Kommentar

Den eviggyldige forfatter

  • Terje Stemland

Tirsdag er det 150 år siden Knut Hamsun ble født. Etter debatt på debatt på debatt om nazisten med varig svekkede sjelsevner, skal vi nå kanskje konsentrere oss om forfatteren?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Å NEI, SÅ LETT GÅR DET IKKE. Mens lesere i alle år har vist Hamsun ryggen under mottoet «Krigen tar aldri slutt!», finnes det angivelig ryggesløse individer som kun leser ham fordi han var nazist. For dét er antatt å forlene ham med noe demonisk, pirrende, det tabubelagte. Tar man nazismen fra Hamsun, sitter man igjen med en alminnelig forfatter, ikke noe mer, noe å henge på veggen. Han er med andre ord forglemmelig, à la Garborg og Undset.

Lite tess

Den som tydeligst har målbåret denne oppfatning, er Cathrine Sandnes (Dagbladet 4. juli). Sandnes elsket dikteren som 14-åring, men nylesning har fått henne til å se på ham som lite tess, med kun Sult som unntak fra begredeligheten. Av hennes sære begrunnelser er det vel denne som tar prisen: «Man skal ikke ha lest mange linjer i Pan for å skjønne at hovedpersonen mener noe annet enn det han sier.» Her er man nesten fristet til uvilkårlig å tenke på leseevner som svekkes over tid, med alderen. Et morsomt apropos er at epilogen i Pan, Glahns død, ble trykt i tidsskriftet Samtiden før romanen utkom. Det ville den neppe ha blitt i dag, for i dag er Cathrine Sandnes redaktør i Samtiden. Daværende redaktør, Gerhard Gran, utviste med andre ord ikke samme sikre skjønn.

Bjørnstjerne Bjørnson var ytterligere halsløs. Han karakteriserte bokens naturskildringer som «Det høieste, det mest storslagne i norsk litteratur.» Og den britiske Hamsun-forskeren Robert Ferguson taler formodentlig i vilska: «Pan er en av de vakreste kortromaner som noensinne er skrevet. Den er mer en opplevelse enn en bok, og språket er så tett og eksakt at ingen oversettelse kan redusere det.»

Bør ikke feires

Skal man rette seg etter Raoul Wallenberg-stiftelsens formaninger, bør man overhodet ikke feire Hamsun. Hvorvidt man tillates å lese ham, opplyses ikke, men man er vel på den sikre siden om man leser ham i smug?

I grunnen ikke, om man skal tro ideologikritiker og Hamsun-biograf Jørgen Haugan. Allerede i sin bok Solgudens fall (2004) påpekte han faren ved dikterens artistiske mesterskap, ettersom det utelukkende dreier seg om forførende verbal overflate. På dette punkt skiller han lag med den kvalifiserte Hamsun-forskningen idet han enten ikke vil, eller kan, øyne skriftens dybde, omskifteligheten, ambivalensen, tvetydigheten og utforskningen av våre fantasier.

Men stopp nå litt. Haugan har sett noe, han har sett Hamsuns innette prenazisme under den glitrende ordoverflaten, men ikke bare det. Han slår ubeskjedent fast at «Hamsun så sitt kunstneriske liv i lys av Kristi død og oppstandelse.»!

Ikke rart da at Haugan alt 9. desember i fjor i en kronikk i denne avis, «Problemet Hamsun» (hørt uttrykket før?), løfter en dirrende pekefinger mot «en språklig tryllekunstner, en forfører, som kamuflerer brune politiske holdninger bak en suggererende stil». Man ble dermed advart i god tid. Biografen ønsket å forebygge skadevirkninger av uhemmet Hamsun-avnytelse.

Den treske olding

I samme kronikk gjør han gjeldende at Paa gjengrodde Stier burde ha begynt med 9. april 1940 og ikke med mai 1945. Den treske olding har altså tillatt seg å velge sin egen tidshorisont, å skrive og komponere stikk i strid med hva han i anstendighetens og Jørgen Haugans navn skulle og burde.

Dette minner litt om den snurte holdning Hamsun-biografen Ingar Sletten Kolloen har lagt for dagen etter at han aldri fant noen papirlapp med teksten «Om forlatelse!» i dikterens privatarkiv. Nei, vi må nok nøye oss med en «Avisfille» som Hamsun nevner da han hospiterer på Landvik gamlehjem, og venter på at Høyesterett skal stadfeste erstatningsdommen mot ham. Han er venneløs, æreløs, ruinert:

«Et Papir stikker opp av Dyngen, en snipp av en Avis. Jeg prøver at hale til mig hele Avisen, men mislykkes, jeg blir sittende med en avrevet Lap i Hånden (... ) Det er en Avisfille uten Begyndelse og Ende, en længere Tekst, men saa uheldig avrevet at den blev uten Mening.»

Bøker som består

150 år etter dikterens fødsel, godt og vel 57 år etter hans død, leses han fremdeles. Det kommer stadig nye utgaver og nyoversettelser (i 12 land bare i år), salget og utlånene viser ingen fallende kurve.

Hva er det ved Knut Hamsuns diktning som øyensynlig ikke falmer over tid? Nøkkelord til å forstå hans begavelse er lykkelige kombinasjoner av følsomhet og energi, av innlevelsesevne og viljekraft. Hans skriftverden er primitiv i betydningen opprinnelig, hans originalitet består i å kunne se og oppfange det kompliserte i det enkle, det grenseløse i bagateller, det elementære ved tingene og fenomenene. Han skaper verdenslitteratur av smålåtne iakttagelser, som denne passasjen fra En Vandrer spiller med Sordin:

«Men blide Stunder det har alle. En fange sitter paa sin Kjærre og kjører til Skafottet, en Spiker gnager ham i Sætet, han flytter sig og føler det mere behagelig.»

Omfavnelser, piskerapp

Det har vært sagt at det fineste ved å være norsk, er at man kan lese Hamsun på originalspråket, fortryllelsen og uroen, setninger som omfavnelser, som piskerapp. Ingen har skrevet vakrere norsk, ingen vil gjøre det heller. Men hans diktning og appell, det hele menneske med sine skrøpeligheter og sin storhet, overskrider alle nasjonale og kulturelle grenser.

Det vil innfange lesere så lenge menneskene leser bøker.

Foto: Inge Grødum

Les mer om

  1. Kultur