Man blir kanskje ikke klok eller lykkelig av det. Men leksikon er blitt et bolverk mot barbari. | Knut Olav Åmås

Noe så traust og tungt som leksika har fått en viktig rolle i dagens kamp om kunnskapen.

Leksikonets historie er 2000 år lang. Nå er det reaktualisert som motvekt til løgn og konspirasjonsteorier.

Uenighet i samfunnsdebatten skyldes også ulike oppfatninger av hva som er sant. Kampen om hva som er fakta og kunnskap er en kamp om noe mer — om ideologi og politikk.

Økende mengder kunnskap er tilgjengelig, men kunnskapens pålitelighet øker ikke i samme takt.

Wikipedia ble forbudt i Tyrkia fra april 2017. Et leksikon kan ha så stor prestisje at ekstremister gjerne vil lene seg på det. Metapedia er en ren etterligning av Wikipedia, med høyreekstreme krefter bak. Russerne har skjønt at informasjonskrig er billigere enn all annen krigføring.

Infrastruktur for ytringer

Norge står i en særstilling med Store norske leksikon (der jeg er styreleder), en ledende infrastruktur for kunnskapsformidling. Francis Sejersted så potensialet for et tiår siden, etter at han hadde ledet Ytringsfrihetskommisjonen og påpekt journalistikken og mediene som infrastruktur for ytringer. Et leksikon er en annen side ved dette.

Fritt Ords daværende styreleder ble redningsmannen som skjønte at leksikonet måtte bli heldigitalt. Og det skjedde på norsk.

Akkurat det er viktigere enn mange tror. Ifølge en fersk rapport fra Europaparlamentet har 46 prosent av alle europeere problemer med å følge en utlegning eller samtale på andre språk enn deres eget morsmål.

I et demokratisk perspektiv bør et leksikon derfor være tilgjengelig for hele befolkningen. Men den nevnte rapporten viser en annen, dystrere virkelighet.

Danmark har nettopp lagt ned sitt leksikon fordi kommersielle forlag ikke hadde råd lenger, i Nederland har det mistet statsstøtte, i Hellas har én mann i 80-årene ansvar for et nettleksikon som aldri blir oppdatert, i Sverige er nasjonalleksikonet kommersielt og lukket, skolene betaler dyrt for tilgang, og denne lukrative modellen er nå eksportert til Tyskland.

«En mastodont»

Det kunne gått like ens i Norge, for i debatten om statsstøtte til leksikon for bare et par stortingsperioder siden ble det sagt merkelige ting selv fra landets mest oppegående politikere: At Store norske var «en mastodont» som «så til de grader er blitt spilt på sidelinjen av seg selv».

Så har det stikk motsatte skjedd.

Nasjonalleksika er blitt revitalisert som essensielle samfunnsinstitusjoner. Store norske er blitt en slags leksikonenes europamester, fordi det er gratis og åpent for alle, kvalitetssikret, og med en unik oppslutning i befolkningen:

To millioner unike brukere månedlig, 350.000 leste artikler pr. dag. For et verk som for få år siden var dødsdømt av de fleste.

«Kunnskap er det beste vernet mot angst», sa skuespilleren Petronella Barker nylig.

Man blir kanskje ikke klok eller lykkelig av leksikon-kunnskap. Men det kvalitetssikrede oppslagsverket er i 2018 faktisk blitt et bolverk mot barbari.

Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter