Rundt Jonas Gahr Støre var vurderingen før jul at det ville være for tidlig å kutte av Giske da. Det ville ikke bli forstått av Giskes bakland. De har jo ikke lest varslene eller sittet overfor pregede kvinner som forteller om ubehagelige møter med nestlederen. Før jul var sannsynligheten stor for at Giske-gjengen ville ha tolket en avskilting av nestlederen som en provokasjon, som et foreløpig klimaks i en konflikt som alle ellers liker å late som ikke eksisterer.
Målet er at de, når Giske må gå – for det må han nok – mener at han fikk en fair behandling når galt først ble galt.
Den andre nestlederen, Hadia Tajik, tilhører ikke Giskes bakland, for å si det forsiktig. Hun har åpenbart ingen sans for denne strategien. Hun har brukt Facebook, og nå sentralstyret, til å vise frem utålmodighet med Støres modningsstrategi. For Tajik trengs ingen modning. Situasjonen er overmoden, noe som indikerer at hun har ventet på dette oppgjøret lenge. Så kan man saktens spørre hva hun har gjort med problemet Giske før nå. Ikke så mye, sannsynligvis, og det finnes det grunner til.
Alt er politisk
I en samtale med en rådgiver i Ap før jul snakket vi om forskjellen på en bedrift og et parti. Rådgiveren minnet om at det er flere forskjeller, og det har han jo rett i. Mens toppsjefen i en bedrift kan gå til en av mellomlederne sine og gi en refs, eller til og med avsette noen uten at det blir for mye styr, er det annerledes for en partileder. Ikke minst i Arbeiderpartiet.
I Arbeiderpartiet vil en refs fra en leder til en annen tillitsvalgt nesten alltid bli lest politisk. Hvem er på hvilken side i hvilken sak, hvilken historikk har de med tanke på andre maktkamper, og så videre, og så videre. Og så ansettes ikke politiske ledere. De velges.
Flere varsler
Nå er julen over. Varslene er, som Trond Giske selv forutså, blitt flere. Jonas Gahr Støre har fått sentralstyrets tilslutning til å håndtere sakene videre, med Giske på sidelinjen. Hva nå dét betyr. Det er absurd nok helt uklart hva som skal til for at en topptillitsvalgt i likestillings- og solidaritetspartiet Ap taper tillit. Fire-fem varslingssaker var ikke nok. Har partiet fortsatt tillit hvis nestlederen har åtte varsler mot seg, som ikke er veldig alvorlige? Eller holder det med tre ganske alvorlige? Skal han bli nestleder igjen hvis han klarer å tilbakevise to av varslene, eller fire?
Enkelte av Giskes støttespillere kommenterer lettet at han ikke har gjort noe kriminelt. Det er en absurd illustrasjon på et parti der for få innser hvor trist denne forestillingen er blitt.
Spørsmålene må stilles
For det er ikke kriminalitet som er kjernen her, selv om Giske-siden har interesse av å gjøre det til det. Dette handler om verdier, politikk, liv og lære og ikke minst tillit. I et parti er jo hele poenget at bemanningen, om du vil, er tillitsvalgte. Hele deres legitimitet er bygget på tillit. Ikke fra alle, men fra mange nok.
Dermed må også Giskes støttespillere (og Giske selv) stille seg spørsmålene: Har Trond Giske tilstrekkelig med tillit til å fortsette i et av landets viktigste politiske tillitsverv, selv før de nye varslene kom i julen?
Har han tilliten som trengs for å fronte likestillingspartiet, partiet som rett før jul utfordret alt som kan gå og stå av statsråder om arbeidet mot seksuell trakassering?
Har Giske tilliten som trengs for å skape trygghet for at unge kvinner og unge menn behandles likt når de er på vei opp i partiet? Det er altså ikke mer enn to uker siden nestlederen ikke ante at dette var et problem i partiet.
Er Trond Giske den rette nestlederen for et parti som sliter med å overbevise sine egne om at partiet håndterer grunnleggende utfordringer knyttet til ledelse og trakassering på en god måte?
Det er nesten ikke til å forstå at noen lander på «ja» når disse spørsmålene stilles.
Rom for kjip oppførsel
Rommet for å opptre kjipt er ganske stort for politikere, så lenge kjipheten rammer folk vedkommende ikke er avhengig av tillit fra. Som ansatte i et departement, politikere i andre partier, eller partifeller utenfor egen valgkrets. For ikke å snakke om motstandere i en intern maktkamp. Politiske støttespillere vil jo mene at kjip oppførsel er en bagatell, i det store bildet. Men er det noe #metoo-høsten har lært oss, er det at rommet for kjip oppførsel må bli mindre. Straks.
Den eneste gjenværende spenningen i denne saken, er hvem som blir den siste til å innse det, og hvor dyp splittelsen er når dette er over. For om den ene nestlederen høyst sannsynlig er ute i god tid før valgkampen i 2019, spiller også den andre nestlederen, Tajik, høyt. Hun kan styrke sin posisjon i partiet, men hun kan også skaffe seg flere fiender.
Jonas Gahr Støre kan uansett belage seg på å bruke uendelig med krefter innover i partiet, snarere enn ut mot velgerne, også i fortsettelsen.