Kommentar

Protest på alle fronter | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Kommentator

Foto: Inge Grødum

Identitetspolitikken seirer. Det nye Stortinget vil trolig bestå av flere og mer radikale partier.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Meningsmålingene spriker, og den eneste som teller, er den store som offentliggjøres mandag kveld. Med mindre Arbeiderpartiet får til sin tradisjonelle sluttspurt, er bildet likevel tydelig. Små partier går frem: De grønneste flokker seg om MDG, snille sosialister om SV, sinte sosialister om Rødt og bygderomantikere om Sp.

To andre identitetspartier går trolig ikke frem, men klarer seg godt likevel: De kristnes eget KrF ligger an til å forbli over sperregrensen.

De islaminteressertes førstevalg, Fremskrittspartiet, har merket lite til regjeringsslitasjen juniorpartnere vanligvis opplever.

I tillegg kommer Venstre, identitetspartiet for dem med uklar identitet, som kanskje også klarer seg over sperregrensen.

Postmaterielle endringer

De brede styringspartiene Ap og Høyre ligger på snittet av septembermålinger an til litt over 50 prosent samlet, på enkeltmålinger under. I 1985 hadde de 71,2 prosent, i 2013 57,6.

I 2001 havnet de tilsammen godt under 50. Men Aps kollaps da viste seg midlertidig. Spørsmålet er om det i år skjer et mer varig skifte.

Oppsplitting i partimønsteret er et trekk ved det såkalte postindustrielle samfunnet. Industrisamfunnets klare konfliktlinjer, fremfor alt den mellom arbeidere og kapitalinteresser, avløses av et mangfold av konflikter i det kunnskapsbaserte servicesamfunnet.

En annen sjablong er postmaterialisme. Dette er ideen om at siden de fleste har fått sine materielle behov dekket og sikret, kan de i stedet vie seg verdispørsmål: Nasjon, religion, miljø og rettferdighet (for andre).

Les også

Støre: – Høyre har forsøkt å viske ut skillelinjer før dette valget

Oppsplitting i mange land

Oppsplitting er bildet i mange land som historisk har vært dominert av et stort sosialdemokratisk parti og et konservativt eller liberalkonservativt: Tyskland, Frankrike, Nederland, Danmark, Sverige og Finland kan være eksempler.

Tendensen har vært der i Norge også, lenge, men det ser altså ut til at den forsterkes i år. Og den arter seg som mer radikal: Siden Sylvi Listhaug nå fremstår som Frps egentlige leder, blir partiet igjen mer innvandringskritisk, sammenlignet med de siste årene under Siv Jensen.

Fremgangen til SV og Rødt er motstykket på den andre fløyen. En statistiker vil kanskje innvende at oppslutningen til de to til venstre for Ap, cirka ni prosent, er mindre enn hva SV hadde alene i de beste valgene i Erik Solheim og Kristin Halvorsens tid.

Dette er egentlig ikke så relevant, for SV har beveget seg klart mot venstre under Audun Lysbakken. Da SV sist gjorde gode valg, handlet det om miljø, skoler og barnehagedekning. Nå handler det mest om kamp mot forskjeller og «velferdsprofitører».

Årsak? Tre navn

Sett utenfra kan Norge være et rikt og veldrevet land, med avansert miljøpolitikk, levende bygder, små sosiale forskjeller, relativt streng innvandringspolitikk og vellykket integreringspolitikk.

Sett innenfra føler mange åpenbart behovet for å protestere ved å strømme mot partier med skarpe kanter.

Man kan altså si at dette er en (ytterligere) europeisering av partimønsteret, men hvorfor kommer den nå? Jeg har ikke et svar jeg ville våge å sette to streker under, men det første som faller meg inn er tre navn: Sylvi Listhaug, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre.

Listhaug har – med utgangspunkt i flyktningbølgen høsten 2015 – kraftfullt brakt innvandringspolitikk høyt opp på den politiske dagsordenen. Hun har økt oppslutningen om Frp (fra 9,5 i kommunevalget 2015), men trolig også mobilisert partier med liberal innvandringspolitikk. KrF, Venstre, SV og Rødt har nok litt å takke Listhaug for.

Les også

Valgkampen er blitt et norsk mesterskap i retorikk | Sarah Sørheim

Støre gjør Ap sårbart

Solberg har latt Listhaug holde på. Dessuten har hun med klønete reformfremstøt, ikke minst den med det parodiske navnet «nærpolitireformen», bidratt til å sette fyr i Sp.

Støre har gjort Ap sårbart på flere flanker: Varemerket som styrings- og reformparti er undergravd av alle løftene om å revurdere og reversere gjennomførte reformer partiet «normalt» ville ha vært for, etter ønske fra enten Sp eller fagbevegelsen.

Den noe rødere retorikken, sammenlignet med Jens Stoltenbergs, undergraves av Støres ønske om å samarbeide med KrF og (tidligere i valgkampen) Venstre.

Mister moderate og radikale

Partiets strenge, men retorisk anstendige innvandringspolitikk kamufleres av taktisk uklok hakking på Listhaug. Ap er ikke innvandringsliberalt og har derfor ikke noe å hente på det siste.

Dermed mister Ap trolig både moderate og radikale velgere, samt innvandringskritiske. Antagelig lekker Ap i tillegg noen miljøengasjerte, som dropper Stoltenbergs «effektive klimatiltak» til fordel for en klimabevisst identitet som MDG-velger.

Men igjen, det er først på mandag kveld vi vet noe sikkert. Ap-maskinen kan rette opp en del de siste dagene.

Les mer om

  1. Stortingsvalg
  2. Sylvi Listhaug
  3. Jonas Gahr Støre
  4. Audun Lysbakken

Relevante artikler

  1. POLITIKK

    Borgerlig side får ikke drahjelp av Sylvi Listhaugs comeback

  2. KOMMENTAR

    Jonas Gahr Støre kan bli kaospilot i 2021

  3. KOMMENTAR

    «Det skrives politisk historie hvis dette blir stående»

  4. KOMMENTAR

    Partier med underliggende lidelser og svakt immunforsvar er i risikogruppen når viruset herjer

  5. POLITIKK

    Rørt Siv Jensen: – Dette er en festkveld

  6. VERDEN

    Listhaug vil vurdere danske asylforslag