Kommentar

Slipp utlendingen inn, han er gift! | Andreas Slettholm

Hvor sterkt må to personer elske hverandre for at myndighetene skal godkjenne ekteskapet deres?

Giftermål er en måte å få oppholdstillatelse i Norge på. Foto: Olav Urdahl

  • Andreas Slettholm
    Kommentator
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I et litt ensomt hjørne av norsk offentlighet driver Dagens Næringsliv med plaging av utlendingsmyndighetene.

De har tatt fatt på en velkjent og vanskelig problemstilling: reglene for innvandring for ektefeller.

Giftermål med en nordmann gir mulighet for oppholdstillatelse i Norge.

Uten noen form for kontroll vil dette enkelt kunne misbrukes, for eksempel ved at man betaler en nordmann (eller EØS-borger) noen tusenlapper for å inngå giftermål. Når ekteskapspapirene er undertegnet, vil oppholdstillatelsen være i boks.

Dette vil i så fall være et klart proformaekteskap, der partene er gift bare på papiret. Slikt kan sammenlignes med svindel og er ikke lov.

Men loven er strengere enn som så, og det er her det begynner å bli vanskelig. For også «omgåelsesekteskap» gir grunn til å nekte opphold.

Dette er saker der ekteskapet og kjærlighetsforholdet er reelt, men der den utenlandske parten også har som motiv å få komme til Norge.

Hvis dette ønsket er sterkere enn kjærligheten – «det hovedsakelige formålet» for ekteskapet – kan myndigheten avslå søknaden.

Og det gjør de i en rekke saker.

«Det hovedsakelige formålet»

Av og til kan man jo ta seg å lure på hva det «hovedsakelige formålet» med ethvert ekteskap er. Noen gifter seg for pengene, andre for å ha sex, noen for å blidgjøre foreldrene.

Jeg kjenner flere flernasjonale kjærestepar som neppe ville giftet seg hvis det ikke var fordi de hadde bestemt seg for å flytte til Norge. Strengt tatt rammes de av lovens ordlyd.

Praksis er likevel at det er først når ekteskapet fremstår unaturlig, at UDI og Une nekter opphold.

Hva som er «unaturlig», er en skjønnsmessig vurdering, selvsagt.

Men forvaltningen skal vektlegge blant annet om det er stor aldersforskjell, om de snakker felles språk, om ekteskapet er «atypisk» i partenes hjemland og hvor stor forutgående kontakt de har hatt med hverandre.

Det er ikke vanskelig å se at dette fort kan ramme folks frihet til å gifte seg med hvem man vil. Alt i alt bør man være varsom med å overprøve noens kjærlighet. Det går også frem av forarbeidene til loven som kom i 2010.

Manglende varsomhet?

Sentralt i DNs saker er om Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (Une) har vært så varsomme som de burde. Hvis de har ignorert forutsetningen om at slike ekteskap «som hovedregel» skal godkjennes, som det står i lovens forarbeider, har praksis vært for streng.

Både kommentator Aslak Bonde og jusprofessor Hans Petter Graver har vært inne på parallellen til Nav-saken. Den er mer alvorlig og omfattende, og den juridiske svikten langt mer fundamental.

Men begge saker reiser spørsmålet om politiske føringer for å dempe henholdsvis innvandring og trygdeeksport har veid tyngre enn enkeltpersoners rettigheter.

Kjønnsforskjeller

Dagens praksis gir i hvert fall noen svært pussige utslag. Selv ikke når ektefeller lever sammen i årevis og får flere barn, vil Utlendingsnemnda uten videre trekke sin anklage om at hovedformålet var oppholdstillatelse. Det er i utgangspunktet motivet på bryllupsdagen som teller.

DN har også fått frem at norske kvinner gjerne nektes gjenforening med afrikanske menn, spesielt hvis kvinnen er eldst.

Norske menn som gifter seg med thailandske damer, derimot, får stort sett hente ektefeller i fred.

UDI vedgår at også mange av thailenderne har en «oppholdshensikt», men mener at den gjerne ikke er like stor som for eksempel for en del nigerianske menn.

Byråkratiet eller loven?

Så langt er det byråkratiet som er skurken i DNs reportasjer. Inntrykket forsterkes av at Sivilombudsmannen har kritisert Utlendingsnemndas praksis i én sak, som deretter har ført til stopp i behandlingen av slike saker i nemnda.

Men det er også spørsmål om selve utlendingsloven gir norsk forvaltning for mye makt til å bestemme over borgernes familieliv. Generelt overlater norsk innvandringspolitikk i svært stor grad de vanskelige avveiningene til byråkratiet, og denne problemstillingen er ikke noe unntak.

Å fastslå hvor ekte et ekteskap er, er i utgangspunktet ingen oppgave for staten. Inkluderingen av såkalte «omgåelsesekteskap» i 2010 ble gjort for å gjøre det lettere å ta de rene papirekteskapene, men man kan saktens lure på om det var en god idé.

Det kan tenkes at Utlendingsnemnda har praktisert regelverket for strengt. Men loven, slik Stortinget har formulert den, gjør det lett å miste formålet av synet: Det må handle om å ta dem som jukser seg inn i landet, ikke å gjøre livet surt for dem som lever i litt uvanlige familiekonstellasjoner.

Les mer om

  1. Innvandring
  2. Utlendingsdirektoratet
  3. Dagens Næringsliv
  4. Andreas Slettholm

Relevante artikler

  1. NORGE

    Ekteskap mellom fetter og kusine har vært vanlig i noen miljøer. Men trenden har snudd, uten forbud.

  2. KRONIKK

    Én lekse som Nav-saken bør være nok

  3. A-MAGASINET

    Få snakker høyt om svigervold. Dette er Ishas historie.

  4. POLITIKK

    Nav beklager: Fedre har på galt grunnlag mistet fedrekvoten. Nav jobber med å få oversikt over hvor mange som er rammet.

  5. NORGE

    Mikael (30) er mot kvinnelige prester, samboerskap og homofilt ekteskap. – Jeg opplevde det som sunn, klassisk kristendom.

  6. A-MAGASINET

    Torbjørn: – Jeg er 43 år og lurer ennå på hvorfor jeg ble forlatt