Munch-museet må aldri bli et mausoleum
Munchmuseet har utløst ramaskrik med sin Melgaard-utstilling. Det er et sunnhetstegn.
Det er ti år siden sist vi hadde en real museumsdebatt i dette landet. Det er alt for lenge siden.I 2005 startet det hele med at daværende Nasjonalmuseums-direktør Sune Nordgren hang om på den faste utstillingen i Nasjonalgalleriet. Blant annet droppet han den kronologiske fremstillingen av samlingen, og satte gamle og nye kunstverk sammen i en mer tematisk inndeling. Det skulle han aldri ha gjort, i følge Norges ledende museumsvoktere.
Lars Roar Langslets etter hvert berømte utsagn om at Nordgren hadde sluppet «en postmoderne tsunami» løs i museet står igjen som ganske talende for stemningen som rådde, i det som er en av de argeste kulturdebattene vi har sett de seneste årene.
Nordgrens grep var godt
Selv skjønte jeg aldri sinnet til Nordgrens kritikere. Tvert imot ga den nye monteringen et interessant nytt blikk på samlingen. Ikke bare fikk den meg til å besøke galleriet for første gang på lenge, men flere kunstnerskap ble vekket til live igjen. Spesielt vellykket var plasseringen av Peder Balkes vare landskaper sammen med Anna-Eva Bergmans geometriske, abstrakte malerier. For meg ble begge kunstnerskapene gjensidig styrket, og jeg så nye ting i bildene.
Ikke alle rommene var like vellykket som dette, men den grunnleggende tankegangen var god: hva skjer om vi setter de klassiske maleriene sammen med moderne uttrykk? Hvordan kan vi vise frem den faste samlingen på en måte som gir den et nytt liv?
Konservativt kunstpublikum
Dessverre for Nordgren viste store deler av det norske kunstpublikummet seg å være krakilske motstandere av denne endringen. I alle fall den delen som skriver i aviser og uttaler seg i eteren. I debatten om Munchmuseet denne vinteren ser vi den samme tendensen.
Museet får knallhard kritikk for å «besudle» den gamle mesteren med å sette hans malerier sammen med Bjarne Melgaards provoserende uttrykk.
Årsakene spenner seg fra at Melgaards seksualiserte arbeider er støtende, til at det setter Munch i en spekulativ sammenheng. Selv har jeg heller ikke sansen for alt Melgaards gjør. For eksempel synes jeg videoen «All Gym Queens deserve to die», der en voksen mann filmes mens han suger på armen til en baby, er direkte spekulativ og ekkel.
Betyr det at jeg mener det er feil å trekke Melgaard inn i Munchmuseet? Absolutt ikke. Faktisk mener jeg det var på høy tid at vi begynte å debattere innholdet på museet som huser Norges desidert viktigste kunstner, ikke bare hvordan bygget skal se ut eller hvor det skal ligge.
Munch ønsket seg neppe et minnesmerke
Munch selv var en fritenker og en urokråke i sin egen samtid. Han malerier oppsto ikke i et vakuum, men som en reaksjon på, og kritikk av, samtiden han levde i. Jeg tviler sterkt på at Munch selv ønsket at museet over hans livsverk skulle være et stille og ærbødig minnesmerke. Tvert imot er det i Munchs ånd å invitere til debatt, og å risikere å tråkke noen på tærne.
Spørsmålet er hvorfor det ikke gjøres oftere. Noe av svaret kan ligge i måten Munchmuseet er organisert på. Museet er eid av Oslo kommune, og direktør Sten Henrichsen rapporterer til kulturbyråden. Dette er en helt annen organisasjonsform enn det som er vanlig ved museer som det er naturlig å sammenligne Munchmuseet med.
Det normale er at direktøren blir ansatt av og rapporterer til et styre, hvor det sitter medlemmer med høy kunstfaglig kompetanse. Som vil kunne gi støtte og nødvendig motstand.
Ti år er for lenge
Hvis Munchmuseet virkelig skal ta skrittet opp til eliteklassen av internasjonale museer må det sannsynligvis ut av kommunens favn. Det ville for eksempel være fullt mulig å organisere museet som en stiftelse der kommunen eier selve samlingen, men hvor direktøren rapporterer til et styre. Det ville bety en større faglig trygghet ved museet, og høyst sannsynlig en større dristighet.
Det siste er noe vi burde ønske oss av ethvert museum. La oss håpe det ikke blir ti år til neste gang en museumsdirektør setter sinnene i kok her i landet.
Twitter: @sarahsorheim
