Kommentar

De pragmatiske populistene | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Kommentator

Marvin Halleraker

Frp var langt mer kompromissvillige enn de liker å innrømme. Derfor klarte de å forandre Norge en hel del.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Jobbgaranti? Hvor har du det fra? Det har ikke vært noen jobbgaranti.»

Tor Mikkel Wara, justisminister nr. 5 i Solberg-regjeringen, virket forundret i møte med politiets fagforeninger for litt over et år siden.

Politistudenter sto uten jobb, og Wara ble konfrontert med et gammelt Frp-løfte han tydeligvis ikke hadde fått med seg.

Det er lenge siden nå, men jobbgaranti for alle uteksaminerte politistudenter var ett av «Sivs ti krav til Erna», lansert på det siste landsmøtet før Frp ble regjeringsparti.

Jensen ønsket å vise at de for alvor ville endre Norge.

Asylmottakene skulle lukkes. Staten skulle betale sykehjemsplassene, som også skulle bli lettere å få. Veier og jernbane skulle finansieres utenfor handlingsregelen, og uten bompenger.

«Vi skal i posisjon for å gjennomføre vår egen politikk. Det er ikke slik at våre programsaker skal i søpla for å få til kompromisser», sa Jensen.

Ett av ti krav helt gjennomført

Så endte de jo i søpla, en god del av disse.

Kun ett av de ti kravene er gjennomført i sin helhet. Det handlet om å redusere inntektsskatten for vanlige lønnsmottagere. Som Høyre var helt enige i. Kravet om 24-års grense ved familiegjenforening kan under tvil utkvitteres, og to andre krav er delvis gjennomført.

Enkelt sagt fikk ikke Frp endret Norge så mye som de selv lovet. Men hvem gjør vel det?

Dessuten har Fremskrittspartiet dyrket en særdeles pragmatisk populisme. I retorikk er partiet fortsatt kompromissløst, men i praksis langt mer kompromissvillig.

De fikk ikke lukkede asylmottak, men de fikk utvidet Trandum utlendingsinternat. De fikk ikke fjernet avkortingen i samboendes pensjoner, men de fikk redusert den. De fikk ikke jobbgaranti for politistudenter, men de fikk økt antall politifolk ganske betydelig.

Systemendringene er i det store og hele uteblitt. Handlingsregelen er bevart, kommunene har fortsatt ansvar for eldreomsorgen, bompengene er økt og innvandringen fortsetter. Partiet har også pliktskyldigst forsvart vasne og upopulære strukturreformer i offentlig sektor med omtrent samme lave iver som alle andre involverte.

Kun helt unntaksvis har hensynet til å vise seg frem trumfet gjennomslaget. Ett eksempel var da Frp insisterte på å stemme enkeltvis på innstramminger i innvandringspolitikken i 2016. Da ble det også fryktelig dårlig stemning i regjeringen.

Samferdselspolitikken står igjen

Sylvi Listhaug var ansvarlig for den manøveren. Det er talende, for hun er også blant Frps ministre med minst gjennomslag og høyest støynivå.

Andre har omfavnet mulighetene makten gir. Ikke minst samferdselsministrene Ketil Solvik-Olsen og Jon Georg Dale.

Jo da, bompengene steg til nye høyder, men veibyggingen er betydelig annerledes organisert gjennom selskapet Nye Veier. Det har gitt nytenkning og mer rasjonell fremdrift. Jernbanereformen er et annet gjennomslag. De gamle, statlige monopolistene i Veivesenet og NSB har ikke hatt vondt av konkurransen.

Investeringsnivået i vei og bane er nå også høyere enn selv Frp foreslo som opposisjonsparti. Både organisering, konkurranse og investeringsnivå er trolig langvarige endringer i norsk samferdsel.

Eldreomsorgen er nok Frps største akilleshæl i regjeringsprosjektet. På det viktige justis- og innvandringsområdet ble soningskøene redusert, blant annet gjennom kjøp av utenlandske fengselsplasser. Arbeidet med å sende ut utlendinger uten lovlig opphold ble så høyt prioritert at Politiets utlendingsenhet sliter med å oppspore flere. Og asyltallene er minimale, selv om det er diskuterbart hvor nært det henger sammen med Frps regjeringsdeltagelse.

Ikke unikt

At et parti blir mer pragmatisk og samarbeidsorientert når de går inn i en styringskoalisjon, er slett ikke unikt. Men nettopp det er poenget: Regjeringsdeltagelsen har bidratt til det man kan kalle en ytterligere normalisering av Fremskrittspartiet.

Så kan man se utgangen som en slags tilbakevending til de populistiske prinsipper, der ansvarlighet og styringsdyktighet ofres for å forsøke å kapre velgere tilbake. Og ser man på retorikken har partiet hatt nok av frittalende, konfliktorienterte politikere som nærmest later som om de ikke tilhører et regjeringsparti. Å slå alarm om at samfunnet snikislamiseres etter selv å ha styrt landet i nesten seks år, er unektelig en pussig form for politisk kommunikasjon.

Men hva er egentlig et «normalt parti» nå om dagen? Rajaer og Moxneser og Vedumer og desperate sosialdemokrater hopper nå rundt, de også. KrF-ledere utpeker miljøbevegelsen til en skummel samfunnskraft. Høyre-ministre ikler seg bunad og maner til kulturkrig.

Og pragmatisk som Frp er, kan også regjeringsutgangen gi partiet nye gjennomslag. Jonas Gahr Støre er blant dem som har fryktet at «ytre høyre» nå får mer makt.

Foreløpig har Ap selv sørget for det. Sammen med Sp sikrer de to partiene flertall for å blokkere strømkabelen North Connect, selv om dette egentlig ligger til regjeringen å beslutte.

Pragmatisk populisme er sannelig ikke forbeholdt Fremskrittspartiet.

Les mer om

  1. Populisme
  2. Politikk
  3. Andreas Slettholm

Relevante artikler

  1. POLITIKK

    Frp farget krisepakken og budsjettet blått

  2. POLITIKK

    Frp-fylkesleder: Det må et under til hvis denne regjeringen skal overleve

  3. POLITIKK

    Dette er sakene som kan komme i spill etter at Frp har forlatt regjeringskontorene

  4. KOMMENTAR

    Frp just wants to have fun

  5. POLITIKK

    Jensen sier hun advarte Solberg: – En sak som har sprengkraft i seg i Fremskrittspartiet

  6. POLITIKK

    I i fjor sa Siv Jensen at flertallsregjeringen sikrer Frp gjennomslag. Nå har hun snudd helt om.