Kommentar

På vei mot et kaotisk maktskifte

  • Per Kristian Haugen
    Per Kristian Haugen
    Kommentator
President Bashar al-Assad (t.h.) tok tirsdag Kinda al-Shamat i ed som ny sosialminister, mens andre medlemmer av regjeringen var vitner.

Nå skjer det som mange har fryktet: Assad-regimet går ubønnhørlig mot sitt fall - uten at opprørerne er enige om hvordan de skal håndtere den kritiske fasen etterpå.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De dårlige nyhetene strømmer inn til Bashar al-Assad — dersom hans virkelighetsforståelse da er slik at han klarer å ta inn over seg hva som skjer.

Den siste uken greide opprørerne for første gang å ta jagerfly i full stand fra det syriske flyvåpenet. Det er foreløpig uklart hvor stor nytte de vil ha av flyene, men erobringen styrker kampmoralen. Assad har lenge brukt sin kontroll over luftrommet til å terrorisere befolkningen. Nå stiger håpet om at denne tiden nærmer seg slutten.

Opprørerne har også erobret Syrias største vannmagasin. Den som kontrollerer damanlegget, har potensielt makt til å stanse strømforsyningen til viktige deler av landet.

I tillegg kjemper opprørere med regjeringsstyrker om kontrollen over bydeler nær sentrum av hovedstaden, Damaskus. Igjen forsterkes inntrykket av at Assads herredømme holder på å svikte. En jevn strøm av avhoppere fra regimet vitner om at mismotet brer seg i nedover rekkene.

Dramatiske tall

Snart passeres toårsdagen for konflikten i Syria. Det er vanlig å regne 15. mars 2011 som startdato for den mest blodige av omveltningene i det som vi forhåpningsfullt kaller den arabiske våren. Ifølge FN har 70 000 mennesker mistet livet, men USAs utenriksminister John Kerry sa før helgen at tallet på drepte kan være så høyt som 90 000.

Bak denne statistikken ligger en menneskelig lidelse som knapt er mulig å fatte. Da er det tankevekkende at Syria ikke har utløst de helt store overskriftene i det siste. Det forteller at krig sørgelig raskt blir til rutine.

Noen av de mest aktive væpnede gruppene er islamister som aldri ville drømme om å innordne seg en organisasjon de oppfatter som et redskap for saudiarabiske og amerikanske interesser.

Fravær av spektakulære enkelthendelser må ikke føre til den feilaktige konklusjon at ingenting skjer. Tendensen over en periode på noen måneder er tydelig: Opprørerne går frem, regimet går tilbake. Når treårsdagen for den syriske konflikten nærmer seg, er det svært lite sannsynlig at familiedynastiet Assad kommer til å styre i Damaskus. Imens er det nødvendig at opprørerne bruker tiden til å forberede seg.

Ingen samlet front

Det har lenge vært til bekymring for arabiske og vestlige regjeringer at den syriske opposisjonen er så dypt splittet. Den dårlige samarbeidsevnen skyldes både ideologisk og religiøs uenighet.

Ikke minst spiller personlige motsetninger en sentral rolle. Det eksisterer for eksempel en inngrodd skepsis mellom hjemmefront og utefront, for å låne to begreper fra den annen verdenskrig.

Hjemmefronten mener - sikkert med rette - at de bærer de tyngste byrdene i kampen. De ønsker seg våpen og annen hjelp, men føler mange ganger at de ikke blir hørt. De klager over at de må klare seg selv, mens andre sitter trygt på luksushoteller i utlandet og prater.

Har mistet kontakten

Utefrontens svar er at lokale motstandsledere mangler oversikt og sjelden greier å se helheten. Det kan nok være riktig, men mange eksilpolitikere har bodd utenlands så lenge at de kjenner lite til livet inne i Syria. Det undergraver også deres autoritet at folk i hjemlandet ofte ikke vet hvem de er. Det har heller ikke styrket tilliten at enkelte virker mer opptatt av å intrigere mot hverandre enn å styrke samholdet i en vanskelig tid.

Håpet var at alt skulle bli mye bedre etter at de ulike delene av motstandsbevegelsen kom sammen i Doha i november, på initiativ fra Saudi-Arabia og Qatar. Møtet resulterte i en helt ny organisasjon, Den nasjonale koalisjon av syriske revolusjonære og opposisjonelle styrker.

Det har lenge vært til bekymring for arabiske og vestlige regjeringer at den syriske opposisjonen er så dypt splittet.

Koalisjonen (forkortet SN) ble anerkjent av Den arabiske liga som det syriske folks rettmessige representant. Frankrike, Storbritannia, USA og Tyrkia har gjort det samme.

Inne i Syria står ikke SN like sterkt. Noen av de mest aktive væpnede gruppene er islamister som aldri ville drømme om å innordne seg en organisasjon de oppfatter som et redskap for saudiarabiske og amerikanske interesser. Islamistene har sin egen dagsorden og mener at de er best tjent med å innta posisjonen som Assads mest kompromissløse motstandere. Dette visste man på forhånd, men valgte å tone det ned.

Foreslår forhandlinger

Intern uenighet om veien fremover gjør heller ikke tilværelsen enklere for SN. Den offisielle linjen er nå at koalisjonen stiller seg åpen for forhandlinger med regimet, men ikke med Assad selv eller personer som har deltatt direkte i undertrykkelsen av opposisjonen.

Slike utspill kan best forstås som et desperat ønske om å få bevegelse i en fastlåst situasjon. FN er handlingslammet på grunn av motstand fra vetomaktene Russland og Kina, og de vestlige landene er livredde for å bli direkte innblandet.

Prisen blir betalt av de mange syrere som lever under håpløse forhold i vinterkulden - drevet på flukt i sitt eget land eller over grensene til nabolandene. Midt oppe i all politisk og militær manøvrering er det lett å glemme at konflikten i Syria også er en humanitær katastrofe som rammer stadig flere.

Les mer om

  1. Kultur