Kommentar

Internasjonale avtaler er populistenes tumleplass. De må må bli motsagt langt oftere. | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Sjefredaktør

Foto: Marvin Halleraker

2018 ble året da anti-globalistene tok våre mest sentrale politikere på sengen.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kanskje regnet statsminister Erna Solberg med at tilslutningen til FNs migrasjonsplattform skulle bli grei skuring. Norge slutter seg jevnlig til ulike internasjonale avtaler, vanligvis uten særlig mye mikkmakk.

Grei skuring ble det ikke.

Regjeringspartiet Frp tok dissens.

Solberg måtte stenge Facebook-veggen sin på grunn av hatefulle ytringer.

Det siste er drevet frem av økt mistenksomhet mot sentrale politikere, kombinert med de perfekte verktøyene for å mobilisere og dyrke mistro: Sosiale medier og såkalte alternative nyhetsnettsteder.

Overraskende tøft

Kanskje trodde også Jonas Gahr Støre og de EU-vennlige delene av Arbeiderpartiet at stortingsavstemningen om Acer, EUs tredje energimarkedspakke, skulle skli greit gjennom i vår, uten for mye bråk. Partiet ledet jo regjeringen da arbeidet med Norges tilslutning til samarbeidet ble startet. Rommet for overraskelser kunne da ikke være særlig stort.

Men det skulle det vise seg at det var. At saken utløser politisk debatt, er ikke overraskende. Men den tøffe tonen i motstanden, antallet versjoner av hva dette egentlig handlet om og den intense mobiliseringen mot samarbeidet på venstresiden, må ha overrasket langt inn i Ap.

Fikk viljen sin

Selv om både Støre og Solberg fikk det som de ville – Ap stemte for Acer i Stortinget og regjeringen slutter Norge til FNs samarbeid om migrasjon – er det verdt å dvele ved de to sakene, som har fellestrekk med tilsvarende debatter i andre land:

  • De omhandler samarbeid mellom land og Norges tilknytning til internasjonale organisasjoner.
  • De er eksempler på en debatt og en mobilisering som har vist seg både effektiv og destruktiv. Spekulative, selektive eller direkte usanne gjengivelser av innholdet i avtalene likes og deles i sosiale og alternative medier.
  • Mistenksomheten mot politiske motstanderes motiver og karakteristikkene av politikere som Erna Solberg og Jonas Gahr Støre nådde et nytt lavmål i 2018.

Konspirasjonsdrevet motstand

EU-debatten, som er bakteppet for Acer-motstanden, har alltid vært tøff. Det samme er innvandringsdebatten, som ligger bak motstanden mot FNs migrasjonsplattform. Det er ikke ensbetydende med at debattene er usunne, tvert imot.

Men disse temaene er populistenes tumleplass, der ansiktsløse fiender ute i verden får skylden for alskens problemer.

En del av motstanden er konspirasjonsdrevet. Blant de mildeste anklagene mot politikerne er at de drives av ønsker om internasjonale karrierer i utlandet, karrierer som visstnok er så spennende at Norges interesser settes til side. Mediene skal etter sigende la være å dekke saker, eller å dekke dem på «riktig» måte, fordi de er redde for å få kritikk fra viktige mennesker, fordi de har økonomisk interesse av å legge lokk på ting, eller fordi de gir blaffen i vanlige folk.

Trege med informasjon

Mye av dette er lett å avvise med at mulighetene for å lage, like og dele mye støy i sosiale medier er utvidet. Holdningsundersøkelser underbygger ikke inntrykket av at rabiate kommentarfelt er representative for folkemeningen. Likevel, både medier og politikere har godt av å reflektere over drivkreftene i motstanden og vår rolle i det.

Kanskje har våre mest sentrale politikere vennet seg til at så mye av Norges forhold til omverden utvikles i konsensus og under radaren, at de undervurderer behovet for forankring.

Regjeringen publiserte ikke en norsk versjon av FNs migrasjonsplattform før i november. Det var riktignok en måned før den skulle vedtas ved akklamasjon i Marrakech, men nesten et halvt år etter at den ble formulert i FN. Slikt gir grobunn for anklager om arroganse og åpner rommet for spekulasjoner.

De største mediene har det med å vente med å gå skikkelig inn i saker som Acer og FNs migrasjonspakt til debatten er i full gang mellom ekkokamrene og grøftene er gravd så dype at ingen klarer å se over kanten på dem.

Hva er alternativet

Det viktigste er imidlertid å utfordre de populistiske antiglobaliseringskreftene om hva de ser for seg av alternativer. Når en sentral politiker som Sylvi Listhaug ønsker å reforhandle EØS-avtalen er det selvsagt oppsiktsvekkende. Men det mest interessante er hva hun konkret ser for seg at det kan bli. Hva er hennes alternativ, ikke minst med Brexit friskt i minne?

Det samme gjelder FNs migrasjonsplattform. Hva er alternativet til et internasjonalt samarbeid om migrasjon, helt konkret?

De som avviser dagens avtaler slipper altfor lett unna dette spørsmålet.

De færreste er populister

Mange av dem som er urolige er ikke i utgangspunktet populistisk orientert. De ytrer seg sjelden i sosiale medier. De ser utvikling de ikke liker. De forsøker å skjønne hva som skjer tidsnok til at de kan påvirke eller stille spørsmål. De fortjener at bekymringene deres besvares av politikere, at mediene tar dem opp og at lettvinte svar utfordres.

Les mer om

  1. Sosiale medier
  2. Innvandring
  3. Globalisering
  4. Jonas Gahr Støre
  5. Erna Solberg
  6. Trine Eilertsen
  7. FN

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Man kan kalle FNs migrasjonsplattform en flopp allerede. I dag blir den vedtatt.

  2. POLITIKK

    Nå sprekker Regjeringen for første gang. Frp tar dissens om FNs migrant-avtale

  3. SID

    Venstresiden snakket for lite om FNs migrasjonspakt

  4. KOMMENTAR

    Tør ikke lenger Erna Solberg og Jonas Gahr Støre å være enige?

  5. NORGE

    Frp: – Sterkt beklagelig at Norge støtter migrasjonsplattformen

  6. KRONIKK

    Dere som har kritisert FNs migrasjonspakt: Dere har ingen grunn til å klage nå.