Kommentar

Avskjed mellom linjene

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

Ny Ap-strategi og ny Stoltenberg-rolle. Er det en epoke Arbeiderpartiets landsstyre i dag tar farvel med?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er ingen grunn til å misunne Jens Stoltenberg dagens oppgave med å tale til sitt partis høyeste organ mellom landsmøtene. Alle tilhørerne vet at han er høyaktuell til jobben som NATOs nye generalsekretær. Den eneste som ikke kan kommentere dette i klartekst, er Jens Stoltenberg selv.

Harald Stanghelle.

Kanskje løser han det med noen spøkefulle setninger, profesjonell som han er. Eller muligens kommer det noen uforpliktende ord fra ham om denne mildt sagt spesielle situasjonen.

Nytt politisk toneleie

Det vil være galt å skrive at Jens Stoltenberg sitter på oppsigelse som Arbeiderpartiets leder. Men etter 12 år som partileder og drøyt ti år som statsminister, tyder det meste på at Stoltenberg-epoken i norsk politikk går mot slutten.

Den høyaktuelle NATO-runden har åpnet øynene til Arbeiderpartiets fremste tillitsvalgte for at Jens Stoltenberg er blitt grepet av utferdstrang. Og om NATO-jobben mot all formodning skulle glippe, ja, så vil man likevel ikke vende tilbake til troen på at Jens Stoltenberg nå har slått seg til ro som opposisjonsleder.

Det er kanskje sunt — både for Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet.

For etter åtte år med rødgrønn regjeringsmakt skal Arbeiderpartiet nå finne frem til et nytt politisk toneleie. Det er en krevende øvelse.

Farlig forsvarsposisjon

Etter en formidabel innsats som partileder og statsminister er det ingen som kritiserer Jens Stoltenberg. Det ville da også være urimelig. Likevel murres det forsiktig under den harmoniske overflaten, hørbart nok til at det fanges opp i partihovedkvarteret på Youngstorget:

«Vi skal vere meir opne og lyttande», erklærer Raymond Johansen i et interessant intervju med Klassekampen.

Partisekretæren svarer et utvetydig «ja» på spørsmålet om man med dette erkjenner at Arbeiderpartiet har en tendens til å bli seg selv nok. Han fortsetter:

«Ap har vore lenge i regjering. Då ender ein lett med å innta ein forsvarsposisjon i politiske debattar, der vi berre viser til det vi har fått til. Slik kan vi bli for lite inviterande.»

Ingen utålmodighet

Dette er slett ingen dårlig analyse. For det er lenge siden Arbeiderpartiet har vist seg frem som et utålmodig parti. Like lenge er det siden partiet har lansert nye ideer og reformer. Det er snarere stø kurs som har vært det budskapet man har invitert velgerne til å nikke gjenkjennende til.

«Stoltenberg har i løpet av alle disse årene ved makten fått gjennomført så mye at han har flere reformer å forsvare enn nye reformer han brenner for», observerer DNs Kjetil B. Alstadheim presist. Så tross tapet hvis Ap-lederen drar til Brussel, vil "den politiske fornyelsen Ap trenger, blir enklere å få til uten Stoltenberg», er hans konklusjon.

Stoltenbergs entusiasme

Jens Stoltenberg har aldri lagt skjul på at hans favorittarena er den beslutningsmaskinen en regjering er. Da er det slett ikke sikkert han vil makte omstillingen til flere års opposisjonstilværelse. I alle fall ikke med nødvendig glød og entusiasme.

Også fordi Arbeiderpartiet etter åtte regjeringsår enda en stund må finne seg i å bli holdt ansvarlig for mye av det som ikke fungerer godt nok i fedrelandet. På samme måte som man trygt kan ta æren for det er vi er såre fornøyd med.

Arbeiderpartiet er et styringsparti. Som i intet annet parti kjenner man der i gården maktens gleder og sorger. Derfor er det ikke så enkelt å aksle rollen som friske systemkritikere med troverdigheten i behold. Og derfor kler det Arbeiderpartiet så dårlig å legge opp til en opposisjonstilværelse der budskapet er «å sverte regjeringen» så ofte man kan, slik Ap-nestleder Helga Pedersen oppfordret til i møtet med sine partifeller i hjemfylket Finnmark.

Riktignok beklaget hun senere språkbruken, men helt tilfeldig falt nok ikke disse ordene. Arbeiderpartiet tegnet allerede på fjorårets landsmøte et fiendebilde dominert av Fremskrittspartiet, og partiet sliter med en regjering som ikke lever helt opp til forventningene om lett angripelig uansvarlighet.

Nye forventinger

«Etter åtte raudgrøne år er venstresida nesten borte», konstaterte Klassekampen da avisen før helgen slo fast at Arbeiderpartiet kommer til å samle seg om Jonas Gahr Støre som Jens Stoltenbergs etterfølger. «Farvel til Giske-fløya» var artikkelens hovedtittel.

Det kan diskuteres. Trond Giskes «fløy» er nok borte som en utfordrende kraft, men Arbeiderpartiet selv har forandret seg merkbart gjennom åtte år der man daglig har utmeislet regjeringspolitikk sammen med SV og Senterpartiet. Både politisk og retorisk er det i dag et annet parti enn da Jens Stoltenberg i sin første regjeringsperiode hadde Tony Blairs New Labour som forbilde.

Nå står det som i sin tid ble kalt «ørnen blant partiene» foran et nytt veiskille. Med eller uten Jens Stoltenberg må det stakes ut en opposisjonskurs for kommende fire årene. Igjen må det bygges forventninger til Arbeiderpartiet.

Det er en stund siden sist.

Se video med Harald Stanghelle: - Stoltenberg vil bli lyttet til som NATOs neste generalsekretær

Mange vil spørre seg om det er et farvel når Jens Stoltenberg i dag taler til Arbeiderpartiets landsstyre. Fartein Rudjord

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. POLITIKK

    Jens Stoltenberg fornøyd med at Ap sa nei til atomvåpenforbud

  2. KOMMENTAR

    Tør ikke lenger Erna Solberg og Jonas Gahr Støre å være enige?

  3. KRONIKK

    Stoltenbergs fraksjonering mot Jagland må granskes

  4. POLITIKK

    Jagland: Derfor vil jeg ikke kommentere boken til Jens Stoltenberg

  5. KOMMENTAR

    Kampen om KrF gir Ap en redningsplanke. Det er egentlig bra.

  6. KOMMENTAR

    «Aps vei videre er ikke så lett å få øye på»