stor grad. At klimaskeptikerne skal få slippe til, vil de fleste være enige om. Men hvor mye taletid skal de få? Hvor mye spalteplass?

I tilfellet med Nøstvold Jensens bokprosjeket peker også Fritt Ords styreleder Rieber-Mohn på behovet for en slags balanse når han forklarer hvorfor Fritt Ord velger å bevilge 75000 kroner til boken.

«Jensen er i den situasjonen at han er assosiert tett med de mest grufulle gjerningene som er utført i fredstid i Norge. Han er i mange sammenhenger blitt linket så tett opp til ugjerningene at han nesten er betraktet som medvirker. Dette har han et utvilsomt behov for å forsvare seg mot. Dette prosjektet er et forsøk på et helhetlig forsvarsskrift i bokform.»

Dette er samme tenkning som vi i debattredaksjonen har: En person har rett til å forsvare seg mot kritikk som er fremkommet i våre spalter. De som skriver i jobbsammenheng honoreres ikke, mens frie stemmer – de som lever av å skrive – honoreres. Honoraret avhenger ikke av om det du skriver stemmer overens med det Aftenposten mener på lederplass, ei heller av om du er enig eller uenig med det Aftenpostens egne kommentatorer måtte mene.

Hver dag takker vi nei til kanskje så mange som 90 innlegg og kronikker. Bare 10-15 prosent av det vi mottar har vi mulighet til å publisere i papiravisen eller på Aftenposten.no. Flere av dem vi takker nei til reagerer med å beskylde oss for sensur og for at vi undergraver ytringsfriheten. Det er til å forstå, selv om kritikken etter min mening faller på sin egen urimelighet. Vi er en redigert avis; vi verken ønsker eller har plass til å publisere alt vi får. Hvis vi publiserte alt, ville det viktigste kunne forsvinne i støyen fra det mindre viktige. Det ønsker vi ikke.

Og selv om det fra tid til annen kunne være en fristende tanke: Aftenposten har ikke monopol på debattstoff. Får skribentene nei i den ene avisen, så kan de tilby sin tekst til en annen avis, tidsskrift eller nettpublikasjon.

Som en av landets ledende debattarenaer har vi et ansvar for å slippe til stemmer som kanskje ikke vil nå frem hvis ikke nettopp vi trykker deres tekst.

Men som en av landets ledende debattarenaer har vi et ansvar for å slippe til stemmer som kanskje ikke vil nå frem hvis ikke nettopp vi trykker deres tekst. Det kan være motstanderen av den likestilte ekteskapsloven som opplever at han blir stemplet som mørkemann, det kan være alenemoren med et sykt barn som stanger hodet i veggen i de altfor mange møtene med NAV eller det kan være andre som har synspunkter som sjelden eller aldri høres i den offentlige debatten. Rent teknisk kunne vi selvsagt svare dem at dette er synspunkter de kan skrive på sin egen blogg. Men er det ytringsfrihet i praksis? Nei, derfor har vi et ansvar for å inkludere flest mulig i den offentlige debatten – der det er lesere, lyttere og seere, der ord møter ord.

Noen av de samme argumentene har vi sett fra Fritt Ords kritikere: Nøstvold Jensen har ytringsfrihet fordi han skriver mye på nettet. Hvem som helst kan klikke seg inn for å lese hva han mener. Dette stemmer, hvis man legger lista lavt. Jeg mener at et fritt og godt ordskift fordrer noe mer. Nøstvold Jensens juridiske rett til å ytre seg er prinsipielt sett meget viktig, men et godt ordskifte avhenger også av at noen tar ansvar for at ulike synspunkter faktisk blir debattert. Det var «mer åpenhet» vi ville ha etter 22. juli. Mange både på høyre— og venstresiden tok til orde for å gi hardere motstand offentlig mot farlige tanker. Man ønsket de ekstreme ytringene ut av ekkokammerne. Må vi ikke nettopp da tåle å lese ubehagelige argumenter i den offentlige debatten? Eller er det sånn at noen personer, noen temaer aldri skal ha innpass på de viktigste debattarenaene?

De som hater nettdebatten

Spesielt i tiden etter 22. juli 2011 har det vært mye debatt rundt nettdebattene. Det er bra og nødvendig.

Mange av nettdebattene er gode, men det er helt naturlig at fokus først og fremst har vært på det som ikke har vært bra. Slik som det forfatter Torgrim Eggen i oktober 2011 skrev om i sin VG-kronikk Menn som hater kvinner. Eggen tok kontakt med fem norske kvinner – fire av dem hadde vært utsatt for trusler og sjikane på nett.

SVT gikk langt bredere og dypere inn i problematikken i forbindelse med TV-dokumentaren Män som näthatar kvinnor. Journalister, forfattere, bloggere og debattanter leste foran kamera opp sjokkerende meldinger som de hadde mottatt via sms, epost, på Facebook eller i kommentarfelt. Som disse: «Äckel, ta självmord». «Snälla skjut dig själv». «Käften, jag hoppas du blir våldtagen».

Det er så man knapt kan tro at det er mulig å ytre seg på en slik måte. Men det skjer altså, selv om det heldigvis er sjelden å se slike formuleringer i våre nettdebatter. Så hvordan tar vi i Aftenposten ansvar for nettdebattene våre?

  • Bedre moderering. De siste årene har vi, som mange andre norske medier, benyttet oss av det svenske selskapet Interaktiv Säkerhet. Minst én gang i timen – gjennom hele døgnet - leser deres moderatorer gjennom absolutt alle nye leserkommentarer. Innlegg som anmeldes leses raskere. I tillegg leser vi i debattredaksjonen mye, og det er da spesielt de antatt vanskelige debattene vi følger tett. Men det er klart: Det at alle leserkommentarer leses, er ingen garanti mot feilvurderinger. Av og til slettes innlegg som ikke burde vært slettet – og motsatt. Alt i alt mener vi likevel at modereringen er mye bedre nå enn den var for fire-fem år siden. Noen få debatter er så vanskelige at vi likevel velger å stenge dem over natten, i den perioden vi i debattredaksjonen ikke kan følge diskusjonene tett. Dette var tilfellet blant annet i forlengelsen av Hege Storhaugs nettkronikk «Hvorfor forteller ikke mediene hva en ikke-vestlig innvandrer koster?», som vi publiserte i pinsehelgen. Totalt kom det inn mer enn 2000 kommentarer til denne teksten, og vi så etter få timer at for mange av innleggene var i strid med reglene. Derfor stengte vi debatten på kvelden og natten, og åpnet den igjen da vi var bedre bemannet mandag morgen. Noen av debattantene kritiserer oss for dette, noe som er forståelig: Har man en forventning om at man skal kunne debattere en nettkronikk, blir man skuffet når debatten stenges. Men viktigere enn dette var å sikre at debattene ikke utarter seg. Dette kan være av interesse for debattantene. Senere i uken valgte vi – av samme grunn – i noen tilfeller ikke å åpne for leserkommentarer i innvandrerregnskapdebatten. I stedet skrev vi en tekst der vi inviterte debattantene til å sende sine innlegg til debatt@aftenposten.no, og et par dager senere publiserte vi de mest interessante tekstene på Aftenposten.no.
  • Inviterer skribentene og journalistene til å delta i egne debatter. Debattene blir som regel veldig mye bedre hvis den som har skrevet kronikken deltar i sin egen nettdebatt. Avsporingene blir færre, skribenten har mulighet til å hente frem poenger det kanskje ikke ble plass til i kronikken og debattantene kan gå rett til kilden dersom det er argumenter de mener ikke holder vann. Journalister bør ikke mene noe om sakene de skriver, men det er likevel svært nyttig at de er til stede i kommentarfeltene. Det kan være for å oppklare misforståelser, vise til kilder eller kanskje hente nye tips. Generelt er vi ennå ikke så gode på dette som vi skulle ønske at vi var, men vi ser at det fungerer når for eksempel kommentatorene våre deltar i sine egne debatter – noe de gjør stadig oftere. Konkurransen er knallhard, mange av debattene går heller på Facebook og/eller på Twitter enn i kommentarfeltene. Men det trenger ikke være et enten-eller. Det er vår jobb å lage broer både til Twitter, Facebook og alle andre steder leserne ønsker å debattere våre saker, og forhåpentlig klarer vi å samkjøre debattene på en god og brukervennlig måte.
  • Begrenser antall debatter. Hvis du klikker deg inn på Aftenposten.no, vil du raskt finne ut at ikke alle artikler er åpne for leserkommentarer. Hvorfor? Viktigst: Ikke alle saker egner seg for debatt. Det kan være bilulykker, krimsaker eller andre artikler hvor leserkommentarer ikke vil tilføre noe som helst. Snarere tvert imot: I mange tilfeller vil det kunne være svært problematisk å åpne for debatt på slike saker. Skadede personer kan identifiseres, påstander om skyld kan fremmes og så videre. Dessuten: Hvis alle artikler var åpne for leserkommentarer, ville tilstrømmingen bli så stor at det i praksis ville være umulig å vurdere hvert enkelt innlegg godt nok. Resultatet ville blitt flere overtramp.
  • Ved å stenge debattforumet vårt. Frem til 22. juli kunne leserne starte egne debatter i Debattcentralen, helt uavhengig av Aftenpostens journalistikk. I forumet hadde vi ikke kapasitet til å lese alle nye innlegg – det var snakk om flere tusen nye pr. dag. I praksis foregikk kontrollen ved at noen av de vanskeligste debattene ble fulgt ganske tett, mens andre debatter ble sjekket langt sjeldnere. Alle innlegg som ble ’anmeldt’ av debattantene ble lest umiddelbart.
    Det ble etter hvert klart for oss at kvaliteten på debatten jevnt over ikke var god nok. Dessuten var den tekniske løsningen gammel og lite brukervennlig, slik at systemet uansett måtte byttes. Å lage et nytt forum ville være dyrt, og når vi så at de sosiale mediene på mange måter hadde utkonkurrert de tradisjonelle forumene, var det få argumenter som pekte i retning av å lansere en ny Debattcentralen.

Vi hadde derfor sommeren 2011 allerede bestemt oss for å avvikle Debattcentralen, men hendelsene 22. juli førte til at forumet ble stengt noe tidligere enn vi hadde planlagt. På kvelden 22. juli var det så mange rykter at det ikke var noe annet alternativ enn å stenge Debattcentralen – Aftenposten kunne ikke bidra til å publisere rykter og mistanker. Minuset ved å stenge forumet, er at debattantene ikke lenger kan opprette egne debatter hos Aftenposten. Nå er det bare på utvalgte redaksjonelle artikler leserne kan diskutere. Men det var en kostnad vi var beredt til å betale. Det er viktigere for oss at vi har gode debatter enn at vi har mange.

Bør vi lese før publisering?

Debatten om nettdebatten handler etter min mening altfor ofte om forhåndsmoderering. Men altså: Bør innleggene leses gjennom og godkjennes av redaksjonen før de publiseres? Ingeborg Senneset, skribent og sykepleier, skrev en interessant kronikk om dette i Dagbladet 29. mai. «Når skal redaksjonene rette ryggen, ta ansvar for etikk og kvalitet, slutte å plukke opp etterlatenheter, og heller stille krav ved inngangen? Endringen fra ettermoderering til forhåndsmoderering burde skjedd for lenge siden», skrev hun.

Senneset og andre som ønsker forhåndsmoderering har mange gode argumenter, og dette er det beste: Det vil utvilsomt bli færre overtramp hvis innleggene må godkjennes før de publiseres.

afp000651906-2tsVqXU8WY.jpg

På den annen side: Det er, i alle fall i Aftenpostens debatter, ganske få som bryter reglene. Truslene og injuriene er svært, svært sjeldne. Et annet poeng er at debattene vil bli uforutsigbare hvis debattantene ikke vet når innlegget deres publiseres. Kommer det om 30 sekunder? Om en halvtime? Eller mer? Risikoen for at debattantene da heller går til Facebook eller Twitter er stor. Forutsigbarhet er viktig for å få gode debatter, også på nett.Det er blitt unaturlig for moderne nettbrukere å vente på publisering av egne ytringer, det er en gammelmodig form som er erstattet av utallige muligheter for sanntidssamtale overalt på internett.

Bare i ukene rett etter 22. juli har vi forhåndsmoderert debattene våre. Det var en ekstraordinær situasjon som krevde ekstraordinære grep.

Bare i ukene rett etter 22. juli har vi forhåndsmoderert debattene våre. Det var en ekstraordinær situasjon som krevde ekstraordinære grep. Men til vanlig ser vi ikke et stort behov for at Aftenpostens nettdebatter skal være forhåndsmoderert. Andre medier kan selvsagt vurdere situasjonen annerledes.

Når jeg skriver at forhåndsmoderering for ofte er tema, er det fordi andre grep etter min erfaring er mer avgjørende for om debattene blir gode. Først og fremst handler det om bred deltagelse. At journalister, eksperter og kronikører deltar sammen med lesere. Og deretter: tydelige rammer: Hva er tillatt og hva er ikke tillatt på denne debattarenaen? Hva blir slettet? Dette forutsetter at moderatorene opptrer så likt som mulig, og at vi forteller debattantene hvordan vi vurderer. Vi har selvsagt ikke anledning til å gå inn i hver enkelts innlegg, men prinsippene må vi være åpne om.

Delta eller dø

«Del eller dø» er tittelen på en sak Morgenbladet-journalisten Bjarne Riiser Gundersen skrev i juni 2013. I artikkelen kritiseres avisene – og spesielt debattredaksjonene – for å prioritere saker og innlegg man har grunn til å tro vil bli delt av mange på Facebook og Twitter.

Velger vi det overfladiske, det unyanserte, det personlige og det sensasjonelle i jakten på klikk og likes?

La meg starte med å si: Ja, det er viktig med klikk – i betydning «lesning». Det er viktig at journalistikk og leserinnlegg leses. Hvordan skal tekstene ellers ha betydning?

Men dette betyr ikke at alle saker skal være klikkvinnere. Klikk har heller ingen verdi i seg selv — det var et tilbakelagt stadium for nettavisene allerede tidlig på 2000-tallet.

Trude Trønnes-Christensen er en av dem som har skrevet gode personlige tekster om temaer som opptar mange. Trønnes-Christensens bror har Downs, og hun har deltatt i abort-debatten.

Vi må heller se på hvorfor saker blir klikket på og lest. De personlige historiene er en del av virkeligheten, selv om de ikke er hele virkeligheten. Ofte er de langt mer konkrete beskrivelser av vanskelige temaer enn det forskere og professorer kan og vil si noe om. For å få belyst et sakskompleks på en best mulig måte trenger vi både analyser og erfaringer, både den upersonlige distansen og den nære fortellingen.Når vi får inn kronikker eller debattinnlegg som i sin personlige form kan tilføre viktige debatter nye perspektiver, er vi derfor interessert. Det kan være en lærer som bringer ny kunnskap inn i skoledebatten eller moren til en gutt med Downs syndrom som vil delta i ultralyddebatten. Erfaringen har vist oss at denne type kronikker blir mye lest og delt. Dette er ikke et argument mot å trykke dem, slik man kanskje kan lese mellom linjene at Riiser Gundersen skulle kunne ønske.

Tidligere var kronikkplassen kanskje forbeholdt professorene, men slik er det ikke lenger. Heldigvis.

Riiser Gundersens kritikk kan snus rundt: Hvorfor er ikke akademikere mer interessert i å delta i den offentlige debatten, av å bli lest, diskutert, likt og delt? De siste to årene har det riktignok vært en positiv utvikling – stadig flere takker for eksempel ja til å bli publisert på Aftenposten.no. Men enda flere bør komme etter og bidra til gode debatter også på nett.

Hjertelig velkommen tilbake!

Vi får ganske ofte kritikk for hvem som slipper til på debattsidene. Kritikken er berettiget: Det er for mange menn, for mange professorer, statsråder eller direktører, for mange som bor i Oslo, for mange som er i 50-60-årene, for mange gjengangere. Til sammen gjør dette debattene mindre spennende, relevante og uforutsigbare enn vi ønsker.

Samtidig er det gode grunner til at det blir som det blir. Mye av det som publiseres i Aftenposten – både journalistikken og meningsstoffet — er kritikk som retter seg mot de som sitter med ansvar. De har åpenbart en rett til å få svare. Og de som sitter med ansvar er ofte menn rundt 50 som bor i Oslo-området.

Dette fritar ikke oss fra ansvaret for å få en bedre balanse i debattene våre. Vi har for eksempel som mål at 40 prosent av innleggene skal være skrevet av kvinner, og det er vårt ansvar å invitere kvinner til å skrive. Uten invitasjoner når vi ikke målet om 40 prosent.

For å få plass til den ene må vi si nei til andre. Og svært ofte er det aktuelle innlegg fra gode skribenter om viktige temaer vi må la gå. Da er det ikke alltid med lett hjerte vi takker nei

Vi har også et ansvar for å slippe til den vanlige mann og kvinne, de uten tittel som kanskje ikke har andre talerstoler enn avisenes debattsider. Hvem skal slippe dem til hvis ikke vi gjør det?

I teorien høres dette greit ut, men i praksis fører det til vanskelige prioriteringer. For å få plass til den ene må vi si nei til andre. Og svært ofte er det aktuelle innlegg fra gode skribenter om viktige temaer vi må la gå. Da er det ikke alltid med lett hjerte vi takker nei (og ønsker hjertelig velkommen tilbake!).

I skrivende stund dumper det inn en mail fra en aktiv debattant som ofte er på trykk i landets største aviser. Han har fått et nei takk – nettopp fordi vi av og til må prioritere andre stemmer, de som ofte forblir uhørt.

Han skriver: Jeg «sitter her og er lettere sjokkskadet. Fastholder at denne saken er vesentlig, den har nyhetsverdi, den er aktuell. Den vil få stor betydning (…)».

Han har rett.

Og han er velkommen tilbake.

Les mer om

  1. Kultur