Kommentar

«Paradise Papers viser at bruken av skatteparadiser når langt ut over det vi hittil har kjent til»

  • Espen Egil Hansen
    Espen Egil Hansen
    Sjefredaktør
Dokumentene lekket blant annet fra advokatfirmaet Applebys kontor på Bermuda, avdekker problematiske rolleblandinger, tvilsom bruk av offentlige midler og det eksperter mener fremstår som ren svindel. De gir også et interessant innblikk i hvordan lovlig internasjonal forretningsdrift organiseres.
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er ikke lenger kun skattetrette milliardærer, shippingbransjen og globale teknologikjemper som har nettverk av selskaper på skattevennlige øyer.

Vi ser hvordan alminnelig tjenester og varer, som vi alle møter i det daglige, blir organisert på samme måte. Og vi ser hvordan hemmelighets-regimene på de små skatteøyene nå brukes av ledende politikere i noen av verdens største demokratier.

Sakene er interessante hver for seg, men enda mer samlet.

Tilliten utfordres

Du og jeg betaler skatt så lenge vi opplever at det er en viss rimelighet i systemet. Vi har et velferdssamfunn hvor vi sammen investerer i fellesgoder. Noen må betale gildet.

Næringslivet nyter like godt av skoler, veier, sykehus, barnehager og forsvar som hver enkelt av oss. Derfor vokser debatten om det i det hele tatt er mulig å opprettholde velferdssamfunn på det nivået vi har i Norge, når deler av næringslivet organiserer seg ut til lavskattland.

Stikkordene er skattemoral og likebehandling. Vil vanlige lønnsmottagere finne seg i måtte ta en stadig større del av regningen når deler av næringslivet flytter sin kapital til skatteparadiser? Og vil vanlige norske selskaper i det hele tatt kunne overleve når de relativt sett må betale mer i skatt i konkurranse med de multinasjonale konkurrentene som bruker nettopp disse skatteøyene?

Tilliten til skattesystemer fordrer at vi har en viss oversikt: Hvem er eierne, hvem sitter i styret, hvem er sjefen, hva er omsetningen og hva betaler selskapet i skatt?

Selve kjennemerkene på de såkalte skatteparadisene er hemmelighold, og på kjøpet får du et behagelig skattenivå. Kombinasjonen av disse to gjør det mulig å sette opp nettverk av selskaper som er så intrikate at opplysningene om hvem som er de egentlige eierne og hvor pengene går, er svært vanskelig å finne ut av.

Det er i denne konteksten Aftenposten sammen med avisen Süddeutsche Zeitung og det internasjonale konsortium for undersøkende journalistikk (ICIJ) har jobbet med en dokumentlekkasje fra advokatkontoret Appleby og 19 selskapsregistre fra steder kjent for høyt hemmelighold.

Forgreninger inn i internasjonal politikk

I dag kan vi avsløre at USAs mektige handelsminister Wilbur Ross driver butikk sammen med Vladimir Putins svigersønn. Inntil nå har ingen kunnet dokumentere så direkte økonomiske bindinger mellom personer i Trumps regjering og Putins nærmeste krets.

Vi avslører at mannen som ikke bare finansierte den canadiske statsministeren Justin Trudeaus valgkamp, men som også er hans nære rådgiver, i det skjulte har bidratt til å gjemme unna millioner i skatteparadiset Cayman. Trudeau gikk til valg på økt skatt for Canadas rikeste.

Sakene som springer ut av lekkasjene, har ulik karakter. I noen dokumenterer vi problematiske rolleblandinger, tvilsom bruk av offentlige midler og det eksperter mener fremstår som ren svindel. Andre gir et interessant innblikk i hvordan lovlig, internasjonal forretningsdrift organiseres.

Det er lett å forstå at selskaper som opererer i mange land, har behov for å organisere sin drift slik at de unngår dobbeltbeskatning. Vanskeligere er det å forstå hvorfor det må skje i de landene som tilbyr mest hemmelighold.

Hva det kom ut av Panama Papers?

Panama Papers satte fart i debatten om internasjonal skattekonkurranse, skatteplanlegging og skatteunndragelse. Bare det siste er ulovlig, men de to andre har også konsekvenser.

Her hjemme ble det debatt da Aftenposten kunne dokumentere at den delvis statseide banken DNB hadde bistått privatkunder i å opprette postboksselskaper på Seychellene. Bankens nåværende ledelse kjente ikke til praksisen, tok selvkritikk og ryddet opp.

DNB er å finne også i det nye materialet, men denne gangen er det ikke tegn til at banken har drevet aktiv skatterådgivning mot enkeltpersoner. På bakgrunn av debatten sist er det likevel grunnlag for å stille kritiske spørsmål og diskutere hvor grensene skal gå.

I Panama Papers-avsløringene i 2016 tegnet det seg et mønster: Kriminelle organisasjoner, korrupte politikere, våpensmuglere, personer med tvilsomme hensikter og i tillegg helt lovlig internasjonal forretningsvirksomhet bruker nøyaktig den samme infrastrukturen.

Med Panama Papers litt på avstand er det lettere å se resultatene av det journalistiske prosjektet:

  • Statsministrene på Island og i Pakistan måtte gå som en direkte følge av avsløringene.
  • Det pågår 6500 etterforskninger verden rundt. Bare i de kommende ukene starter en rekke rettssaker som følge av avsløringene.
  • I Norge opplyser skattedirektøren at mer enn 60 saker fortsatt er under gransking.
  • 140 politikere, av disse 14 tidligere og nåværende statsledere i 50 land, er koblet til tusenvis av kontoer i lavskattland.
  • Grunnleggerne av advokatkontoret Mossack Fonseca ble arrestert for hvitvasking. Selskapet har sagt opp 250 ansatte og lagt ned en rekke kontorer.

Sist – men viktigst – avsløringene ble starten på en internasjonal debatt. Skattedirektør Hans Christian Holte er blant dem som mener Panama Papers representerte et vendepunkt i det internasjonale samarbeidet mot skatteunndragelser. Flere land har allerede gjennomført lovendringer.

Etiske problemstillinger knyttet til lekkasjer

Også denne gangen har avsløringene utgangspunkt i en lekkasje til den tyske avisen Süddeutsche Zeitung, og som sist ba avisen om bistand fra det journalistiske nettverket for undersøkende journalistikk, ICIJ, som Aftenposten er en del av.

BBC, The Guardian og denne gangen også New York Times er blant redaksjonene som jobber sammen med oss i et nettverk hvor vi fordeler arbeidsoppgaver.

Det er åpenbare etiske problemstillinger knyttet til slike lekkasjer. Vi kjenner ikke identiteten til lekkasjens kilde og dermed ikke det fulle motivet. For oss er det viktig å understreke at ingen har betalt for materialet. Hvordan materialet ble overlevert, kommer vi ikke til å gi ytterligere opplysninger om.

For Aftenposten har det vært avgjørende å bruke materialet på en forsvarlig måte. Der vi bruker opplysninger fra lekkasjene, gjør vi det fordi vi mener det kaster lys over forhold som offentligheten bør kjenne til eller som gjør debatten om hvordan vi får et bedre skattesystem mer opplyst.

Les mer om

  1. Paradise Papers