Norsk på nye måter

Innvandring. Vi er stolte over å bli et land med fem millioner innbyggere, men det hadde knapt skjedd uten inn-vandrere. Om 30 år har mange flere kommet. Hva vil det da bety å være norsk?

«Noen kaller meg utlending, men jeg skjønner ikke hva de mener», sier Essam Umar Hayat, 13 år. Essam er norsk statsborger, født og oppvokst i Norge. Til Aften forteller han at han snakker bedre norsk enn urdu, og at de fleste onklene hans også er født i Norge.

Hvordan kan vi forklare Essam at han likevel skal fortsette å bli kalt utlending? At han vokser opp til å bli en del av de 47 prosentene utlendinger som om 30 år vil befolke Oslo (i motsetning til dagens 28 prosent). Flytter han ut på landet, blir han en del av de 24 prosentene innvandrere som da skal befolke hele Norge. I motsetning til dagens 12 prosent.

År 2040

Essam er jo ikke utlending i virkeligheten. Beregningene som sier at hovedstaden i år 2040 skal være like mye utenlandsk som norsk, forutsetter at vi anser mennesker som er «født i Norge av to utenlandsfødte foreldre» som utlendinger. Det finnes gode grunnert til å registrere foreldres fødeland, ikke minst for forskere. Og antall utlendinger vil uansett bli stort i fremtiden, 34 prosent i Oslo, ifølge Statistisk sentralbyrås nyeste tall.

Når året 2040 kommer, sier prognosene at 13 prosent av Oslos innbyggere er født i Norge av innvandrede foreldre. Men man lurer på hvorfor denne gruppen overhodet nevnes når sammensetningen av fremtidens Norge diskuteres. Hvordan skal de finne en plass i samfunnet, hvis vi i stadig omtaler og ser på dem som innvandrere?

Farge og religion

Når utfordringene ved innvandring diskuteres, understreker de fleste politikere at dette ikke har noe med hudfarge å gjøre. Knapt noen tar ordet religion i sin munn. Hvis det hverken finnes utfordringer ved hudfarge eller ved religion, hvorfor teller vi da de som allerede er norske?

Idag kommer de fleste innvandrerne fra Polen, Sverige, Tyskland og Irak. Hvor de kommer fra i fremtiden, vet vi ikke. For få år siden førte befolkningsprognoser som den vi nå har fått, til angst, oppstyr og mange usakligheter. Nå er debattene langt roligere, i hvert fall de offentlige. Slipper vi oss bare løs i private diskusjoner? Har vi resignert? Eller har det gått opp for oss at Norge er en del av verden, og at friheten til å bevege seg over landegrenser ikke bare kan gjelde oss selv? Riktignok hører vi at lederen for Fremskrittspartiet i Oslo, Christian Tybring-Gjedde, igjen roper om tvangsekteskap. Mens Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Jan Bøhler snakker om fattigdommen man kan finne på Oslos østkant som om det var noe nytt, noe som kom med innvandrerne.

Arbeideres kår

En stor del av dagens innvandrere tilhører arbeiderklassen, og Jan Bøhler vet nok at nyankomne arbeidere alltid har klumpet seg sammen i øst, også da de kom flyttende fra Odalen. For 150 år siden var spørsmålet hvor mange innflyttere Oslo egentlig kunne ta imot. Det var magert på bygdene, og i byen lokket de nye industriarbeidsplassene. Jobbene var harde, og dårlig betalt. De sist ankomne levde da som nå i magrere kår enn andre. Barn måtte passe seg selv. Nybyggerstrøkene var herjet av rus og vold.

Og knapt en innvandrer var i sikte.

Fattige barn

Barnefattigdom har vi fremdeles, selv om den arter seg annerledes enn i 1850. I Norge er 74 000 barn definert som fattige i dag, de aller fleste av dem tilhører etniske minoriteter. Når vi får vi flere innvandrere og flyktninger fra fattige, krigs-herjede land, vil vi også få flere fattige barn.

Trenger de rett og slett mer penger, og ikke bare flere tilbud? Det mener en forskergruppe ved Sosialforsk på Høyskolen i Oslo og Akershus. Forskerne mener at noe av barnefattigdommen i dag skyldes at barnefamilier får stadig mindre penger fra staten. Gruppen peker på at det ville vært langt færre fattige barn i Norge i dag, dersom barnefamilier hadde mottatt like mye barnetrygd som barnefamilier gjorde for 50–60 år siden. Hadde barnetrygden i tillegg unngått kutt, og blitt justert for prisvekst, ville vi bare hatt halvparten så mange fattige barn som vi har.

Land uten slum

Vi bor i et rikt og tynt befolket land. Vi har en arbeidsledighet på 3,3 prosent og et brutto nasjonalprodukt på nær en halv million kroner pr. innbygger. Dersom noe land i verden skulle ha plass til flere folk, burde det vært oss.

Men så enkelt er det ikke. Både nye og gamle nordmenn trekker fremdeles til byene. Oslo er allerede fullt. Den store utfordringen blir hvordan det skal bli plass til de 200 000 nye som vil flytte til hovedstaden i løpet av de nesten 20 årene.

Det finnes ingen naturlov som sier at Norge skal forbli et land uten slum. Store folkevandringer og raskt økende befolkning kan føre til at slumområder utvikler seg også her. De nye innbyggerne vil ikke bare trenge jobb, men også bolig, skoleplasser, helsetilbud og kollektivtilbud. Nødvendigheter det allerede er mangel på. Skal byen fremdeles være god å bo i, må sannsynligvis den nesten hellige Markagrensen vike.

Norsk og integrert

Både økt folketall og endringer i folks bakgrunn vil gjøre oss annerledes som folk. Vil det gå bra?

I stedet for å peke på konkrete utfordringer har vi funnet på noe vi kaller integrering , noe vagt og ullent som forandrer seg med betrakteren, og som avverger at noen kan bli stilt til ansvar. «Det kommer an på om vi lykkes med integreringen», sier vi. «Vi må få fart på integreringen».

I stedet kunne vi ganske enkelt kreve det samme av alle innbyggere. For eksempel at alle som er i stand til det, må kunne forsørge seg selv. At alle må gjøre fremtiden for eventuelle barn så god som mulig. At alle må legge vekt på å være lovlydige. At det er en fordel om alle følger med på hva som skjer i samfunnet, og kanskje til og med deltar i frivillige aktiviteter.

Å kreve at man skal ta til seg norske verdier er like lite konkret som kravet om integrering. Det finnes særegenheter ved Norge, men det finnes knapt verdier som på en grunnleggende måte skiller oss fra resten av menneskeheten. De fleste verdier det moderne Norge er grunnlagt på, er uansett importert.

Hvem og hva har vi blitt, i 2040? Hva ønsker vi å bli?

Ett behov vil de fleste av oss ha felles – et samfunn der vi kjenner oss igjen. Et samfunn der vi føler oss hjemme, der vi kan føle oss trygge, og der vi kan være i stand til å fungere. Både vi som var norske først, og alle som etterhvert skal bli det.