Kommentar

Feilene i året som gikk

Artiklene mine i 2013 burde blitt lest enda mer kritisk enn de ble.

I Migrasjonens umuligheter hevdet jeg at både strenge og åpne grenser har en pris, i kroner, liv og samvittighet. Frøy Gudbrandsen savnet en utdypning av hvordan jeg ville redusere innvandringstempoet, siden asylpolitikken allerede er så streng, skriver Bjørn Stærk. Fjeldstad, Knut

  • Bjørn Stærk
    Spaltist

Da jeg begynte som spaltist for Aftenposten lovet jeg å avslutte 2013 med å skrive om alle feilene jeg har gjort dette året og all kritikken som har kommet. Det trodde jeg skulle bli lett, men det viser seg at spaltister slipper unna med alt. Leserne roper ut når de ikke liker det de leser, men få påpeker faktafeil, huller i tankerekken, uholdbare premisser eller selvmotsigelser.

Årsaken er kanskje at kommentatorer sier så mye tull at de leserne som vet bedre ikke orker å ta tak i det. Andre er fornøyde så lenge de liker konklusjonen. Da er det ikke så farlig hvordan man kom dit.

Men her det jeg har fanget opp. Noe av kritikken er jeg enig med, andre ting ikke, men jeg legger det frem uten å svare for meg. Det kan jeg gjøre resten av året. I dag skal kritikerne få det siste ordet.

Hvitvaskende anekdoter

I Konservative kristne – den skjulte minoriteten hevdet jeg at konservative kristne kanskje forstår toleranse bedre enn mange sekulære. Anne Holt mente at jeg hvitvasket mennesker som forakter livet hennes. Geir Ramnefjell i Dagbladet skrev at jeg lente meg for mye på anekdoter om hyggelige mennesker.

Trond Bakkevig svarte at jeg undervurderer hvor mektige konservative kristne er i Den norske kirke. Mange reagerte på at jeg kalte konservative kristne for «minoriteten i minoriteten». For enten er de en minoritet i majoriteten av kirkemedlemmer, eller så er de en majoritet i minoriteten av aktive kristne. Men de er neppe noen minoritet i minoriteten.

Lesere forklarte meg også at baptister og pinsevenner omtales som «reformerte», ikke «kalvinister», og at oppsummeringen min av kristen moralteologi var unøyaktig.

Dårig journalistisk håndverk

I Antiskjørhet skrev jeg om Nassim Talebs bok om hvordan stress og usikkerhet kan gjøre mennesker og samfunn sterkere. En leser innvendte at jeg gjenga Stephen Pinkers ideer helt feil. Pinker har ikke spådd at verden vil fortsette å bli fredeligere, slik jeg hevdet. Han har tvert i mot påpekt at selv om moderne kriger er sjeldne, gjør de mer skade når de først inntreffer.

I Frykten for Sverigedemokratene skrev jeg at svensk innvandringsdebatt er så polarisert at den dytter moderate innvandringskritikere inn i armene på Sverigedemokratene. Som eksempel brukte jeg Hera Lamppu Maduro, en blogger som endte opp som Avpixlat-spaltist. Anders Sundnes Løvlie mente det var dårlig journalistisk håndverk at jeg ikke sjekket om historien hennes faktisk var sann. Jeg skrev også at Sverige har Skandinavias åpneste grenser, men det gjelder bare flyktninginnvandring. Hvis vi inkluderer arbeidsinnvandring ligger Norge foran.

I Den sovjetiske drømmen skrev jeg om Sovjetunionen på sitt beste og mest tiltrekkende, den gangen det fremdeles var mulig å tro på kommunismen. En leser påpekte at jeg overdrev hvor åpent det sovjetiske samfunnet var under Khrusjtsjov.

Tatt ut av sammenheng

I Sexarbeiderne ber om ordet skrev jeg at sexarbeidere ønsker tryggere arbeidsvilkår, ikke sexkjøpforbud, og at de som vil hjelpe dem bør lytte til dette. Jeg siterte en menneskehandel-aktivist i den amerikanske Frelsesarmeen som fremsto respektløs mot sexarbeidere. Frelsesarmeen svarte at jeg hadde tatt sitatet ut av sammenheng, og at det er sexindustrien de mangler respekt for, ikke ofrene for den.

Jeg håper du tar deg tid til å lese det jeg skriver skeptisk, og komme med innvendinger som teller

Espen Ottesen protesterte på at jeg omtalte sex som et vanlig yrke. Andre reagerte på det samme, for i så fall burde vel prostitusjon bli et yrkesvalg på videregående skole, og arbeidsledige sendes på bordell? Kristoffer Jul-Larsen påpekte at mye av forbudsbevegelsen består av tidligere sexarbeidere. Han hevdet også at det har blitt mindre vold mot sexarbeidere etter sexkjøpforbudet, og at Amsterdam har hatt dårlige erfaringer med bordeller. (Mitt svar.) Og Sigrun Tømmerås skrev at det også finnes aktive sexarbeidere som støtter sexkjøpforbudet.

I Mens vi venter på klimaløsningen foreslo jeg at vi faser ut produksjonen vår av olje og gass så raskt det er forsvarlig. Lesere innvendte at inntektene er så store at dette er ren galskap. Selv om Nordsjøen må stenges ned før eller senere, er det bedre at det skjer senere. Det vil uansett ikke bidra til å redusere verdens CO2-utslipp. Andre mente at forslaget var så urealistisk at det bare var et forsøk på å få moderate klimatiltak til å fremstå mer spiselige.

Bekvemmelig posisjonering

I Da de kristne møtte hedningene hevdet jeg at det er feil å si at julen og påsken «egentlig» er hedenske høytider, og viste til Bjørn Are Davidsen. Flere mente det var absurd av meg å omtale ham som en «skeptiker», ettersom han er kristen. Andre reagerte på at jeg brukte ordet «hedning», som de mente er nedsettende. Og jeg begikk en klar faktafeil: Jeg skrev at kristningen av germanske stammer begynte på 700-tallet. I virkeligheten begynte den flere hundre år tidligere.

I Migrasjonens umuligheter hevdet jeg at både strenge og åpne grenser har en pris, i kroner, liv og samvittighet. En leser reagerte på at jeg sa at det aldri vil bli lønnsomt å ta imot flyktninger. Han mente de jødiske flyktningene til USA og Israel var et eksempel på det motsatte. En annen påpekte at forskjellene mellom asiatiske land er så store at det er feil å snakke om en slags asiatisk modell for arbeidsinnvandring, slik jeg gjorde.

Frøy Gudbrandsen savnet en utdypning av hvordan jeg ville redusere innvandringstempoet, siden asylpolitikken allerede er så streng. (Jeg kom med noen forslag senere på året, i essayet Norway’s Choices.) Kim Møller i den danske bloggen Uriasposten mente at forsøket mitt på å formulere en slags tredje vei i innvandringsdebatten var et uttrykk for bekvemmelig posisjonering.

Tom for interessante ideer

I Ytringsvennlige dørvoktere skrev jeg at selv om det muligens var en tabbe av Fritt ord å gi skrivestipend til Fjordman, trenger vi organisasjoner som tør å gjøre den typen tabber. En leser mente at dette var «relativistisk tøv», og at jeg ikke tok faren for etnisk rensning alvorlig. En annen oppfattet ordvalget «tabbe» som arrogant mot Fjordman. Fjordman selv mente at jeg helgarderte meg «som vanlig» ved å forsvare og angripe stipendet på en og samme tid.

I Å tenke seg bedre skrev jeg at mange psykologer har gjenoppdaget verdien av viljestyrke og vaner og dermed endt opp der jordnære selvhjelpsforfattere har vært hele tiden. En leser fryktet at jeg med dette hadde gått tom for interessante ideer.

I Landet uten bærekraft oppsummerte jeg negative trender for Norge som burde ha vært tema i valgkampen, slik at vi kan håndtere dem nå når tidene er gode. Flere lesere reagerte på at jeg sa jeg ville stemme borgerlig. Hvis jeg mente alt dette burde jeg heller stemme Miljøpartiet De Grønne, sa de. Are Vogt Moum i Utrop protesterte mot at jeg hevdet at Frp har den mest kunnskapsbaserte innvandringspolitikken. Han viste til at faglige autoriteter har trukket i tvil tallene de brukte i sin rapport om bærekraftig innvandring.

I Tekst er verdt å betale for forsvarte jeg Aftenpostens nye betalingshekk på nett og håpet at den ville gjøre det lettere også for mindre nettmedier å ta betalt. Flere lesere innvendte at hverken Aftenposten eller andre norske aviser er verdt å betale for. Andre mente at det fortsatt er annonsemodellen som fungerer best.

Nyanseringskåt og kunnskapsløs

Mer debatt ble det da jeg i Britene var først skrev om hvordan britisk innvandringsdebatt lenge har ligget en generasjon foran vår. Der kritiserte jeg dem som ikke aksepterer at islam har kommet for å bli. Kim Møller i danske Uriasposten mente dette var på linje med å akseptere Nazi-Tysklands invasjon av Polen. En leser av bloggen la til at selv om det nok blir en blodig affære, bør alle muslimer kastes ut. Deretter bør man vurdere dødsstraff for forræderne som slapp dem inn.

Mina Adampour svarte at jeg undervurderer hvor mye rasisme som finnes i Norge, og forsvarte Ehsan Fadakars angrep på norsk rasisme. I Den norske rasismen svarte jeg at norsk rasisme finnes, men at antirasister som Fadakar er dårlige allierte i kampen mot den, og at gnisningene som oppstår ved innvandring ikke kan løses med moralisering alene. Rune Berglund Steen i Antirasistisk senter mente at dette var å føye seg for de sinteste og minst representative innvandringsmotstanderne, og at jeg hadde et dystopisk innvandringssyn. Jeg svarte at antirasismen har lite å bidra med i innvandringsdebatten. Steen svarte at jeg drev med slagordpreget polemikk.

Samtidig hadde Warsan Ismail startet opp #norskrasisme-taggen på Twitter, for å vise frem den usynlige hverdagsrasismen. Vi møttes i en debatt på Aftenposten Agenda.

I en av artiklene refererte jeg til Antirasistisk senters rapport om rasistiske hendelser i Oslo i timene etter bombeangrepet 22/7. George Gooding mente jeg brukte rapporten ukritisk. Jeg hadde uansett ikke grunnlag for å si at det «ulmet i gatene». Og i en debatt hos Document hevdet en leser at jeg er nyanseringskåt og kunnskapsløs om islamisme.

Farlig stemme

Det ble helt stille om Spor fra fortiden, hvor jeg skrev om hellige steder, monumenter og andre spor som binder sammen fortid, nåtid og fremtid. Den er min personlige favoritt fra året som gikk.

Artikkelen om Document.no, Går alene mot strømmen, vakte derimot mer kritikk enn alle de andre artiklene til sammen. Jeg hevdet at jubileumsutgaven av Document viser hvor viktige de er blitt, og at anklagene om rasisme og islamhat bygger på misforståelser av de redaksjonelle vurderingene de gjør. Ali Esbati mente jeg hyllet rasister. Eivind Trædal mente at jeg forsøkte å frata Document ansvaret for gjesteartiklene sine.

Stian Bromark i Dagsavisen sammenlignet Document med svenske Avpixlat, og mente jeg hadde stukket hånden ned i mørket for å trekke Hans Rustad opp og inn i varmen. Kommentaren ble illustrert med en buffet av bæsj. Hogne Øian skrev at Document preges av dehumaniserende insinuasjoner. Jarle Petterson mente jeg gjorde meg til en farlig stemme ved å forsvare en hatpublikasjon. Jeg møtte Snorre Valen til debatt i NRK Kulturnytt.

Også Aftenposten fikk kritikk. Fredrik Giertsen lurte på om de burde fortsette å bruke meg. Anne Hansen syntes det var sjokkerende at artikkelen kom på trykk. Martin Knutsen mente Aftenposten burde svare for sin beslutning om å trykke den. Jørgen Lund mente at det ikke holder mål at en fast spaltist bedriver reklame for en publikasjon.

Øyvind Strømmen var ikke med på rasistbeskyldningene mot Document, men la i stedet frem eksempler på dårlige redaksjonelle vurderinger, som han mente viser et manglende gangsyn i møte med ytterliggående ideer.

Vær skeptisk

Så det ble litt kritikk til slutt, men jeg håper på mer til neste år. Kom gjerne med mer i kommentarfeltet, eller minn meg på kritikk jeg har glemt. Jeg håper du tar deg tid til å lese det jeg skriver skeptisk, og komme med innvendinger som teller.

Jeg har samlet på alt dette for å vise at det nytter. Alt drukner ikke i mengden, og jeg satser på å gjøre dette igjen.

Men dermed er det viktig at du ikke bare kommer med kritikk, men med god kritikk. Dårlig kritikk rammer bare en selv. Alle kan følge linkene over og vurdere hvem som har rett. I dag lar jeg kritikerne få det siste ordet, men det er leserne som dømmer.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 9. juni

  2. KOMMENTAR

    Ja, utestenging av motdebattanter er en interessant diskusjon, Lurås

  3. KRONIKK

    «Høyrepopulistene har klart å selge oss noe helt utrolig: at de snakker for folk flest»

  4. KOMMENTAR

    Hva tenkte Aftenposten da vi publiserte Nina Karin Monsens innlegg? Og bør vi sparke Espen Ottosen som spaltist?

  5. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  6. A-MAGASINET

    Disse tre kontroversielle redaktørene er enige om én ting: Norge er ute å kjøre