Fallende oljepris og vestlige sanksjoner kan undergrave støtten til Putin

Kopiavimg334-Gvjih5M5UE.jpg

Vladimir Putin har ett likhetstrekk med Norge: Han har bygd sin posisjon på stadig høyere oljepriser. Nå satser han på russisk nasjonalisme – og Kina

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I morgen er det Australia, tidligere i uken var det Kina. Mens den militære situasjonen i Øst-Ukraina tilspisser seg og rubelen faller, er Russlands president Vladimir Putin på reisefot. Han ser ut til å like det.

USA og Europa har vedtatt økonomiske sanksjoner som kan gjøre livet ganske mye vanskeligere for Russland – og Putin. Men Vladimir Putin er ikke knekt.

Symbolverdien for den russiske presidenten er stor når han i Brisbane i Australia i helgen deltar på toppmøtet i G20, forum for de 20 viktigste landene i verden. Han er ikke kastet ut av det gode selskap.

Under oppholdet i Beijing undertegnet Putin en ny avtale om eksport av russisk gass til Kina. Avtalen er løs, en intensjonsavtale. Men denne gangen dreier seg om gass fra felter midtveis mellom Kina og Europa – fra områder som i dag sender gass vestover. En kommentator kalte avtalen Putins revansje.

Marerittet fra 1998 spøker i bakgrunnen

De ti siste dagene har mange russere gått fra bank til bank på jakt etter utenlandsk valuta, slik blant annet Aftenpostens korrespondent Steinar Dyrnes har anskueliggjort i en reportasje her i avisen.

For Putin rommer den siste utviklingen en historisk ironi.

I 1998 gikk Russland gikk på et voldsomt prestisjenederlag. Et dramatisk fall i oljeprisen gjorde at staten erklærte seg konkurs: Regjeringen ville ikke betale renter og avdrag på statsgjelden. Rubelen falt som en stein. På toppen ble det bankkrise.

Mange russere mistet mesteparten av sparepengene sine.

Det var slik, grovt sett, at det ble et maktskifte. Vladimir Putin overtok. Og han hadde flaks. Oljemarkedet snudde oppover igjen.

Hans eventyrlige suksess siden han ble russisk statsminister og så president for 14–15 år siden skyldes mangedoblingen av oljeprisen i denne perioden. Inntektene fikk et voldsomt løft, som i Norge.

Nå ser fremtiden plutselig nokså annerledes ut. Spørsmålet blir om økende nasjonalisme kan kompensere for fallende oljepriser.

Olje er Putins narkotika

Russlands oljeavhengighet er flere ganger så stor som Norges – og det er Putin som har latt det skje. Bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet har eksplodert og har nå passert 50 prosent av budsjettet. Det er omtrent tre ganger så høy andel som i Norge.

Men nå skranter de gamle russiske gigantfeltene. Uten tilgang på utenlandsk teknologi for å holde produksjonen oppe og utvikle nye felt, bl.a. i Arktis, anslås det at oljeproduksjonen kan synke med 30 prosent på ti år. Nå har de ledende internasjonale oljeselskaper trukket seg fra sine samarbeidsavtaler med russiske samarbeidspartnere.

Statoil er blant de selskapene som fortsatt er i tenkeboksen. Men det generelle bildet er at vestlige selskaper også på områder som ikke er omfattet av sanksjonene, nå er redde for å gjøre business og investere i Russland.

Underskogen som forsvant

Kombinasjonen av fallende oljepriser og økonomiske sanksjoner har ført til at kursen på den russiske valutaen har falt med omtrent 30 prosent i år.

En slik devaluering gjør russiske varer og tjenester billigere og mer konkurransedyktige. Problemet er bare at underskogen i russisk næringsliv er tynn. Og vekstvilkårene for entreprenører er skrinne. Putin har prioritert statlig kontroll og et nettverk av lojale oligarker. Oljeprisen har gitt ham råd til det.

Når pengene går til hodet

Høyere oljeinntekter har gått sammen med stigende ambisjoner på Russlands vegne. Spørsmål er om Putin forregnet seg da han med trusler og maktbruk utfordret Vesten i kampen om handel og innflytelse i Ukraina.

Den militære opptrappingen i Øst-Ukraina utløste i forrige uke nær panikk i valutamarkedet. Russere frykter nye sanksjoner som gjør at rubelen kan falle ytterligere i verdi. Mange forsøker å veksle til utenlandsk valuta og få sparepengene ut av landet før det plutselig kan bli for sent.

Det lukter litt av 1998.

Viljen til å stå opp mot Vesten

Vesten håper at Putin vil innse at han nå sitter fast i klisteret.

Men Putin er ikke alene i Russland om å ønske en slags omkamp på den kalde krigen, 25 år etter at Berlin-muren falt. Sanksjonene og dårligere økonomi kan gi grobunn for krefter som er enda mer nasjonalistiske enn Putin.

Men med lave oljepriser og synkende oljeproduksjon vet ingen sikkert hvor lenge den sterke oppslutningen om Putin vil vare. Det kan vise seg at anneksjonen av Krim og forsøket på å rive Øst-Ukraina løs fra Kievs kontroll var resultatet av en stygg feilberegning – et uttrykk for overmot.