Ikke bare et spørsmål om helse
De geografiske forskjellene i antall uføretrygdede må ikke forståes dithen at folk i små kommuner snylter mer enn oss i sentrale strøk. Begrensede jobbmuligheter for folk med sviktende helse er en mer nærliggende forklaring.
Bare Polen har flere uførepensjonister enn Norge. Antallet er økende og alderen ved uførhet kryper stadig nedover. Det dokumenteres nå at det er store forskjeller mellom kommunene i andelen uføretrygdede. Små distriktskommuner og mellomstore bykommuner med lang industrihistorie, topper statistikken. Det betyr ikke at befolkningens helse blir stadig mer skranten på et tidligere og tidligere tidspunkt. Virkeligheten er at vi opprettholder god helse i stadig høyere alder og vi lever lenger enn noen gang før. Forskjellene betyr heller ikke at folk i disse kommunene er latere og mer arbeidssky enn oss andre. Det betyr heller ikke at de er snyltere eller kyniske utnyttere av offentlige velferdsgoder. Utviklingen er snarere et speil av den samfunnsmessige utviklingen med utflytting fra distriktene, og nedleggelser av stadig flere arbeidsplasser som ikke tilfredsstiller kravene til lønnsomhet. Uføretrygd handler ikke bare om den enkeltes helse, men like mye om jobbkrav og reelle muligheter til å finne en annen jobb dersom sviktende helse gjør det umulig å fortsette i den jobben man har. Dersom en med fysisk tungt eller isolert arbeid får hjerteinfarkt, vil vedkommendes mulighet til annet og mindre belastende arbeid veie like tungt på vektskålen i vurderingen av uførhet, som selve helseproblemet. Folk har en juridisk rett til både sykemelding og uførepensjon dersom det ikke finnes jobber som vedkommende kan mestre ut fra egen helsetilstand. Funksjonsnivået og jobbkravene styrer andelen uføretrygdede minst like mye som selve diagnosen. Da blir det naturlig at området av landet hvor mangfoldet i jobbtilbud er størst, har den laveste andelen uføretrygdede. Noen hevder at den høye andelen uføretrygdede i Norge skjuler et arbeidsledighetsproblem. Det er ikke nødvendigvis slik, selv om mange mener det var en politisk ønsket utvikling på 80— tallet. Det kan vel så gjerne være uttrykk for et ensidig arbeidsliv i store deler av Norge.Regjerningens satsing på inkluderende arbeidsliv tar sikte på at arbeidstager og arbeidsgiver skal kommunisere nærmere om hvilke helseproblemer arbeidstager har. Videre at arbeidsgiver skal tilrettelegge for at arbeidstagere med sviktende helse likevel kan være arbeidsdyktige med andre arbeidsoppgaver. Det har ført til at flere blir i arbeid lenger. Stor satsing på inkluderende arbeidsliv til tross, det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved om myndighetene har gjort nok for å tilrettelegge arbeidsplassene slik at flest mulig kan være i arbeid frem til ordinær pensjonsalder. Arbeid gir sosialt nettverk og en daglig rytme. De fleste trenger det.
