Kommentar

Ubehaget ved utleveringen

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Karl Ove Knausgård mener leseren bør unngå å felle moralske dommer over meninger og handlinger i en roman, eksempelvis Min kamp. Roald, Berit

Forfattere som sier at «dette er mitt liv», kan ikke forvente at leseren skal ta romanen kun som litteratur.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Du må ikke være så redd for at det du bærer på er privat, at du ikke kan dele det med andre. Du må kunne fortelle hva som helst til hvem som helst, hvis det må til».

Ved første øyekast kan det ligne et knefall for samtidens utbredte bekjennelseskultur når Geir Gulliksen skildrer privatlivets plass i offentligheten. Som redaktør og essayist er han den viktigste bakmannen for fremveksten av såkalt virkelighetslitteratur på 2000-tallet; en retning i hvert fall jeg trodde ville avta etter utladningen i Karl Ove Knausgårds seksbindsverk Min kamp , men som i stedet har bredt seg til mainstream-romanen.

Helene Uri, Jens Johansson og Cecilie Enger er blant forfatterne som opptrer med eget navn i årets norske romaner.

Bakom-bøker

Samtidig som virkelighetslitteraturen befester posisjonen, vokser det nå frem en sterkere refleksjon om denne sjangeren i forfatterstanden selv.

Nikolaj Frobenius utkommer i høst med en thrilleraktig roman som setter den selvbiografiske litteraturen i et grelt lys. Frobenius var selv en pioner i denne sjangeren da han for ti år siden skrev Teori og praksis .

Nikolaj Frobenius utkommer i høst med en thrilleraktig roman om selvbiografiske romaner. Christian L Elgvin

I sine ferske essaysamlinger er både Vigdis Hjorth, Geir Gulliksen og Karl Ove Knausgård opptatt av grensene mellom privatliv og litteratur; hva forfatteren selv setter på spill ved å skrive selvbiografisk. Ja, essaysamlingene kan leses som bakom-bøker til samtidens dominerende litterære tendens.

De griper også inn i hverandre, eksempelvis tegner Knausgård et fascinerende portrett av sin redaktør, Geir Gulliksen.

Ingenting er privat

Gulliksen er den største åpenhetsapostelen av de tre. Ingenting er virkelig privat, alt kan sies. Han praktiserer også denne linjen som essayist, med ett vesentlig forbehold: «Det avgjørende er hvordan du sier det, fordi hvordan er avgjørende for hva det gjør med deg, det du sier».

afp000622511.jpg

Hans essaysamling med den deLillos-aktige tittelen Kan vi gjøre det igjen er en mastodont på nærmere 800 sider og rommer små og større tekster fra perioden 1989–2013. De eldste er i hovedsak refleksjoner om norsk litteratur, blant annet det innflytelsesrike essayet «Virkelighet», som ble publisert første gang i 1996.Gradvis blir repertoaret bredere, med brevvekslinger, avispolemikk og tekster som plukker opp ulike kunstverk underveis, men springer ut av personlige betraktninger over eksistens og følelser.

Litteratur, uansett

Det er særlig de ferskeste tekstene som handler om åpenhet, betroelser, seksualitet og mannlig identitet. Både «Se min kjole» og «Privat og upersonlig» demonstrerer forfatterens eget poeng; det avgjørende er hvordan åpenheten tar form.

Det er opplagt selvbiografiske tekster, men det de peker på, er snarere finmaskede sinnsstemninger enn en virkelighet befolket av konkrete mennesker vi etter å ha lest teksten vil ha en oppfatning av. Nærheten skaper ikke den tolkningsmessige ufriheten som leseren, i hvert fall jeg, kan oppleve ved private tekster.

Ingenting er privat, sier Geir Gulliksen i sin nye essaysamling. Dan Petter Neegaard

Tilsynelatende er Gulliksen lite interessert i omkostningene ved en virkelighetslitteratur som er mer eksplisitt enn hans egen. Han vil i hvert fall ikke snakke om det. «Prøv å føre en fornuftig samtale om selvbiografisk skriving nå, for eksempel. Det går ikke», uttalte han nylig til Morgenbladet (1.-7. november). Mitt inntrykk er at Gulliksen selv velger å lese slike tekster som fiksjon, ganske enkelt. Det gjør han i hvert fall i to essays om En dramatikers dagbok av Lars Norén.

Usensurert rapport

Vigdis Hjorth, derimot, er opptatt av utfordringene, særlig i essayet om den danske forfatteren Tove Ditlevsen (1917-1976). Hennes bøker ble opplagt lest som usensurerte rapporter fra et skakkjørt liv i samtiden, og Hjorth ser ingen grunn til å lese dem annerledes i dag.

Hjorth er da også en leser som kaster seg over nye bøker i jakt på brukbare ting. I det kostelige essayet «Fordeler og ulemper ved å reise i gruppe» gjør hun fortløpende nedtegnelser fra sin heseblesende lesning av dagboken til Witold Gombrowicz, som løper parallelt med at hun guider en gruppe på Cuba: «Trøster meg med at han også strevet med sine medmennesker».

Kanskje dumt

Ikke desto mindre mener Hjorth det er et sjansespill for forfattere å gi offentligheten signaler om at litterære beskrivelser er hentet fra virkeligheten. Fordelen er at det virker «pirrende», ulempen at det binder både forfatter og leser.

Vigdis Hjorth mener det er et sjansespill å skrive selvbiografisk. Saeculo

εNå tenker jeg at det kanskje var dumt», skriver Hjorth i en kommentar til hennes egne opptredener sammen med en daværende kjæreste i forkant av romanutgivelsen Om bare . Både anmeldere og publikum ble ledet inn på et smalt og personlig spor hun i ettertid beklager, for i virkeligheten mente hun å ha allmenngjort sine egne erfaringer i romanens form.

Kraftfullt fra Knausgård

Kanskje blir det vanskeligere for leseren å «bruke» en bok etter eget forgodtbefinnende dersom forfatterens privatliv presser seg for tydelig på. Forfatteren kan ikke først si at «dette er mitt liv», for deretter å kreve at leseren skal ta teksten kun som litteratur.

Det er likevel et slikt skille Karl Ove Knausgård etterlyser når han i Sjelens Amerika kommenterer mottagelsen av Min kamp . Dette er en kraftfull essaysamling som er egnet til å gjenopplive Knausgård-interessen også hos lesere som fikk en overdose ved forrige anledning. Refleksjoner om fotografiet står side om side med dagboknotater, analyser av Hamsun, en fortelling om avføring. Knausgård skriver om de minste ting uten at det blir knuslete og de største ting uten at det blir livsfjernt.

Ingunn Økland er kritiker og kommentator i Aftenposten Fuhr Bodil

Særlig den svenske mottagelsen av Min kamp mener Knausgård er preget av nymoralisme og manglende innsikt i litteraturens vesen. Forståelig nok reagerer han særlig på anklager om fascisme og koneundertrykkelse i romanverket.

I en tidligere versjon av dette essayet (trykket i Samtiden) inkluderte han også undertegnede i det han omtaler som en «forvirret kritikk» fordi jeg i anmeldelsen av bind to spurte om den mye diskuterte – og uavklarte – overgrepsepisoden i Nord-Norge var foreldet.

Det var ment som et retorisk spørsmål til hele prosjektet. Hvis Min kamp , i tråd med forfatterens uttalelser, forteller den sanne historien om hans liv, så vil ikke merkelappen roman automatisk gi full beskyttelse for eventuelt kriminelle handlinger.

Et spørsmål om struktur?

Knausgård blir temmelig formalistisk når han skal forklare hvorfor leseren bør unngå å felle moralske dommer over handlinger og meninger i virkelighetslitteraturen. Han viser primært til romanens ironiske karakter: Den etablerer «avstander» overalt, «hvorav den kanskje vesentligste er den mellom «jeg» som skriver og den som skriver «jeg»». Det interessante er ikke holdningen jeget måtte gi uttrykk for, men «alle de strukturene den holdningen kommer til syne gjennom».

Jens M. Johansson

Dette er å undervurdere kraften i hans egen virkelighetslitteratur – og den umiddelbare lesemåten denne litteraturen inviterer til. Jeg tror som Vigdis Hjorth at både forfatter og leser får redusert den litterære friheten når romanen åpenbart rommer figurer som har (mer eller mindre) tilsvarende liv i virkeligheten. Også en roman som skildrer barnemishandling kan selvsagt være eminent, satirisk, utstudert og banebrytende litteratur. Men har leseren fått signaler om at dette motivet speiler hendelser i virkeligheten, skal han vel være en nokså avstumpet romanteoretiker for ikke å bekymre seg for barnet?

Krenkende respons

Appellen til leseren som medmenneske (og kikker) er virkelighetslitteraturens pris og styrke. Forfatteren kan muligens unngå omkostninger ved å skrive like nennsomt og søkende som Geir Gulliksen. Antagelig har Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård mer representative erfaringer:

Begge opplever at deres egen åpenhet har medført enerverende reaksjoner.

Det er et tankevekkende ubehag i en tid der virkelighetslitteraturen kan fremstå som en enkel suksessformel.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Preben Jordal: – Virker som om nye forfattere ikke har lest så mye før de begynte å skrive

  2. KULTUR

    Litteraturen er på villspor

  3. KULTUR

    Forfatterne får i pose og sekk når ingen vet hva som er fiksjon eller virkelighet

  4. KULTUR

    Ingunn Økland svarer sine kritikere i Hjorth-debatten

  5. DEBATT

    Uredelig av Marstein ikke å gå inn på vektingen av menneskelige hensyn opp mot litterær verdi

  6. KRONIKK

    Hva betyr såkalt virkelighetslitteratur? | Erling E. Guldbrandsen