Kommentar

Journalistikk som får konsekvenser, må være ubehagelig | Tone Tveøy Strøm-Gundersen

  • Tone Tveøy Strøm-Gundersen
    Nyhetsredaktør i Aftenposten

Tone Tveøy Strøm-Gundersen er nyhetsredaktør i Aftenposten. Foto: Dan P. Neegaard

Halvannet år med #metoo-arbeid har lært oss at mediene ikke har vært bevisste nok når vi har hatt kontakt med unge og uerfarne kilder.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En vanlig norsk kvinne har kanskje vært i kontakt med mediene et par ganger i løpet av sitt liv. Kanskje i en lokalavis, eller i en riksavis om en enkeltsak. De fleste lever utenfor offentligheten, avisspalter og TV-sendinger og forholder seg til oss bare når det skjer noe.

En dag skjer det noe som forandrer alt. Helt uforvarende blir den korte snapvideoen du filmet en sen natt, del av en sak mediene har brukt enorme redaksjonelle ressurser på det siste året. Det står om politisk maktkamp og #metoo.

VG-saken aktualiserer en problemstilling som har preget arbeidet med #metoo fra første dag.

For Aftenposten har hele dekningen av #metoo i stor grad handlet om håndtering av unge og relativt uerfarne kilder. Vi har gjort feil som vi har lært av.

Journalistikk handler ofte om å snakke med dem som ikke vil si noe til deg om saker de synes er vanskelige. Slik var det også for halvannet år siden, da vi avdekket seksuell trakassering, overgrep og tildekking av uønskede hendelser i noen av de politiske ungdomspartiene.

Samtaler med kilder var helt avgjørende for å få frem informasjon. Journalistikk som får frem kritikkverdige forhold og skaper samfunnsendring, kommer med en pris: Noen må stille de ubehagelige spørsmålene.

  • Bakgrunn: Kvinnen som danset med Giske, på barvideo: – Jeg sa til VG at jeg ikke ønsket å medvirke i saken

Vi bruker egne ord og uttrykk

Som for eksempel politi, forsvar eller leger har også avisbransjen sitt eget språk, med egne ord og uttrykk: On the record-samtaler. Off the record-samtaler. Bakgrunnsprat. Sitatsjekk. Kildevern. Anonymitet som medfører at vi skriver at «vi erfarer». Vær varsom-plakaten. Kontroll av opplysninger. Samtidig imøtegåelse.

Profesjonelle kilder, for eksempel statsråder, erfarne stortingspolitikere, partiledere eller folk som er omgitt av et apparat som hjelper dem med å håndtere mediene, behersker alt dette. Det er innebygget i relasjonen mellom dem og mediene.

Maktforholdet blir skjevt

For mennesker som knapt har vært i kontakt med mediene før, er dette helt fremmed og kan skape usikkerhet og misforståelser.

En politisk engasjert ungdom har kanskje snakket om en sykkelvei i lokalmediene, men når temaet er seksuell trakassering, intime betroelser og maktmisbruk, blir kontakten med mediene av en helt annen karakter. Hele rammen for kontakten er ubehagelig. Kilden kan være usikker og sårbar, og maktforholdet i møtet med journalister i Akersgata skjevt. En slik situasjon stiller særlige krav til hvordan mediene håndterer kilden.

Noen av kildene vi hadde kontakt med i ungdomspartiene da vi jobbet med #metoo-saker, har i ettertid fortalt oss at bare det å bli kontaktet på telefon av en journalist fra Aftenposten, var utrolig skremmende. De ble redde hvis vi foreslo å møte dem ute. Da opplevde de å bli satt i en situasjon der de ikke kunne rømme.

Førstehåndskilder er avgjørende for journalistikken

Vi tenkte at å sende to reportere til en samtale ville skape trygghet for den personen vi skulle snakke med. Kilden, derimot, opplevde det som enda mer ubehagelig.

Vi konkluderte for oss selv i ettertid med at vi ikke klarte å ivareta alle kilder godt nok.

Vi var ikke flinke nok til å forstå dem som ikke var fornøyde. Vi klarte ikke å fange opp hvordan dialogen med oss ble opplevd av noen kilder. Vi gjorde ikke en god nok jobb med å forklare og forsikre oss om at kilden forsto hvordan vi arbeidet.

Ofte var det ikke et alternativ å la være å snakke med disse kildene. Informasjon som ikke kommer fra førstehåndskilder, inneholder ofte store feil og mangler.

Oppgaven vår er å gi dem trygghet nok til å kunne fortelle og føle seg sikre på at vi ivaretar informasjonen godt.

Arbeidet må være redelig og ordentlig

Kritisk og pågående journalistikk oppleves som ubehagelig. Journalister må vente at deres arbeidsmetoder blir undersøkt. Når andre nå ettergår journalistikken til VGs Lars Joakim Skarvøy og trekker frem kilder som har hatt ubehagelige opplevelser, er det viktig å understreke at ubehag kan være nødvendig og uunngåelig.

Det er andre forhold som avgjør om journalisten har opptrådt kritikkverdig. Målet må være at kildene sitter igjen med inntrykk av at alt arbeidet som ble gjort underveis, var redelig og ordentlig.

Les mer om

  1. Metoo
  2. Etikk
  3. Aftenposten
  4. Seksuell trakassering
  5. Journalistikk
  6. Politikk

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    «Stol på meg, jeg er journalist»

  2. KULTUR

    Matilda Gustavsson avslørte en overgrepssak fra toppen av det svenske kulturlivet, men er sterkt kritisk til #metoo-journalistikken

  3. KULTUR

    Trond Giske på mediekonferansen Svarte Natta: – Det var definitivt pressen som fikk meg til å trekke meg

  4. KULTUR

    Forsker: – Oppsiktsvekkende at mediene nå gransker hverandres arbeid

  5. KULTUR

    Kvinner forteller om klapp på rumpa og uønsket massasje: – #Metoo har fått en kickstart i Danmark

  6. KOMMENTAR

    #Metoo har styrket kildekritikken