Kommentar

Fjordmans vei inn i varmen | Per Anders Madsen

  • Per Anders Madsen
    Redaktør

PerAndersMadsen-wxrMsmIm6P.jpg Signe Dons

Endret klima. Fjordman fremstår i dag som mindre ytterliggående. Ikke fordi han har endret mening, men fordi vi er blitt mer vant til anti-muslimske holdninger.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«En så massiv forbrytelse krevde en forklaring. Den eneste mediene kunne finne var meg. Jeg måtte rømme landet.»

Med dette hjertesukket slår Peder Jensen, bedre kjent under pennenavnet Fjordman, an grunnstemningen i boken Vitne til vanvidd, et sviende oppgjør med hvordan politi og medier snudde opp ned på livet hans etter 22. juli-angrepet.

Vitne til vanvidd er et forsvarsskrift, inspirert av parolen om at angrep er det beste forsvar. Jensen raser mot politiets handlemåte, han langer ut mot mediene og omtrent alt de skrev om ham i jakten på en forklaring på hvordan 22. juli kunne skje.

Var Breiviks favorittskribent

Anders Behring Breivik ga selv ledetråden. Han hadde en favorittskribent, fremgikk det av manifestet hans. Fjordmans mørke, antiislamske, apokalyptiske tekster ble identifisert som det mentale univers Breivik kom fra.

Politiet har aldri siktet, langt mindre tiltalt, Jensen for noe som helst. Det er Fjordmans rolle som mulig inspirator som har stått i sentrum for oppmerksomheten.

Den rollen vil Jensen i aller høyeste grad ha seg frabedt. Mest maktpåliggende for ham er det å skape så stor distanse mellom terroristen og ham selv som mulig.

  • Interessert i mer om hvordan 22. juli kan forstås? Les denne
Les også

Tilbake til 22. juli

Selvmotsigende strategier

For å oppnå det benytter Jensen seg av flere, innbyrdes motstridende strategier. Han går langt i retning av å hevde at massedrapsmannen er en utilregnelig, sinnsforvirret galning, fullstendig besatt av drapstanker og sitt eget ego, og at ideologi betyr minimalt.

Legges dette til grunn, er det vanskelig å tillegge Breiviks utsagn og skriverier noen forklaringskraft overhodet. Men det gjør Jensen.

Han trekker frem et brev Breivik skrev fra fengslet i januar 2014, der massedrapsmannen hevder at strategien bak angrepet var å få i gang en heksejakt på fredelige antiislamister og avlede oppmerksomheten bort fra dem han betrakter som sine egentlige venner, nemlig norske nynazister. Breivik benekter at Fjordman skulle være hans store idol og forbilde.

Men Jensen overser tidsfaktoren. Mye tyder på at Breivik i fengslet har beveget seg i retning tydeligere, nynazistiske standpunkter. Brevet han skrev til faren, offentliggjort i Jens Breiviks bok Min skyld?, peker i samme retning.

Hva er blandingsforholdet i tilfellet Breivik?

Ideologiske inspirasjonskilder, politiske holdninger og personlighetsforstyrrelser — blir det noen gang klart hva som er det riktige blandingsforholdet i tilfellet Breivik?

Jeg tviler sterkt.

Forståelig nok vil Jensen bli kvitt merkelappen som terroristens åndelige inspirator. Med full rett ga Fritt Ord ham økonomisk støtte til å skrive en bok der han får legge frem sin sak i sammenheng og bredde. Han gjentar gang på gang at han er mot vold.

Men det er ikke det interessante. Jensen har vanskelig for å ta inn over seg hvordan ikke bare han, men enhver skribent mister kontrollen over egne tekster. Det er ikke opp til ham å avgjøre hvilken virkning artiklene hans kan ha hatt.

Sammenbrudd for en sivilisasjon

Vitne til vanvidd har dobbelt bunn. Dels spiller tittelen på Breiviks vanvidd, og dels på det vanviddet Jensen mener utspiller seg i dagens Europa.

Bokens avsluttende del behandler det siste. Jensen har ikke endret syn på den fare islam og muslimsk innvandring representerer.

Et sivilisasjonssammenbrudd manes frem. Muslimene kommer som erobrere, uten våpen, for det er ikke nødvendig å bevæpne seg så lenge Europas ledere er suicidale på vegne av sin egen kultur. Med overlegg styres Titanic rett mot isfjellet.

Verdensbildet gir ikke plass til at muslimer flykter til Europa for å unnslippe krig og katastrofe. Fremfor alt er det ingen plass til temaet integrering som står så høyt på politikkens dagsorden.

Ikke en gang som illusjon har integrering noen interesse. Jensen forholder seg ikke til temaet overhodet. Innvandring og asyltilstrømming handler utelukkende om utskifting av befolkningsgrupper, der kristne europeere mister sitt kontinent til muslimer.

Et nytt tyngdepunkt

Det er ingen tvil om at dette er ytterliggående synspunkter.

Likevel er den tanken som slår meg under lesingen av sluttkapitlet at tankegodset fremstår som mindre ytterliggående, og tilnærmingen mindre sær enn den ville gjort for ganske kort tid siden. Det har skjedd noe under vekten av asyltilstrømmingen.

Jensens bok får meg til å tenke at tyngdepunktene er i ferd med å forskyve seg i debatten om islam og muslimer. Det er kanskje den viktigste lærdommen boken gir.

  1. Les også

    Vi må gjøre det klart at vi aldri vil akseptere fremtidige muslimske ghettoer der Allahs hooligans herjer

  2. Les også

    Flertall i USA mener islam kræsjer med amerikanske verdier

Les mer om

  1. Kultur
  2. Innvandring
  3. Islam

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Behring Breiviks spøkelse forsvinner ikke | Andreas Slettholm

  2. KRONIKK

    Antimuslimsk terrorisme har ikke oppstått i et vakuum

  3. KOMMENTAR

    Konspiratoriske og islamhatende blogger inspirerte 22. juli-massakren. Bør «Fjordman» få spalteplass?

  4. DEBATT

    Fjordmans forvirringsstrategi

  5. KRONIKK

    Høyreekstreme og radikale islamister styrker hverandre

  6. KRONIKK

    En stagnert venstreside opptrer i dag som islamistenes nyttige idioter i Europa | Maajid Nawaz