Anki Gerhardsen burde vært flue på veggen i redaksjonen den dagen Aftenposten fikk en kronikk fra en ung kvinne som varslet om uønskede hendelser med Trond Giske.
Ja, varslere eier sin egen historie, men redaksjonens vurdering var at vi måtte kontrollere opplysningene og påstandene hun fremsatte. Redaksjonen ba om navn på flere personer vi kunne snakke med. Vi diskuterte detaljer i historien og undersøkte om påstandene kunne dokumenteres eller sannsynliggjøres. Vi tok kontakt med Trond Giske, slik at han kunne svare på kritikken. Det tok dager med omfattende kildekritikk før kronikken kunne trykkes.
Blir stoppet
Den anonyme forfatteren av kronikken sto senere frem som Sunniva Andreassen. I ettertid har hun sagt at hun synes avisens tilnærming var ubehagelig. Hun undret: «Tror de ikke på meg?» Etter hvert ga det henne en trygghet at redaksjonen faktisk kontrollerte opplysningene.
Aftenposten skal naturligvis måles på hva vi publiserer, men i denne sammenhengen kan det være et poeng å snakke om hva vi ikke publiserer.
Mange tips, historier, innspill og påstander blir stoppet fordi kildegrunnlaget ikke holder. Det skjedde en lang rekke ganger under arbeidet med #metoo-sakene.
Ingen blind kampanje
#Metoo er ingen blind kampanje i mediene. I motsetning til hva Gerhardsen påstår er ikke journalistenes jobb å være for eller mot en kampanje. Journalistenes jobb er å dokumentere, samle fakta, ettergå påstander, kontrollere opplysninger, kontrollere dem igjen og sikre at vi har et 360 graders perspektiv.
Den journalistiske dekningen av #metoo drives ikke frem av personlig engasjement hos hver enkelt reporter i Aftenposten.
Den drives frem av diskusjoner som dette:
- Er seksuell trakassering og uønsket oppmerksomhet et samfunnsproblem vi skal bruke journalistiske ressurser på?
Hvis ja, går vi videre med spørsmål som dette i hver enkelt sak vi jobber med:
- Er dette en sak som har offentlighetens interesse?
- Hvis ja, hvilken interesse har kildene av at den kommer frem?
- Har vi et tilstrekkelig antall kilder som uavhengig av hverandre gir samme versjon av historien?
- Er kildene førstehåndskilder?
- Hvilke hensyn spiller inn ved en eventuell publisering?
Skal sitte langt inne å publisere
At historien er sann og godt dokumentert, er ikke nødvendigvis nok for å publisere. Vi fikk for eksempel inn et tips som inneholdt alvorlige anklager mot en navngitt ekspolitiker. Opplysningene handlet om noe som hendte langt tilbake i tid. Vi diskuterte hvordan hendelsen kunne dokumenteres og om den kunne belegges med flere og uavhengige kilder.
Svaret var ja på alle spørsmål.
Men hadde saken offentlig interesse så lang tid etterpå, når personen det gjelder, ikke sitter i vervet lenger?
Svaret var nei. Saken ble aldri publisert.
Sjelegransker vår egen etikk
Også oppropene fra kulturlivet ble diskutert grundig. Detaljene i hver enkelt episode utløste krav om samtidig imøtegåelse, det vil si punkt 4.14 i Vær varsom-plakaten.
Det er den som oftest brytes: «De som utsettes for sterke beskyldninger, skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»
Men i mengde dokumenterer oppropene et strukturelt problem. Vi løste det ved å vurdere beskrivelsene av hver enkelt episode nøye og begrense detaljene til et nivå der gjerningsperson ikke kunne identifiseres.
Anki Gerhardsen mener kildekritikken og selvstendige undersøkelser mangler i journalistikken om #metoo. Det motsatte er tilfelle. Den har aldri vært så omfattende.
Vi sjelegransker vår egen etikk. Det har vi mye trening i. Vi gjør det daglig. Siden #metoo startet, er den viktigste forandringen at vi har gjort det mange ganger daglig.
Og det er i så fall den eneste unntakstilstanden #metoo representerer.