Kommentar

Man dør ikke lenger av aids. Man dør med hiv. Likevel kjemper mange mot skam og fordommer. | Ingeborg Senneset

Taushetskulturen lever videre. Familier og enkeltpersoner som velger å stå frem, kan sies å redde liv.

  • Ingeborg Senneset
    Journalist

I A-magasinet åpnet Morten Stenby opp om å være siste gjenlevende av tre søsken. Brødrene Magne og Håvar døde begge av aids. Foto: Linda Næsfeldt

I NRK-programmet «Ikke spør om det» forteller blant andre Joakim Bobbie Tanum og Jens Harald Älgenäs Eliassen om å være hivpositiv. Foto: NRK

Selv om den døde ikke var åpen selv, kan ikke dette være skambelagt til evig tid, mener Marie Gundersen, som mistet sønnen sin. Hun har aldri møtt andre aids-pårørende. Foto: Linda Næsfeldt

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En lørdag i London i vår sto jeg på SOAS University og sa at jeg er reddere for influensa enn for hiv. Med de kjente, røde TEDx-bokstavene bak ryggen min, satte jeg det ene viruset opp mot det andre.

Det hadde to hensikter: Først og fremst sette en reell fare i perspektiv. Og, som en bonus, bryte ned noen fordommer.

I Norge i dag dør mange hundre av influensa hvert år. Ytterligere mange tusen blir syke, kanskje innlagt på sykehus eller besøker fortvilet legevakt. Nye tilfeller av hiv derimot, var 25. november i år nede i 132. Etter all sannsynlighet vil ingen av de smittede noen gang utvikle sykdommen aids. Grovt sagt, i et norsk perspektiv:

Man dør ikke lenger av aids. Man dør med hiv. Likevel kjemper mange mot skam, fordommer og taushetskultur.

Misforståelser og myter

«Hiv er koblet til død, til det å være hjelpeløs, til smittsomhet og til underlivet og sex,» som Monica Miltun, sosialkonsulent i Aksept, Kirkens bymisjons senter for alle som er berørt av hiv, sa det til A-magasinet i helgen.

«Oi, hvordan har hun fått det? Har hun vært sammen med en afrikaner? Er hun prostituert? Narkoman? Hvor mange partnere har hun egentlig?»

Ronda-Kristine Bekkevold ble født hivpositiv. Foto: NRK

Flere fordommer kommer frem (og brytes effektivt ned) i NRK-programmet Ikke spør om det. I episoden om hiv forteller vanlige, unge og voksne nordmenn om å være hivpositiv. Også noen av dem hadde fryktet å bli smittet av skitne ølglass eller brukte håndklær. En heterofil kvinne tenkte at hun «måtte ha pult rundt».

Spørsmål de møter, er «kan du få barn», «var det din skyld», «kommer du til å dø av aids», «skammer du deg» og «kan du smitte meg». Svarene de gir, bryter barrierer.

Les også

Stigmatisering kryper inn i kroppen og gjør samfunnet sykere

Taushet er epidemiens venn

Åpenhet er mer enn det sosiale og psykiske.

Vår nabo i øst demonstrerer med fatal tydelighet det motsatte av aksept og kunnskap. Der spres det tro på at hiv-smitte spres gjennom myggbitt, mens andre frykter at sykdommen ble spredt av terrorister med infiserte nåler.

Homofili, narkomane, utroskap eller prostituerte fantes offisielt ikke i Sovjetunionen, og de har mildt sagt ikke gode kår i dagens Russland heller. I tillegg er kondomer er dyre og medisiner er lite tilgjengelig.

Vesle Andrejs adoptivforeldre fortalte Aftenposten i fjor (link under) at de ennå ikke har fortalt ham at han er smittet med hiv. Russland er blitt et av de hardest rammede landene i verden etter å ha neglisjert epidemien i flere år. Foto: Gina Grieg Riisnæs

Konsekvensen er en epidemi uverdig vår tid. 2. desember skrev den uavhengige avisen Moscow Times at antall hiv-tilfeller i landet hadde passert 1 million. De passerte nylig 37.000 døde av hiv-relatert sykdom. Det er ny rekord.

Iskander Yasaveev, professor og seniorforsker ved Higher School of Economics i St Petersburg, klandrer i et innlegg i The Independent president Vladimir Putin for å ha sluttet helt å snakke om hiv og aids offentlig:

Taushet bidrar til epidemien.

Les også

Katja vil alltid huske sommeren hun fylte 12 år. Da fikk hun vite at hun hadde fått hiv-smitte av foreldrene.

Fortsatt en vei å gå

Her hjemme er det 30 år siden «den nye pesten». Likevel er det fortsatt taust om mange av de døde. Men noen få familier åpner opp, slik vi så i A-magasinet, hvor flere etterlatte sto frem med navn og bilde. At de gjorde det, var ingen selvfølge.

Journalist Pål Vegard Hagesæter hadde som mål at det ikke skulle være noen anonyme kilder i artikkelen. Men for flere familier ble det for vanskelig. Noen sendte mail og ville ha det skriftlig at han ikke skulle omtale dem. En person hadde en homofil sønn selv, og ville gjerne fortelle om broren. Men en annen slektning nektet.

«Hun var narkoman. Så kom dette. Det var en dobbel skam.» Per Arne Kalbakk mistet sin mor i 2005. Foto: Linda Næsfeldt

Og hva hvis personen som døde selv ikke var åpen? Er det da de etterlatte som bestemmer over ettermælet? Eller skal de være forpliktet til å tie til evig tid?

Håpet er at en ny generasjon pårørende, med søsken i stedet for foreldre, vil være mer åpne. Men taushetskulturen lever videre.

Familier og enkeltpersoner som velger å stå frem, kan sies å redde liv.

Tilbakemeldinger eller kritikk?

  • Twitter: Ingeborgborg
  • Facebook: IngeborgSenneset
  • Instagram: IngeborgSenneset

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Hiv/aids
  2. Skam
  3. Virus
  4. A-magasinet
  5. Ingeborg Senneset

Relevante artikler

  1. NORGE

    Professor og virusekspert advarer mot koronahysteri: – Folk blir irrasjonelle og egoistiske

  2. VERDEN

    På dette matmarkedet selges ulvevalper og villkatter. Her kan det mystiske viruset ha oppstått.

  3. VERDEN

    C-vitaminer og våpenlaboratorier: Ryktene sprer seg som virus

  4. A-MAGASINET

    De var tre brødre. I dag lever bare minstemann.

  5. A-MAGASINET

    hvordan utvikler man en ny vaksine?

  6. A-MAGASINET

    Han har kjempet mot epidemier, mistet kone og datter, sett mennesker gå i oppløsning. Så kom korona.